Ukens blandede bilder – 021026

Riktignok er det ikke gull alt som glimrer, men stor underholdningsverdi må de kunne sies å by på, ukens seks utvalgte. Den mest umiddelbare, om enn også nokså oppskriftsmessige, er HBO-serien Kill Jackie, med Catherine Zeta-Jones som det titulære leiemordermål.

Som seg hør og bør i samtidens koole serier (og filmer) starter det hele med en ekstrem sekvens som brått stoppes, før teksten «To timer/dager/uker/måneder tidligere» fyller skjermen, og vi blir med tilbake i tid for å bli kjent med bakgrunnen for den eksplosive åpningen.

Med en tittel som dette kommer det ikke som en overraskelse at deler av strukturen (og deler av estetikken) er inspirert av Quentin Tarantinos dobbelfilm med nesten samme navn. Heldigvis stopper likhetene der. Dialogen bærer ingen preg av QT-kopiering; miljøet er på alle måter europeisk, og handlingskurven har en relativt konvensjonell form.

Til alt overmål viser Zeta-Jones frem nye sider ved seg selv. Ikke nye fysiske sider, heldigvis: I motsetning til (skrekkeksempelvis) Sandra Bullock og Nicole Kidman, ser Z-J ut til å i stor grad ha latt ansiktet sitt være i fred. Det jeg refererer til er snarere at Z-J for første gang slipper sine walisiske vokaler fri, efter hele førti år på skjerm og lerret. (Hun var nesten i nærheten, med en ‘cornish’ aksent, i surfe-romcom-filmen Blue Juice (1995), men i Kill Jackie entrer hun altså nytt territorium.)

Uavhengig av alt dette går historien ut på at den vulgær-elegante kunstforhandleren Jackie Price (C Z-J) blir innhentet av sin ikke helt stuerene fortid. Og det på så voldsomt vis at hun snart har leiemorderlegendene The Seven Demons efter seg – noe som igjen gjør at Jackie mer eller mindre omfavner nevnte fortid og gir seg de kriminelle elementer i kast.

Med seg på laget har hun sin pripne advokat, Sam, og sin gamle og ikke fullt så pripne kollega, Zigor. Selvsagt går alt som kan gå galt, galt – mens en hel del grep og manøvrer som ikke burde fungere, viser seg å være usedvanlig effektive. Overraskende mye av handlingen er lagt til Bilbao og San Sebastian, men (selvsagt) sneier serien også innom andre europeiske byer – samt en aldri så liten småby i Wales.

Selv om Kill Jackie låner friskt fra flere åpenbare inspirasjonskilder (QT, Snatch, Killing Eve) så vel visuelt som konseptuelt, antar den efterhvert sin egen form, og rommer humor, vold, romantikk, erotikk, sosiokulturelle stikk, analyser og kommentarer. Samt et sett nokså ville plott-twister. Tross sine tidvise overdrivelser er serien jevnt over svært underholdende, og har mange go’-smarte musikkvalg, men dens siste sluttpoeng må dessverre kategoriseres som teit.

\

Samme kanal klinker likesågodt til med enda en interessant serie, idet Sharon Horgans nyeste – Youth – også har HBO-premiere 2. oktober. Horgan har tidligere skrevet og spilt i den fire sesonger lange og aldeles fabelaktige dramedien Catastrophe (sammen med Rob Delaney) og Youth kan på flere måter sees som en fortsettelse av den.

Her spiller Horgan den femti år gamle og skilte moren Alex, som jobber i forlagsbransjen, som agent for ymse forfattere. Sønnen, som egentlig har flyttet ut for å studere, flytter brått hjem igjen – helt uten forklaring. Alex’ visjoner om å være fri, eller i det minste singel, rives altså vekk fra henne, og hverdagen (med en ubrukelig eks-mann, en krevende og kaotisk jobb, pluss årets mutteste sønn) blir straks svært slitsom. Men for oss: Underholdende.

Youth er riktignok ikke så morsom at man ler høyt, i hvert fall ikke med mindre man selv er kvinne, med lignende problemer og livserfaringer. (Kvinnelige anmeldere gjør et poeng av hvor mye de kjenner seg igjen i, så det er mulig jeg simpelthen kommer til ‘kjønnskort’ her.)

Efterhvert som serien skrider frem, trekkes man uvegerlig lenger og lenger inn i Alex’ sfære og situasjon (uansett hvor mannlig man er) og når syvende og nest siste episode ebber ut (den åttende var ikke tilgjengelig for påsyn), kjenner man et intenst behov for å få vite hvorledes det hele ender – og det brennkvikt.

\

På barnefilmfronten dukker hele to fine kinofilmer opp. Førstemann ut er Sauen Shaun – Gårdens fårbannelse, hvor Aardman Animations gallions-sau må hamle opp med en katastrofal mangel på hele og utskjæringsklare gresskar, like før Halloween.

Shauns innsats går selvsagt ikke som planlagt og ganske snart fyker bonden rundt som en ekstremt hårete Bigfoot, mens de kjemisk modifiserte gresskarene vokser seg utrivelig store.

Oppfinnsomhet, detaljrikdom og formidlingsglede står fortsatt til høyeste karakter, men i år er også kunstige halvfabrikata-kulisser og -bakgrunner, pluss animerte snutter og KI-lignende kjappisløsninger, inkorporert. Det skurrer stygt og frarøver filmen det som lenge har vært Aardmans fremste fortrinn (det åpenbart håndlagde og unikt «ekte») samtidig som vi i salen savner følelsen av å se noe som ikke er samlebåndsprodusert.

Men for den yngre garde (representert ved min niårige sønn) spiller slikt liten rolle. Han koste seg stort og mener filmen er verdt 5 solide stjerner.

\

Monsterfrabrikken er visstnok nesten like god – i hvert fall ifølge ham. Jeg rakk ikke å se den, men stoler på gutten når han melder at den er «… spennende, overraskende, litt trist og litt morsom».

Selv om han synes den (som eneste klare minus) har litt mange brå sceneskift, vil han kategorisere den som en «… 4-stjerners film», og det er slett ikke hverdagskost i barnefilmverdenen.

\

Tilbake i voksenfilmverdenen er det nå tid for ukens desidert største; Tom Cruise og Alejandro G. Iñárritus megalomant ekspansive Digger. Store deler av filmens mest interessante aspekt egner seg ikke for filmomtaler, all den tid det er umulig å snakke fornuftig om dette/disse aspekt uten å ødelegge de herlige Aha!-opplevelsene filmen bør gi. (Følgelig gjør vi altså ikke det.)

Jeg mener at filmen er meget vel verdt å se – jeg syntes faktisk jeg hadde en real opplevelse – selv om jeg også mener den har sine skavanker, eventuelt strukturelle svakheter. For øvrig synes jeg Tom Cruise var overraskende uinteressant og anonym, til tross for (og samtidig på grunn av) fat suit og sminke og oppblåste rollefigurkarakteristika.

Like fullt byr Digger på såpass mange filmfortellingsfinurligheter, fine musikkvalg, artige formuleringer og uvante grep at også dens i uheldig grad tydelig lån fra Roy Andersson, Giorgos Lanthimos og Coen-brødrene er til å leve med.

Nettopp hva som er til å leve med er faktisk hovedpoenget i filmens handling. Men nærmere kan jeg altså ikke gå inn på dette – bortsett fra å si at filmen på fiffig vis tar oss med frem og tilbake i tid, uten egentlig å gjøre det, samtidig som den (bakom all støy og staffasje) har mye pertinent å påpeke hva angår verden av i dag.

Ta sjansen på en annerledes filmopplevelse, sier vi.

\

En film du ikke bør ta sjansen på, med mindre du befinner deg i et sjelden frontallapptrauma-stadium hvor det meste du serveres av lurerier tas for god fisk, er filmatiseringen av smusslitteraturkeiserinnen Colleen Hoovers kioskroman, Verity.

Verity er for øvrig navnet på både den ene hovedpersonen og filmen selv, noe som når alt kommer til alt er blant de få smarte aspekt ved det hele, ordets engelske betydninger tatt i betraktning. Åkkesom: Verity er en skikkelig kalkun.

Premisset – en ung og lovende forfatter (Dakota Johnson) hankes inn for å fullføre den nyeste boken til en langt mer etablert og suksessfull en (Anne Hathaway) som av mystiske årsaker ikke kan fullføre – for så å oppdage at forfatterens hjem, hvor den innhankede skal gjøre jobben, er fullt av overraskelser.

Selvsagt blandes en dash erotikk inn i miksen, samt stadig styggere mistanker om at noe er forferdelig galt, helt til alt koker fullstendig over. Verity holder det riktignok gående ganske lenge, det skal den ha. Så vidt jeg husker var vi over halvveis før usannsynligheter måtte vike plassen for utroligheter, men likevel: Vet du forskjell på de to u-ordene styrer du unna.

\

God helg.