Uke #46: AI-kunst i galleriene, alt skal ut, Taylor Swift, Twitter er død (?)
Ganske ofte står man midt oppi noe, la oss kalle det dritten, og tenker noen måneder tilbake, på da offentligheten var opphengt i et eller annet som i dag forekommer oss helt uvesentlig. Snart vil vi tenke det samme om det som var tidens ånd i uke 46:
Kulturen er en puls, eller den er et hjerte. Den har stille og stormfulle perioder etter tur, som om den trekker seg sammen og for deretter å pumpe ut noe. Enkelte tror også at universet oppfører seg sånn, at det trekker seg sammen og eksploderer med jevne mellomrom på noen milliarder år. Poenget er: slik er kulturen også. Ganske ofte står man midt oppi noe, la oss kalle det dritten, og tenker noen måneder tilbake, på da offentligheten var opphengt i et eller annet som i dag forekommer oss helt uvesentlig. Man mimrer tilbake til disse stille periodene, for eksempel da det skjedde så lite at alle snakket om Tiger king, og sukker over hvor enkelt livet var den gang da, ja barnslig og ubekymret, sånn i motsetning til nå, hvor dritlukta virkelig har truffet vifta, og man ikke har tid til tull og tøys lenger.
Bli Tidens ånd-abonnent
Tidens ånd er en kulturavis for deg som er opptatt av hvordan kulturen er, bør være og ikke være. Akkurat slik som oss.
Litt sånn er det med AI-kunsten, det vil si, disse dataprogrammene som dukket opp via flere nettsider i sommer, og som man kunne mate med en liten beskjed, og det ble generert ganske stygge, men samtidig ganske rare og derfor artige små bilder. I en periode var Twitter full av dem. Nå har det gått noen måneder, og bortsett fra de største tekno-optimistene, er det ingen lenger som bryr seg om AI-bilder.
Jaja. Ellie Pritts «Bitter Recursion», 2022 Giclée print on archival rag 35 x 45 in / 88.9 x 114.3 cm, framed NFT registration included. (Foto: Courtesy the artist and bitforms gallery sf.)
Bortsett fra San Francisco-filialen av galleriet bitforms gallery. Akkurat nå viser galleriet det som det kaller verdens første Dall-E-utstilling – oppkalt etter Dall-E, Open AI sitt bildegenereringsprogram som gikk viralt-by-proxy i somme (egentlig var det gratisvarianten Dall-E mini som først gikk viralt. Etter hvert viste det seg at 'mini ikke egentlig hadde noe med Dall-E å gjøre. Dall-E Mini måtte bytte navn, men det skjedde omtrent da folk sluttet å bry seg).
Skuffende nok er ikke dette en engang en ren Dall-E-utstilling. Utstillingen, som heter Artificial Imagination handler om hvordan kunstnere kan nyttiggjøre seg av AI når de lager kunst, og å si at en AI har laget bildene er som å si at malekosten har laget et oljemaleri.
Det er altså på ingen måte så cutting-edge som det høres ut som. Det er gjenkjenbarhetsfaktoren – haha, jeg husker Dall-e fra i sommer da tusen bilder gikk viralt på Twitter! – som gjør at galleriet brander det som en Dall-E-utstilling. AI og data og sånn er liksom ikke så nytt lenger.
Allerede på 50-tallet bygget britiske Gordon Pask maskinen MusiColour som laget et lysshow basert på lyd-input. Systemet var ikke som diskolys som blinker i takt med musikken, i stedet var MusiColour en uforutsigbar sak, som genererte unike outputs hver gang, en egenskap Pasks maskin deler med AI-programvarene som sirkulerer på internett.
Gordon Pask og Robin McKinnon-Woods «MusiColour» (1953), et tidlig eksempel på hvordan «AI» kunne lage «kunst». (Foto: Usman Haque / Gordo
Er det ikke egentlig litt slik at når input og output står i et en-til-en-forhold virker maskiner som automater, mens når forholdet mellom input og output blir mer obskurt, slik som i disse generative motstående nettverkene (GAN) – som ligner litt på nevrale nettverk slik man finner dem i for eksempel menneskehjernen – er det mer fristende å begynne å kalle det «intelligens».
Problemet er bare at for å få så gode bilder som mulig med disse AI-programmene, har det vist seg å være en fordel å være så presis som mulig, helt ned til å inkluderere hvilken kameramodell AI-bildet skal etterligne estetikken til. Illusjonen om en eller annen autonom intelligens er brast.
Men er det kunst? Mimrer man tilbake til i sommer, husker man at de såkalte AI-ene raskt endte opp som rene meme-generatorer hvor personligheter fra den anglo-amerikanske offentligheten ble plassert inn i absurde situasjoner, for eksempel idet de ble fanget på et viltkamera. Salvador Dalí-referansen i Dall-E-navnet er derfor passende. Når folk bruker programmet produserer den bilder med den samme liksom tilfeldige sammeraskingen av ulike objekter under et slags drømmeverden-premiss som den spanske kunstneren. Artig én gang, artig to. Men det er nok en grunn til at av de smeltende klokkene slår an hos ungdomsskoleelever. Det er «uforståelig» på en veldig begripelig måte. Haha – så random!
God kunst krever mer enn noen sammenraskede ideer. Er det en ting AI-kunstbølgen på internett viser er det at ikke hvem som helst ikke kan bli en kunstner bare det tekniske hinderet er overkommet.
Men dette var jo litt fint? Siebren Versteeg «A Continuous Slideshow of Images Returned from Searches for Sol Lewitt Wall Drawing Titles/Instructions» , 2022 Custom software (color, silent), internet-connected computer Dimensions variable NFT registration included. (Foto: Courtesy the artist and bitforms gallery sf.)
ALT SKAL UT!
Hva er ting? Det er bare noe greier, ikke sant? Det er ikke noe affeksjonsverdi knyttet til gjenstander, ingen følelser som går i tusen knas idet den og den tingen kastes i søpla, mistes eller selges videre?
Joan Didions ting er nettopp blitt auksjonert bort. Blant eiendelene som før var forfatterens og nå er blitt helt andre menneskers finner man: solbriller, lesebriller, et kashmir-sjal, et Le Creuset-sett, familiefotoer, papirvekter, en klokke fra Cartier, samt kunstsamlingen. En samling skjell plukket opp fra turer til stranden ble solgt for 70 000 kroner.
Joan Didion med mann, datter og hund omgitt av TING, 1976. (Foto: John Bryson / Getty Images)
Til sammen sopte auksjonen inn 1,920,700 dollar, eller litt over 19 millioner kroner, til inntekt for forskning på bevegelseshemminger, pluss litt til et stipend for kvinnelige forfattere.
Det er mer. Ti år etter Steve Jobs’ død viser det seg at han ikke trenger sandalene sine lenger. Disse ble auksjonert bort for 218 750 dollar.
Fotballen som Maradona bokset i mål med hånden i kvartfinalekampen mot England i 86-VM auksjoneres også bort. Den tunisiske dommeren, Ali Bin Nasser, rasket til seg ballen etter kampen, og har tatt vare på den i 35 år, vel vitende hele tiden om at han egentlig er rik. Nå er han det på ekte også, denne uken gikk fotballen for 2,3 millioner Euro, rundt 24 millioner kroner.
Det er visst noe med ting likevel. Som om de har en aura man kan ta del i bare ved å være nær dem.
Fotballdommer Ali Ben Nasser har knuget på ballen i 36 år. Denne uken ble han 24 millioner kroner rikere (Foto: Graham Budd)
Mastodon-t cry because it’s over. Smile because it happened
Overskriftene om Elon Musks Twitter-overtakelse fortsetter å rulle over oss, og disse overskriftene forteller om et internt kaos som potensielt kan ødelegge plattformen for godt. Det siste er at alle ansatte er låst ute fra kontorene sine. Høres lovende ut! Selv om spådommer om masseflukt virker å være sterkt overdrevet, har det desentraliserte sosiale nettverket Mastodon fått tusenvis av nye brukere. Det er det ikke alle som er like glade for. Særlig ikke brukerne på Mastodon.
Elon Musk, verdens rikeste mann, ish, 31. oktober 2022. (Foto: Noam Galai / Stringer / Getty)
Teknologiblogger Hugh Rundle har hostet en Mastodon-server i fire år, og er en av dem som ikke akkurat står med armene åpne i møte med de nye brukerne. I et blogginnlegg beskriver han Mastodon som en avslappet fest i kollektivet til en kompis, og Twitter som en masete nattklubb – med all den sosiale posisjoneringen, støyen og idiotien som hører med.
De siste ukene beskriver han som overveldende:
«Det er ikke bare twitterfolkets feil. De er blitt fortalt hvordan de skal oppføre seg på en spesifikk måte. Jakte på likes og retweets. Reklamere for seg selv. Opptre. Alle de tingene er det motsatte av de fleste som var på Mastodon for en uke siden. Det var en del av grunnen til at mange flyttet seg til Mastodon i utgangspunktet», skriver han.
Han skriver videre at brukere fra Twitter møter plattformen med forvirring, samtidig som de sørger over sitt gamle liv på Twitter. De kaller seg selv «flyktninger», mens de for Mastodon-brukere virker som «Kon-Tiki-turister som nettopp har ankommet, som surrer rundt og roper på hverandre og klager over at de ikke vet hvordan de bestiller room service».
«Vi sørger også over verdenen vi mister», avslutter Rundle.
