Ukens blandede bilder – 040926

Den ene av dem påstår å være basert på virkelige hendelser, men jeg har mine tvil. I hvert fall har jeg inntrykk av at den har tatt utgangspunkt i ett interessant faktum, for så å strekke ‘basert på’-begrepet langt. Uansett er det litt av en (røver)historie som fortelles.

Ikke lenge efter hendelsene som ble skildret i Alan Parkers Mississippi Burning (1988), har FBI igjen behov for hjelp i jakten på rasistiske voldsmenn. Ifølge By Any Means var mafia-leiemorderen Greg Scarpa (her portrettert av Mark «Marky Mark and the Funky Bunch» Wahlberg, iført en ekstrem, kunstig nese) en avgjørende figur i arbeidet med å finne de tre forsvunne (og drepte) borgerrettighetsforkjemperne i Mississippi i 1964. Og nå, i denne filmens 1966, hentes han atter en gang fra New York.

Igjen går ferden til Mississippi, om enn til et annet område av delstaten. Denne gang er ingen forsvunnet, for her ble borgerrettighetsforkjemperen drept i sitt eget hjem. Uavhengig av dette strever det lokale FBI-kontoret med å få folk (vitner) til å snakke med dem, og med å få hvite (KKK-medlemmer/-sympatisører) til å røpe hvem de ansvarlige er.

Det fiffige denne gang er at en lokal, afroamerikansk FBI-agent ved navn Wayne Strider (Yahya Abdul-Mateen II) skal assistere Scarpa. Siden filmen i utgangspunktet følger Strider, som nylig er tilbake i hjembyen efter noen år i Chicago, får vi et rått og realistisk bilde av ‘tingenes tilstand’ i og rundt Hattiesburg, Mississippi, anno 1966. Det bildet er ikke pent.

Forferdelig og fascinerende er historien åkkesom, selv om den åpenbart fortelles av filmskapere som har vært selektive og hemmelighetsfulle hva angår valgene av hva som hentes frem av verifiserbare, faktiske historiske hendelser, og hva som er fantasi.

Like fullt er det umulig å ikke la seg engasjere (bli forbannet, hissig, amper, klar til kamp) når vi får bli med inn i agent Striders hverdag. Abdul-Mateen II gjør en gedigen innsats i rollen, og i tandem med filmskaperne lar han oss forstå (om enn på avstand) hva det ville si å være afroamerikaner i 1960-tallets sydstater – uansett hvor mye FBI-agent man var.

Verre er det med rollefiguren Greg Scarpa. Ikke at Wahlberg tar for lett på tolkningen, men i og med at Scarpa er ment å være en sleivete og rappkjeftet wiseguy som er vant til å kunne gjøre akkurat hva han vil og slippe unna med det (altså Striders rake motsetning), og i og med at en slik type voldelige, mafia-innlemmede New York-kjekkaser (selv uten en overdrevent fremtredende nese) fremstår som sleivete uansett, blir det verre å ta ham på alvor. Og når man legger til at det er tilnærmet umulig å tro at alt han sier, gjør og fremstår som, er basert på fakta, faller portrettet til en viss grad sammen. Uten at Wahlberg har skylden.

Alt dette til tross er By Any Means vel verdt å se. Ikke kun for ‘historietimen’, men også for tids- og miljøskildringen, og inderligheten i ønsket om å fortelle en vond historie – og for det faktum at altfor mange mennesker og samfunn sliter med akkurat samme problemer i dag. Noe filmen fungerer som en effektiv påminner om. Dessuten sier den mye interessant og relevant om problemene ved å ‘vende det annet kinn’. Og om det å ty til vold.

Bare ikke ta alt den sier for god fisk.

\

En film du på ingen måte skal ta så bokstavelig, er The Rivals of Amziah King.

Med det mener jeg ikke at du skal holde deg langt unna eller fnyse av den. Jeg mener snarere at dette er en film av det fantastiske, fabulerende og eventyrlige slaget – slik flere av de beste filmene er.

Med det (den siste delsetningen, altså) mener jeg ikke at du skal tro at dette er en av verdens beste filmer, for det er den ikke. Men den er herlig. Vidunderlig vill og sjangeroverskridende og full av pirrende innsikter, avstikkere og friske formuleringer. Og sprekkfull av fin musikk, fremført av skuespillerne, live on set.

Amziah King (Matthew McConaughey, i rollen han er skapt for å spille) er birøkter, honningprodusent, musiker, forhenværende fosterfar og selve samlingspunktet i bygdesamfunnet gården hans ligger i (i rurale Oklahoma). I filmens innledning er det ikke godt å si om vi har reist tilbake i tid eller om distriktet vi besøker bare er av det lavteknologiske slaget. At gitarbasert bluegrass og country er musikkformen som fenger flest, er imidlertid klart.

Filmens forfatter og regissør, Andrew Patterson (som debuterte med nesten-perfekte Vast of Night i 2019), koser seg åpenbart med dette sydstatseventyret, som lenge før end credits har skiftet sjanger opptil flere ganger, uten noen gang å si fra om hvilken vei den har tenkt å ta eller hvilken form den skal anta. (Tidvis kan den minne om en musikkdokumentar; andre ganger om en bie- og honningproduksjonsdokumentar.)

Mest av alt er The Rivals of Amziah King en Film, en Fabel, en Fortelling (alle med stor F) av typen man gjør best i å la seg overmanne av. En kino-opplevelse (denne bør ikke utsettes til den finnes på nett) av de bisarre og besettende, Mark Twain-beslektete slaget, som kan ta bolig i både kropp og sinn i dagevis efter at man har sett den.

I korthet kan filmens handling sammenfattes omtrent slik: A.K. har mange venner og er godt likt. Han får ting til å skje, folk til å stille opp og livet til å være verdt å leve for dem han har rundt seg. Og når han plutselig blir gjenforent med en tidligere fosterdatter, Kateri (Angelina LookingGlass), våkner skikkelig til liv og åpner igjen sitt liv for henne.

Men verden er som kjent ikke rettferdig, og brått endres livet for alle i Amziahs vennekrets – særlig Kateri. Samtidig endrer også filmen form, uten at vi denne gang stiller spørsmål ved hvor det bærer: Per nå har vi for lengst, og med glede, lært å la oss føre hvor enn filmen bærer.

Stort mer sier vi ikke. Bare husk to ting:

Dette er en uvanlig film. En som best sees med et åpent sinn.

Følg med på Angeline LookingGlass. Hun er virkelig god.

\

God helg.