Ukens blandede bilder

Ukens blandede bilder

Som alle for lengst har kjent, følt og forstått, lever vi i urolige – for ikke å si foruroligende – tider. Vi vet ikke helt hva vi skal tro, hva som vil skje, hvordan det hele vil gå. Paradoksalt nok føles det derfor betryggende at en film som Orwell: 2 + 2 = 5 vises på kino.

Den prisvinnende dokumentarfilmskaperen Raoul «I Am Not Your Negro» Peck har igjen sydd sammen en imponerende gjennomarbeidet og dyptpløyende film, denne gang om farene vår verdens demokratier står overfor.

Via klipp fra flerfoldige filmatiseringer av Orwells dystopiske roman «1984», Orwells egne dagboknotater og utdrag fra flere av hans bøker (eminent lest av Damian Lewis), øvrige spillefilmklipp, dokumentar- og nyhetsklipp fra ymse kilder og årtier – og kanskje aller mest effektfullt: USAs trumpifiserte propagandamaskineri – viser filmen med all ønskelig tydelighet hvor nær vi er å leve i orwellianske tider.

Ikke bare det: Den gjør oss bedre kjent med mennesket Orwell; ikke kun med forfatteren. Og med hvor forferdelig lite som har endret seg i positiv retning siden Orwell advarte om totalitære samfunnsstrukturers historieomskrivning og faktaforfalskning. Med meget mere.

Orwell: 2 + 2 = 5 er hverken morsom, betryggende, trøstende, eller en glede å se. Men den er viktig. Den er skremmende. Den er en brutal øyenåpner som alle bør oppleve – og tenke gjennom.

Gjør din borgerplikt. Kom deg på kino. Vær så snill.

En film man ikke egentlig behøver å gå på kino for å se, er Springsteen: Deliver Me from Nowhere. Riktignok er den skrevet og regissert av Scott «Crazy Heart» Cooper, og skildrer en intens og interessant brytningstid i Springsteens liv – med en svært god Jeremy Allen White i hovedrollen – men den er så overtydelig. Så altfor, altfor overtydelig.

I sin iver efter å forklare hvor Springsteen var emosjonelt, efter å ha turnert med The River – og hvordan han gikk fra pumpende rock og fullt band, til hjemmestudio-albumet Nebraska (med kun stemme, kassegitar og munnspill) – hamres alle poeng så hardt inn i oss at vi aldri får fred til å tenke – eller føle – selv.

Som var den en propagandafilm.

Vil du se en spillefilm, synes jeg heller du skal se det norske utroskapsdramaet Se meg. Ikke at den heller er perfekt, for det er den langt fra. Men den byr på så mye godt spill og så mange diskrete hint og årsakssammenhenger at følelsene, tankene og synspunktene du uvegerlig vil fylles med, er helt dine egne.

Pia Tjelta er genuint god i rollen som den forsømte og bedratte politikerkonen Eva, i et lokalsamfunn hvor alle kjenner alle (og vet alt om alle), som ad omveier klarer å involvere seg seksuelt med en ung flyktning.

Det vil si: Veldig mange eller lange omveier er det ikke snakk om. En del av handlingen skrider litt for fort frem, og slett ikke alle Evas valg føles naturlige, eller endog sannsynlige. Likevel er tilstrekkelig mye av filmens øvrige element (lokalkoloritt, ekteskapsdynamikk, bekreftelsesproblematikk o.a.) såpass overbevisende at det engasjerer.

Attpåtil byr regissør og medforfatter Nina Krags film på flere fortellertekniske element av gledelig høy kvalitet, og en avslutningsscene som sitter.

For øvrig anbefales Kensukes hemmelige øy – om en skipbrudden gutt som skylles i land på en Stillehavsøy kun bebodd av en gammel japansk mann – for barn og barnefamilier. Her er spenning og moro, store følelser og ville dyr. Samt variert animasjon og gode tanker om tilhørighet, vennskap, respekt og medmenneskelighet.

For de litt eldre fremheves Bugonia; Yorgos Lanthimos’ nye og spinnville fabel, med Emma Stone, Jesse Plemons og et plott hentet fra en sydkoreansk actionsatire fra 2003. Også denne (som barnefilmen ovenfor) tar opp i seg viktig tankegods om natur og ivaretagelse. Men også hevn. Og denne (i motsetning til barnefilmen), er føkkings crazy.

JH