Uke #50: Fred på jord, årets ord, Angelo Badalamenti (rip), Bookforum (rip)

Poenget med krympflasjon er at salamien (for eksempel) ikke blir dyrere, pakken blir bare mindre. Begrepet dukket såvidt opp på norsk i 2019, da ordet ble nevnt én gang i våre medier, ifølge Retriever. I 2020 ble ordet nevnt null ganger, i 2021 tre. I år er ordet nevnt 225 ganger. Denne oppgangen kan umulig være et godt tegn. Det går ikke bra.

De andre ordene på listen gjør ikke saken bedre. Valfornektar, straumsmart, knokehelsing, Kyiv, grunnrenteskatt, preppar, flus, hybridkabel, kamikazedrone.

Kor e alle heltar hen? Og hvor er alle disse nye ordene som først dukker opp litt fra intet, og som så blir gradvis vanligere å høre, før det smått om senn tar plass også i det skrevne språk? Et nytt ord som kommer nedenfra og opp i stedet for motsatt? Det er kanskje ikke mulig lenger, det? Og hva sier det da? Jo, at vi har større problemer her til lands enn mindre forpakninger på matbutikken.

Bookforum er historie

Denne uken ble det kjent at litteraturtidsskriftet Bookforum, som har vært en boltreplass for den litterære samtalen siden det først dukket opp som Artforums bokbilag i 1994, legges ned. Det skjer bare en uke etter at Artforum med underbruk ble kjøpt opp av Penske media, som blant annet også eier Rolling Stone.

Det er trist. Bookforum har vært til å stole på. Noen eksempler. Lauren Oylers anmeldelse av Sally Rooneys Normal People (2018) står seg den:

«Rooney writes in a way that satisfies the literary Goldilocks: Her books are plotted but not too plotted, stylish but not too stylish, political but not too political, modern but not too modern. The novels are love stories but not too much so, mostly because their endings are nontraditionally happy, on the good side of what a woman recounting her romantic situation to a friend might call “complicated.” What makes the works representatively millennial is not just the way Rooney’s characters communicate (electronically and with a qualified, almost defensive irony); it’s also that the author herself seems representatively representational: A painstaking awareness of class and gender dynamics guides her characters’ inner lives as well as how they interact.»

I år er vi blant annet blitt skjenket Leo Robsons tekst om fotballitteratur, nærmere bestemt om hvordan boken All Played Out om Englands 1990-VM endret både fotballen og fotballskriving for alltid. Dette var den første virkelige gode boken om fotball, mener Robson. Den var verken lavpannet eller intellektualiserte sporten til det pinlige. Samtidig ble fotball stuerent i Storbritannia. England var i ferd med å riste seg av Hooligan-stempelet. Paul «Gazza» Gascoignes tårer samlet nasjonen. De tøffe var nå sårbare. Grunnen var beredt, ikke bare for flere fotballbøker av høy kvalitet, i form av forfatterskap som Simon Kupers og Nick Hornbys, men også for den tøylesesløse kommersialiseringen som fulgte britisk fotball utover 1990-tallet og var en begynnelse på det hyper-kommersialiserte sirkuset av i dag.

I en annen god tekst skriver samme Oyler om hvordan forfattere er «notorisk fæle mennesker». Oyler trekker frem noe George Orwell skrev, «All writers are vain, selfish, and lazy, and at the very bottom of their motives there lies a mystery» (Why I Write, 1946). Det samme kan tydeligvis sies om dem som kjøper opp litteraturtidsskrifter!

Men den litterære samtalen lever videre!

Uken hadde vært nøyaktig den samme uten tirsdag. Det er ukens mest anonyme dag, en dag som ikke gir noe fra eller til, som ikke utmerker seg ved at den er spesielt bra eller spesielt dårlig. Den bare ligger der, som fyll mellom mandag og onsdag. Men med regelmessige mellomrom, alltid på en tirsdag, inntar «Litteratur på Blå» ... utestedet Blå, og det har de gjort de siste 15 årene. Ifølge egne nettsider oppstod det «i 2007 da Oslo manglet et fritt og engasjerende rom for litteratur». Samme år som Litteraturhuset åpnet dørene oppe i Wergelandsveien, for øvrig, og med det var vel eventifiseringen av litteraturen for alvor i gang!

Litteratur på Blå sin 15-årsmarkering ble i alle fall feiret på mandag denne uka – som vel understreker poenget: tirsdagen er ikke de store begivenheters dag.

Og det er helt greit.

Det var opplesninger fra Vigdis Hjorth, Brynjulf Jung Tjønn, Roskva Koritzinsky, Soudabeh Alishahi, Gunnhild Øyehaug, Terje Dragseth og Sandra Kolstad – sistnevnte fremførte også en pianoversjon av technolåta Halfpipe, som i overgangen endte opp med å få et julete preg. Som passet fint, denne mandagen like før jul, denne dagen like før tirsdag.

World Peace 2(?)

Den bøllete, amerikanske internett-komikeren Sam Hyde annonserte i helgen at han planlegger å lage en ny sesong av World Peace, et humorprogram på Adult Swim som i 2016 nesten umiddelbart ble tatt av lufta.

Hyde, som er mest kjent for å bli utpekt som hovedmistenkt i media i timene etter et terrorangrep har inntruffet (senest som «Ghost of Kyiv») og TED Talks-parodien «2070 Paradigm Shift», annonserte prosjektet i en stream. Han virker bestemt på å starte innspillingen i løpet av våren 2023, selv om han er vag om hvor pengene skal komme fra.

Dårlig kamuflert transfobi, rasisme og kvinnehat har fra begynnelsen vært normal kost i sketsjene hans, og mye tyder på at Hyde på et tidspunkt donerte 5000 dollar til en høyreekstremist. World Peace var derfor det første – og hittil eneste – samarbeidet humortrioen hans, Million Dollar Extreme, har gjort med den etablerte underholdningsbransjen. Til tross for at serien ga Adult Swim svært gode seertall (på høyde med The Eric Andre Show, en hipsterfavorittt som har påvirket det meste av humoren de siste ti årene, nå sist tydelig i NRKs julekalender 24 stjerners julekalender) ble det laget kun én sesong av det konseptuelle, post-apokalyptiske mareritt-aktige programmet. Kanalen fikk kalde føtter etter at artikler om seriens kontroversielle innhold (en sketsj der han er i blackface og en annen der de synger «jews rock!», blant annet) og Hydes mulige sympatier med høyreekstreme internett-miljøer begynte å sirkulere. At fanbasen oppførte seg truende mot en av kanalens produsenter, komiker Tim Heidecker (som kommer til Norge i april!), gjorde ikke situasjonen bedre.

Hva kan man eventuelt forvente av en andresesong? Kan man forvente noe? Makkeren Nick Rockfort er angivelig med i miksen, en rappkjeftet antikvitetshandler som ennå dukker opp på podkasten hans, HydeWars. MDEs tredjemedlem, Chris Carroll, mistet imidlertid motivasjonen helt etter Adult Swim-avskjedigelsen, og strømmer for tiden seg selv snakke om selvhjelp og bibelen.

Uforutsigbarhet og en generell mangel på respekt er egenskapene som både gjør Sam Hyde morsom, og det som gjør det vanskelig for ham å ha en stabil karriere. I fjor gjorde Youtuberen iDubbbz et hederlig forsøk på å forstå seg på Sam Hyde gjennom å lage en dokumentar om ham, noe som resulterte i desto mer usikkerhet og ubehag, da Hyde ansatte skuespillere for å iscenesette store deler av deres interaksjoner. Senere nektet iDubbbz Hyde fra både å delta på, og være tilskuer under, en veldedig bokseturnering.

Tegn på at Sam Hyde i virkeligheten er en genuint dårlig og truende person er det mange av. Men det er også nihilismen som gjør MDE så befriende å se på, i en tid der virkeligheten fremstår stadig mer uhåndgripelig og NRK lager «nyheter som får deg til å smile» :)

Angelo Badalamenti (1937-2022)

Et redaksjonsmedlems erindring: «Jeg var 16 og hadde nettopp sett ferdig Twin Peaks. Jeg søkte opp Angelo Badalamentis lydspor til serien, satte det på høyttalerne, la meg på senga, stirret et øyeblikk opp i taket (på en måte jeg innbiller meg unge folk ikke gjør lenger, det hører liksom kjedsomhetens tidsalder til) før jeg brast ut i gråt. Ikke en hard gråt, men en god en, en sånn gråt hvor hver trillende tåre føles som en klem man gir seg selv.»

11. desember døde Angelo Badalamenti, 85 år gammel.

I Montages beskriver Thor Joachim Haga Badalamentis musikk som «en slags sofistikert kitsch», som knyttet Lynchs univers – for Badalamenti er uløselig knyttet til David Lynch – til noe menneskelig og mytologisk.

Kanskje mest mytologisk, eller? Badalamentis musikk var drømmende og mørk på måter det er fristende å tilskrive visse typer makter, være det seg trolldom, hekseri, magi, negativt orientert overtro, kanskje kan vi si generelt den faenskap vi velger å ikke vedkjenne oss, men heller klistrer på det andre – naturen, galskapen, driftene, sånt som kommer til uttrykk for eksempel ved en litt skummel skog. Han var best når han var skummel: A Nightmare on Elm Street 3 (1987), Twin Peaks (1990-92, 2017), Blue Velvet (1986), Mullholland Drive (2001).

Lille trille

En mer gledelig nyhet: Bun B, den gjenlevende halvparten av den legendariske rapduoen UGK, har åpnet hamburger-restaurant. Navnet er Trill burgers, etter Bun B-ordet trill, sammensatt av true og real. Noe annet som er true og real: I 2021 ble Bun Bs burgere, den gangen bare tilgjengelig via div. pop-ups, kåret til USAs beste av morgenshowet Good Morning America. Nå har han snart sin egen sjappe i hjembyen Houston. Men han har ikke gitt seg helt med musikk, Bun B. Forrige uke kom albumet Trillstatik 2. For en mann.

One day, you're here, baby
And then you're gone (The next day, you're gone)
One day, you're here, baby (Woo)
And then you're gone