Ukens blandede bilder – 050326

Eller. Det vil si. Når jeg tenker meg om må jeg vel egentlig si at alle ukens filmer skiller seg ut. Den filmen jeg i utgangspunktet refererte til, er Maggie Gyllenhaals The Bride! (og den er i sannhet en film utenom det vanlige), men siden den slippes samme uke som BDSM-romansekomidramaet Pillion, det prisvinnende og semidokumentariske Tourette-dramaet I Swear – og den kvasireligiøse(?) musikalfantasien The Testament of Ann Lee – står den ikke riktig så alene som jeg først hadde for meg.

Til alt overmål feires i disse dager 25-årsjubileet for en av nittitallets storfilmer – Den fabelaktige Amélie fra Montmartre – og den må jo kunne sies å skille seg ut, den også. Ikke bare er den et kremeksempel på en type ‘nå er vi vel ferdige med ironien’-årtusenskiftefilm som i dag nesten føles eksotisk, og som er en eksepsjonell film også helt på egne ben.

I rollen som den fabuløse Amélie møter vi som mange vil vite Audrey Tautou (i en av tidenes gjennombruddsroller) og både hun og filmen er akkurat så uskyldsrent sjarmerende som vi husker fra den gang da.

Det som overrasket meg mest var at den ikke var på langt nær så knivskarpt farvesprakende som jeg husket den. (Den har så absolutt en farvesterk palett, men uttrykket er dusere enn jeg minnes.) Til gjengjeld var den enda mye mer imponerende intrikat i plottingen, med enda flere odde innfall enn jeg mente å huske.

Alt i alt gav gjensynet meg stor glede. Å se igjen et filmatisk oppgjør med ironi-æraens kynisme var, i en tid som vår, intet mindre enn varmende, betryggende og livsbejaende. Dessuten er så vel hovedrolleinnehaver Tautou som det ganske ensemble (og kanskje særlig Mathieu «Le Bureau» Kassovitz, som hennes utkårede) aldeles formidable – og til alt overmål er manus så sprudlende fullt av finurligheter, påhitt og innfall (av lekreste, lureste, «lekneste» valør) at en bare kan lene seg tilbake, gi seg hen og la seg transportere til en annen tid og en annen verden. Med et smil om munnen.

\

Hvis vi nå hopper tilbake til tekstens førstefilm – The Bride! – blir det ekstra tydelig at mye er skjedd med filmen som medium siste femogtyve år. Én ting er at ‘sprudlende fullt av finurligheter, påhitt og innfall’ i stor grad er blitt erstattet av ‘stappet full av hint og nikk og alluderinger til andre verk og popkulturelle fenomener’. Som om det ikke lenger holder å være sui generis (eller fin og god helt på egen hånd, om du foretrekker). Som om det viktigste nå er å vise at man kan sin kanon, kjenner sin filmhistorie og evner å stjele som en ravn fra den på en måte som gjør tyveriene schtili og koole.

Ikke at én film alene er bevis på at verden av i dag er gjennomgående sånn eller slik, men likevel. Maggie Gyllenhaal har uansett laget en sjangerhybrid av et bombenedslag av en film som i tillegg til å være en radikal nytolkning av James Whales Bride of Frankenstein fra 1935, tar opp i seg elementer fra filmer som Natural Born Killers, Bonnie and Clyde, Joker/Joker: Folie à Deux, Nightmare Alley, His Girl Friday – samt personer og fenomen som Ida Lupino, Fred Astaire, Quentin Tarantino, metoo, film noir fra førtitallet, sosietetskomedier/-musikaler som Top Hat/Swing Time/The Lady Eve – og Mary Shelley. Med meget mere.

Problemet med måten Gyllenhaal har sydd sammen sin filmatiske kreasjon er at den spriker i altfor mange retninger, dens deler (inspirasjon) er hentet fra for vilt forskjellige kilder, og dens skjøter, bøter og sømmer er altfor tydelige.

Ikke at dette betyr at filmen er dårlig eller umulig å like. Men at den er vanskelig å komme under hunden på, er klart. Den finner seg aldri til rette i én form/ett uttrykk/én kunstnerisk lei – i hvert fall ikke lenge nok til at vi i salen får tid til å ta inn over oss hva signifikansen av et gitt øyeblikks identitet er ment å bety, hverken for det øyeblikket alene eller for filmen som helhet.

Så – selv om jeg hittil kun har insinuert og vært liksom-diskret – er det vel like greit å si det rett ut: The Bride! er et lurveleven av en film som henger omtrent like godt og sømløst sammen som kroppen til det mer enn hundre år gamle Frankenstein-monsteret vi møter.

I så måte kan The Bride! sies å være et direkte motstykke til Amélie, som tross sine utallige innfall og bestanddeler hang så forbilledlig fint sammen – og som uansett holdt seg i én fil, rendyrket ett kunstnerisk uttrykk, og styrte langt unna alt som kunne ligne på kynisme og nihilisme.

Dog skal det sies at de begge er stilsikre, fint fotograferte, engasjerende og imponerende. Og, hver på sitt distinkte vis, meget romantiske. The Bride! er imidlertid også slitsom, krevende og nesten forvirrende (idet man stadig tar seg selv i å undre: Hva er det denne filmen egentlig er ment å si? Hvorfor skal alt kryssklippes, settes i relieff og stå i skarp kontrast til et eller annet?), og dermed langt mindre tilfredsstillende.

I hvert fall efter første gangs møte. Kan hende gir den mer mening og glede når man ser den igjen? Dette vites åpenbart ennå ikke. Det som faktisk vites er at dersom du faller for fristelsen, velg deg en kino med et massivt (helst IMAX-sertifisert) lerret, og se den en dag/tid på døgnet hvor du er virkelig våken. Gyllenhaal og hennes ensemble (Jessie Buckley, Christian Bale, Annette Bening, Jake Gyllenhaal, Peter Sarsgaard, Penélope Cruz m.fl.) ville tydeligvis veldig mye med filmen og fortjener i det minste at man gir den en skikkelig sjanse.

Om man er i humør, vel å merke.

\

Ukens resterende filmer må av tidshensyn ta til takke med nokså mange færre linjer hver seg, men slik må det altså være. Første film ut i annen pulje er intet mindre enn en ‘gay biker romance’. Pillion er spekket med underkastelse (I have an aptitude for devotion er kun ett, fiffig sitat), anal-sex, lakk og lær, motorsykkelklær og – som tittelen indikerer – motorsykler.

Kort fortalt handler filmen om Colins seksuelle oppvåkning, Rays frykt for sårbarhet, en døende mor, en forståelsesfull far, et ekstraordinært (sært, snilt, søtt, strengt) BDSM-miljø, og viktigheten av å være tro mot seg selv.

Colin (Harry Melling) jobber som parkeringsvakt og bor hjemme hos sine foreldre. Han er stille, sjenert, seksuelt uerfaren og svært ‘tilgjengelig’. Ray (Alexander Skarsgård) er dominerende, macho, sikker på sin seksualitet og alltid ‘på jakt’.

Sammen danner de et perfekt umake BDSM-par, hvor den ene (Colin) har et intenst ønske om å være del av et offisielt par, mens den andre (Ray) har et ekstremt behov for dominans og avstand. Naturlig nok utvikler ikke forholdet seg på vanlig romcom-vis. Men – siden Pillion på nesten alle vis kan sies å være nettopp en romcom – utvikler det seg på høyst underholdende vis.

Det spesielle ved denne filmen er imidlertid at den evner å ta opp i seg så mye nytt og annerledes, og inkorporere det i en velkjent mal/et lett gjenkjennelig (filmatisk) rammeverk, på en måte som gjør filmopplevelsen uvanlig spennende, ny, utfordrende og givende. Om du tror du kan takle eksplisitt sex av den smertefulle varianten (den er på merkelig vis presentert på smakfullt og uskyldig vis), bør du for all del se denne filmen.

Pillion glemmes ikke med det første.

\

Til tross for at I Swear skjemmes av dodgy accents, overtydelig og forenklet historiefortelling, satt inn i en handlingskurve uten overraskelser, er den verdt å se.

Den BAFTA-vinnende Robert Aramayo er intet mindre enn fantastisk i rollen som John Davidson – den skotske Tourettes-aktivisten som i 2019 ble hedret med en MBE av Dronning Elizabeth – og skildringen av det å leve med en sykdom/tilstand/diagnose som så godt som ingen andre har hørt om (langt mindre forstår) er vekselsvis grei, grim, grell og gripende.

Samtidig er den også sjarmerende, varmende, provoserende og lattervekkende. Og hele veien engasjerende. Det den mangler av egenart tar den nesten igjen i ekthet, realisme og måtehold. Her er ingen skamløs terping på urettferdighet og grusomheter, eller bruk av verbale Tourette-tics for komikkens skyld. I stedet går I Swear for en nøytral, faktuell tilnærming, noe den scorer på.

Noe annet den scorer på er fraværet av sentimentalitet. Ringvirkninger og sen-effekter av all jævelskapen John har måttet gjennomgå forblir implisert snarere enn eksplisitt prakket på oss. At John Davidson (også i virkeligheten) har gjort uvanlig mye godt for andre (til stor egenkostnad), er også imponerende. Og oppløftende.

\

The Testament of Ann Lee er en merkelig og uvant sammensatt affære, også den. Ann Lee vokste opp i Manchester mot slutten av syttenhundretallet, før hun emigrerte til (det som snart skulle bli) USA, hvor hun – med hjelp fra andre – fikk bygget og etablert de første Shaker-samfunnene.

Shakerne, også kjent som ‘Shaking Quakers’ var avstående, egalitære, pasifistiske og asketiske. Kroppslige gleder (særlig sex) ble sett på som synd, deres forkynnere var gjerne kvinner, og gudstjenestene deres antok som regel ekstatiske proporsjoner. At de ble uglesett av nær sagt alt og alle, sier seg selv.

I regissør Mona Fastvolds film om shakernes karismatiske leder Ann Lee – som hun for øvrig skrev sammen med makkeren Brady Corbett, slik at den på sett og vis kan klassifiseres som det kvinnelige motstykket til The Brutalist (som også ble skrevet av dem begge, men regissert av Corbett) – kommer shakernes gudfryktighet tydeligst til uttrykk i form av rytmisk dans og sang.

Selv er jeg ingen tilhenger av hverken religion eller nymotens musikaler, men i tilfellet The Testament of Ann Lee lot jeg meg begeistre og rive med. Ikke av det religiøse aspektet ved filmen, så klart. Ann (en strålende Amanda Seyfried) og hennes følgeres åpenbaringer, visjoner og overbevisninger var åpenbart sprøyt og (bokstavelig talt) vanvidd.

Men som film, som musikal, og som et stykke original kunsthistorie er filmen imponerende godt gjennomtenkt og gjennomført – og bent frem fengslende.

\

God helg.