Uke #51: Munch-filmen, ukritisk journalistikk, Houellebecq og Onfray, sivilisasjonens forfall, lydbokens forfall(?)

Henrik Dahlsbakken (En affære, Rett Vest, Cave) omtaler den nederlandske filmfestivalen som en av de viktigste for kuntnerisk ambisiøs film, og sier at det er et riktig sted for hans fortelling om Edvard Munch å ha verdenspremiere.

Mon tro hvordan filmen vil skille seg fra den kritikerroste Edvard Munch fra 1974? Siden den 3,5 timer lange miniserien ble vist som én langfilm i Cannes i 1976 har den fortsatt å leve blant entusiaster. Regissør Peter Watkins tok i bruk amatørskuespillere og lekte med formen for å gjøre historien relevant for et moderne publikum: i filmen fikk nordmenn som mislikte Munch på ekte si sin ufiltrerte mening om kunsten hans direkte til kamera. Ingmar Bergman mente filmen var et mesterverk.

Vi stusser derfor at NTB skriver at dette er den første spillefilmen om Edvard Munch, selv om filmen fra 1974 tross alt kan kategoriseres som et dokudrama.

Dahlsbakken har også bestemt seg for å fortelle historien med et særegent grep: fire forskjellige skuespillere skal portrettere kunstneren på forskjellige stadier i hans liv – deriblant en kvinne.

– I vår film får du blant annet se Munch på nattklubb i nåtidens Berlin, og oppleve et filmspråk som er tydelig inspirert av kunsten han skapte. Vi har vært opptatt av å være tro mot den historiske personen og det han sto for, men samtidig tilgjengeliggjøre Munch for et moderne publikum, sier Dahlsbakken pressemeldingen.

Munch har norsk premiere 27. januar. I mars slippes den på Viaplay.

VM-teltet

Man kan bli rammet av en akutt og overveldende tristhet om man skuer utover Youngstorget, og det ikke er én eneste person der. Denne folkets plass, denne obligatoriske gjennomfartsåren, denne piazzaen for appell og generell spillopp. Når det er tomt, føles det ikke som å bo i en storby. Det føles som å bo i Kongsberg når det regner. Som kan være fint det óg, men det er ikke grunnen til at man bor, eller er, i Oslo.

De siste tre månedene har det vært et trist skue uansett. Et svært, hvitt telt har stått som et sår midt på Youngstorget, som gjenspeiler hva det har vært åsted for: oktoberfest og fotball-VM. Har man ikke sett det, eller blitt direkte forhindret fra å bevege seg normalt over plassen, så har man trolig hørt det. Men nå er det som aldri skulle vært bygget i ferd med å bygges ned, et VM som aldri skulle startet er over, og det vil være mulig å oppholde seg på Youngstorget igjen. For de som er interessert i dét. Alle andre kan i alle fall passere som normalt. Det var dagens trafikknyheter.

Ukritisk journalistikk

Faktisk.no har talt 1408 artikler fra fotball-VM i Qatar. Den ville vesten-aktige grafiske fremstillingen har vi fortsatt til gode å skjønne, men kanskje det har noe å gjøre med de ville vesten-aktige funnene? Syv at ti artikler fra mesterskapet var ukritiske.

Bravo!

*robotstemme*: AI i lydbokbransjen

Man kan bli lei av å lese om alt, men det viser seg at man kan bli spesielt lei av å lese om AI. Klart man ikke kan lukke øynene for teknologisk utvikling, men det er heller ikke til å komme bort fra at feltet har blitt en velsignelse for journalister med idétørke (journalistens grunntilstand, journ.anm.). Det vil alltid være en eller annen AI som har blitt felt i Pressens Faglige Utvalg, blitt rasist, etc.

I et intervju med The New Yorker sier (den eminente) lydbokinnleseren Robin Miles, at «I feel like we’re almost at an inflection point because of artificial intelligence»: de har allerede fortellerstemmen på Instagram og tiktok-videoer; de bringer kjendiser tilbake fra de døde; de er stemmen til virtuelle assistenter som Siri, Alexa og Google Home, alle sammen laget av selskaper som selger lydbøker. Flere selskaper har også begynt å reklamere for AI-lydbokinnlesere, står det videre, og det reklameres for at de koster mindre enn mennesker, de kan lese inn en bok på 15 minutter, de blir ikke syke og de har ingen stemmeproblemer.

Men høres de ut som mennesker? Det står det ingenting om.

Michel Houellebecq og Michel Onfray

For litt over en måned siden publiserte det franske tidsskriftet* Front populaire en samtale mellom forfatter Michel Houellebecq og Front populaires initiativtaker og redaktør, filosofen Michel Onfray. I samtalen diskuterer de sivilisasjonen, dennes forfall og «the great replacement»-konspirasjonsteorien, som Houellebecq kalte «fakta». I ettertid har debatten rast i Frankrike, og nå har den rast videre til den norske presse.

*Selv kaller redaksjonen det en «mook», angivelig en krysning mellom bok og magasin ...

Kan en tung skuespiller spille tyngre?