Ukens advarsel: Bad Boys: Ride or Die

Har du noen gang sett Will Smith som gjest på et chat show; eksempelvis The Graham Norton Show? Lagt merke til den forfryktelig falske (og aggressive) latteren hans – til forveksling lik en manisk-depressiv latter, idet den maniske fasen når senit?

Husker du ham under Oscar-seremonien, da han ble så liksomsint at han slo Chris Rock fordi Jada (ikke han selv) ble sur av Rocks vits? For så å takke for sin Oscar for tolkningen av rollen som den ikke-aggressive tennispappaen Richard Williams, med en tale som i kombinasjon med slaget han nettopp hadde levert gjorde den tilstedeværende familien Williams så ubekvemme at det gjorde vondt? Topp type, altså.

Husker du Martin Lawrence, da han … eeeh … mhm. La meg bare si Big Momma’s House (eller Big Momma’s House 2, om man virkelig vil gni salt i såret), og så lar vi det være med det. For nå er den «dynamiske» duoen tilbake med en film som er så lei at den burde utstyres med en advarsel. En streng advarsel. Hvilket betyr at Smith og Lawrence dessverre ikke kan forbigås i stillhet.

Fire år er gått siden forrige kapittel i Bad Boys-sagaen. Det første kom i 1995, i regi av Michael «We’re gonna rape the audience’s eyes» Bay, og var en stor kommersiell suksess. Oppfølgeren, Bad Boys II, dukket opp åtte år senere og ble en like stor suksess, selv om/fordi den var enda litt mindre subtil, enda mindre cool og langt mindre morsom. Først sytten år senere, i 2020, ble vi begunstiget med den tredje filmen – denne gang i regi av den belgiske duoen Adil & Bilall. Bad Boys for Life var mindre gyselig og pre-pubertal, og som følge av dette, bittelitt mer egenartet enn forgjengerne (som ikke egentlig var stort mer enn Miami-baserte Lethal Weapon-hyllester).

Nå er fjerde film her. Bad Boys: Ride or Die – eller «Will Smith rehabiliteres gjennom film», om du vil, er den verste av dem alle. Selv uten Michael Bay-filmenes pinlig-forkastelige homofobi og generelle intellektuelle lavmål, er dette så svakt at det oppleves som provoserende. Martin Lawrences manglende evne til å nyansere, paret med Will Smiths overenergiske desperasjon (hallo, overarbeidede kjevemuskler og langsom diksjon!) – i tandem med et manus såtungt på klisjeer og en regi så kåt på drone-kameraføringer og tonedøv klipping at man selv i 2024 føler seg skuffet over standarden på hyperkommers dummingunderholdning – trekker aldri annetsteds hen enn ned.

Marcus (Lawrence) og Mike (Smith) er fortsatt partnere. Noe som sementeres i en intro smekkfull av sponsede money shots, lam dialog, «ka-ræjsi» bilkjøring og generelt stakkarslig idioti. Ikke lenge efter blir vi med på Mikes bryllup, og Marcus’ forlover-tale (å, fy faen) samt et påfølgende hjerteattakk. Hvilket, via en patetisk-komatøs drømmesekvens gir oss «Marcus som spirituelt opplyst». Hysterisk morsomt, men samtidig forunderlig følsomt formidlet av manus og Lawrences superbe skuespill. (Not. Lawrence er skammelig dårlig.) (Virkelig.) En sekvens som følges opp med Marcus’ hjemkomst fra sykehuset; et opplegg som oppleves som enda mindre naturlig, troverdig og underholdende enn en under pari-episode av The Fresh Prince.

Ikke overraskende er det nedoverbakke derfra og ut. Plottet, som dreies rundt avdøde og høyt elskede politikaptein Howards påståtte korrupsjon, er ikke aldeles umulig/tåpelig/teit/urimelig. Filmens formidling og fremstilling av alt dette, derimot …

Som vanlig i slike filmer har rollegalleriet en mega-skurk. En som ingen i utgangspunktet ville tro vondt om, men som senere viser seg å være skikkelig slem, altså. I tillegg til den latterlig overtydelig ugreie slemmingen som bare er tvers gjennom ond fra første øyeblikk. Men ikke engang dette klarer Bad Boys: Ride or Die å gjøre skikkelig. Lenge før handlingen skyter fart er vi sikre på hvem skurken er. Hvilket gjør at vi også skjønner hvorledes alt henger sammen. Likevel må vi presses gjennom en lang remse uinteressant, uoriginal (og sjokkerende dårlig spilt) action, før vi kommer så langt som til det uunngåelige – og grunnet filmens gjennomgående krøkkete form og mangel på genuin spenning – slitsomme klimaks.

På en nedlagt, men likevel semifunksjonell (hallo, utilsiktet selvironi!) alligatorfornøyelsespark byr filmen på en av de aller minst nyskapende og fengende (ideer og uvante kameravinkler til tross) shoot out-ene jeg har sett. For selv ikke her klarer manus/regi/skuespill (jeg ser spesielt på deg, Lawrence) å gi handlingen tilstrekkelig med realisme – emosjonell, faktuell eller rasjonell – til at det er mulig å tro at avslutningen kan bli noe annet enn klisjétung og forutsigbar. Til overmål får vi en epilog hvor Martin Lawrence fremstår som reelt snøvledritings. (Imponerende.)

I en tid hvor kinodøden er truende reell, hvor rekrutteringen er lik null (kino er altfor mye dyrere enn gratis-strømmingen de fleste unge lever med) og hvor filmtilbudet ikke er spesielt eklektisk, hjelper det virkelig ikke å servere søl som dette. Ikke engang om man ser den på IMAX, slik jeg gjorde, sitter man igjen med følelsen av å ha sett noe særskilt.

Eller, sagt på en annen måte: Dersom min syv år gamle sønn hadde fått lov til å se denne filmen (aldersgrense 15 år), ville den snakket direkte til ham.

PS Se heller gode, interessante, utfordrende og/eller givende filmer som The Sweet East, Lærerværelset, Hit Man eller Pot-au-Feu. For ikke å snakke om Love Lies Bleeding, som omtales i løpet av uken.