Ukens blandede bilder – 010826

Som de fleste vel har fått med seg er det Spider-Man som herjer på kino nå. (Og til en viss grad i sosiale medier.) Tidenes nusseligste filmstjerne-ektepar, Tom Holland og Zendaya, fyller – i tillegg til et utall instachatposter – de viktigste rollene i det som er deres fjerde felles film om edderkoppmannen, Spider-Man: Brand New Day.

Ifølge en lang rekke kommentarer og omtaler er dette den mest modne og imponerende Spider-Man-filmen på aldri så lenge; en annerledes superheltfilm, og en emosjonelt stimulerende (og/eller givende) filmopplevelse. Ifølge mine minner fra denne ukes pressevisning er filmen snarere en lang (altfor lang) fortsettelse av en fortelling jeg for lenge siden følte at jeg ‘kunne’ (les: kjenner så godt at det må gjøres noe ekstraordinært annerledes og interessant for å gjenopplive min interesse), og en relativt lite engasjerende affære. Jeg duppet av ved minst to anledninger.

Tom Holland eier ikke akkurat lerretet med sin elektriske sjarm, og er følgelig avhengig av et tight ‘n’ snappy manus med dertil hørende regi – hvilket i Brand New Day er nettopp de to element som glimrer tydeligst med sitt fravær. Og selv om premisset er artig nok – efter Dr. Stanges trolldom mot slutten av forrige film (No Way Home, 2021) husker ingen i verden hvem Peter Parker er; ikke engang kjæresten MJ eller bestisen Ned. Peter har med andre ord et ensomt, venneløst liv, og lever kun for jobben – noe som selvsagt ikke er sunt.

Til overmål begynner kombinasjonen menneske-hormonelle endringer og forhøyede araknid-nivåer i DNA-miksen å skape problemer (hodepine, aggresjon og det som verre er), samt at han ikke klarer å la være å følge (stalke) MJ og Ned via deres respektive SoMe-konti. Noe som gjør totalen enda mindre sunn.

Inn i denne miserable materie mikses en mystisk og fiendtlig entitet som ser ut til å kunne ta bolig i hvem som helst (og få dem til å si og gjøre hva som helst) – alt for å hjelpe den ukjente entiteten i sin søken efter «V-Max», hva nå enn deter. Attpåtil må både vi og filmens handling håndtere ørten referanser til Marvel Comics-universets øvrige kriker og kroker, herunder også alle disses beboere – samt alle dertil hørende relasjonelle og fortidige bånd til Spider-Man.

Regissør Destin Daniel Cretton (best kjent som regissøren av 2021s Shang-Chi and the Legend of the Ten Rings; en film jeg faktisk sovnet fra) gjør sitt beste for å holde det hele gående, men har av manusforfatterne Chris McKenna og Eric Sommers fått altfor mye å holde styr på, og altfor få vittigheter og snertne vrier, så at sluttresultatet blir lite inspirerende kommer ikke som en overraskelse.

Skuffende er det uansett.

Et par små-smarte overraskelser får vi dog servert, så filmen er ikke dårlig. Men balansegangen mellom tegneserietro, fantastisk, ikke-realistisk eventyr – og jordnære, gjenkjennelige mellommenneskelige relasjonsproblemer alle kan relatere til – fungerer dårlig. Dessuten er for mange av innledningens spesialeffekter svake; The Punishers tilstedeværelse føles anstrengt, mens Hulkens bidrag er både humørløst generelt og lite sofistikert på det forsøksvist emo-intellektuelle plan.

Man skal være svært interessert i Spider-Mans videre skjebne for å ha glede av denne filmen.

\

Å ha glede av Minions & Monstre er imidlertid lett. I forbindelse med fødselsdagsfeiringen av huset 9-åring (Barneburschda!) tok vi turen til Colosseum kino og så den norskdubbede utgaven av denne. Til tross for at et lass med fiffige ordspill gikk tapt og at halvparten av salens jevnt over litt for små smårollinger var for unge til å sette pris på alle filmens filmhistoriske hint, nikk og paralleller (noe som, i stor grad grunnet filmens 6-årsgrense, beklageligvis gav grunn for mye «småprat» mellom frustrerte barn og enda mer frustrerte voksne).

But I digest …

Minions & Monstre er historien om da de små gule raringene havnet i Hollywood mot slutten av 1920-tallet og skapte fantastisk og forvirrende furore der – på et vis som la grunnlaget for den overflod av flotte filmer vi i dag kan nyte. Så dersom du har en knert å ta med deg på kino for å se noe lett og latterlig, anbefaler vi så absolutt denne. (Hvis du finner frem til en ikke-dubbet visning, slipper du vedheng, i tillegg til at stemmer og dialog brått blir bedre.)

\

Dersom kino blir for krevende i varmen (eller regnet, tristessen, utmattelsen, whatever), kan man også drepe tid i tv-sofaen hjemme. Den smarte versjonen av denne type tidtrøyte er å se en informativ dokumentar – helst en serie, så du får stappet ekstra mye viten inn i hodet – og det er nettopp noe slikt vi tar tak i her.

Ikke bare er Den amerikanske revolusjonen smekkfull av fakta om en periode i USAs – og med det, verdens – historie, den er også delvis regissert av Ken Burns; mannen bak tilsvarende serier om bl.a. countrymusikkens historie og Vietnam-krigen.

Dessverre, tross Peter Coyotes evig tilstedeværende og fortrolighetsinduserende fortellerstemme, holder ikke denne serien samme høye nivå som vi er vant til å forbinde med en Ken Burns serie. Det snakkes litt for mye ned til oss – som om vi er både dumme og sløve – og en del av beskrivelsene og rekonstruksjonene (som til overmål serveres i miniporsjoner à la teskjeformat) er i overkant lettfordøyelige.

Men mye ny og stadig relevant viten kan fortsatt tilegnes ved å følge serien, så gi den en sjanse. Bare ikke heng deg opp i tekstingen. Den er tidvis hårreisende dårlig.

\

Til slutt kommer vi til boken jeg leste forleden:

Den er så velskrevet og innsmigrende filmatisk at selv da jeg satt og halvsov til noen klipp fra Fail Armys forferdelige uhellsvideoer på YouTube, ble jeg minnet om scener fra boken. Slikt er i sannhet sjelden kost.

\

God helg.