Ukens blandede bilder – 050626

Den overdimensjonerte fjompefilmen heter noe så tillitvekkende som Masters of the Universe og er et dødsdømt forsøk på å gjenopplive en Mattel-lekedukke-franchise som sist var levedyktig (og da i tegnefilmformat, under navnet He-Man and the Masters of the Universe) i overgangen ‘83-’84. I 1987 ble det laget en live action-film med selveste Dolph Lundgren i hovedrollen, uten at det hjalp stort. Franchisen ble erklært død like efter.

Av grunner det er vanskelig å forstå har Amazon Studios, via MGM, forsøkt å gjenopplive interessen for (og inntjeningsmulighetene fra) det for lengst akterutseilte fenomenet. Av grunner det er enda vanskeligere å forstå har de valgt seg Nicholas Galitzine i rollen som He-Man.

Galitzine har spilt i filmer som The Idea of You, Purple Hearts og Red, White & Royal Blue (nei, ikke jeg heller), i tillegg til at han utmerket seg som det eneste svake leddet i barnefilmen Sauedetektivene. I Masters of the Universe fortsetter han sin ferd mot døllhetens dypeste daler, og kan (om ikke annet) i så måte sies å være en suksess.

Beklageligvis er store deler av det øvrige ensemble også fylt med karisma-utfordrede anonymiteter, noe som gjør det ekstra vrient å la seg sjarmere. Den eneste som kommer fra det med et hint av verdighet er Idris Elba – som fiffig nok spilte Heimdall i tre Thor-filmer (2011-2022), som utspilte seg i et univers det er sjokkerende lett å huske/gjenkjenne mens man gremmes over det über-urealistiske universet vi presenteres for her.

Riktignok er handlingen i Masters of the Universe lagt til en verden som skal se ut som et sted hvor eventyr utfoldes – men f@en heller, da. Dette blir for teit. Særlig i tandem med en lang rekke actionsekvenser, slåsskamper og andre livsfarligheter som er så dårlig koreografert/filmet/klippet at det er tilnærmet umulig å følge dem, langt mindre ta dem på alvor.

Uansett er vi ment å følge skjebnen til unge Adam (sønn av kong Randor), som blir tvunget til å flykte fra planeten/kongedømmet/verdenen Eternia, når den onde Skeletor og hans morderiske kumpaner angriper Grayskull Castle på jakt efter The Sword of Power; et sverd som vil gi ‘den rette’ ubegrenset kraft. Adam sendes til Jorden, men like før han lander mister han sverdet. Når vi møter ham igjen, tidlig i tyveårene, er han fortsatt på leting efter sverdet – inntil han plutselig mottar en SMS.

Derfra og ut tar tullballeri og klisjeer fullstendig overhånd, og selv om filmskaperne forsøker å leke med filmens iboende idioti, får de det ikke helt til. Nesten ikke i det hele tatt, faktisk, bortsett fra et par halv-artige øyeblikk med en trofast rojalist som har en gedigent overdimensjonert høyrehånd, som Adam/He-Man/Galintzine kaller for ‘Fisto’. (You do the math.)

Til overmål må vi slite med at Skeletor er stemmegitt av Jared Leto; en uskolert amerikaner som desperat forsøker å lyde som en britisk overklassemann hvis formative år ble tilbragt ved en av unionens finere utdanningsinstitusjoner. Samt, som tidligere indikert, en lang rekke skuespillere hvis mangel på utstråling (og kjemi seg imellom) holder livløsheten på et forstemmende lavt nivå.

Hverken foto, fantasi, musikk, dialog, spenning, spill, vitser eller dramaturgi sitter som de skal i dette hundredeogførti-minutter lange spetakkelet, så om du føler deg He-Man-nostalgisk, gå heller for tegnefilmene.

\

I en helt annen del av verden – i Provençe, faktisk – finner vi en svensk-fransk dokumentar med meget dramatiske over- og undertoner. Som fungerer!

Det vakre året i Provençe er så ulik alle andre filmer som er vist på kino senere år, at en nesten kan la seg lure til å gi den ekstra gode skussmål av den grunn alene. Men så har det seg slik at både historien den forteller, og måten denne fortelles på, er så sjarmerende, engasjerende, bevegende og inspirerende at filmen faktisk, virkelig og tvers gjennom er en godbit.

Angelica Ruffio vokste opp i Provençe, med sin franske far og svenske mor – samt lillebroren, Thomas. Allerede tidlig i barndommen merket de at noe var galt med faren. Han slet med nerver, aggresjon, angst og andre utriveligheter, noe som i høy grad gikk ut over resten av familien.

Når faren nå er død (det er slik filmen åpner; med at søsknene står foran den monumentale oppgaven det er å skulle tømme farens hus/deres barndomshjem, efter farens bortgang), treffes Thomas og Angelica (tilsynelatende, i hvert fall) for første gang på ganske lenge.

Ikke bare ser de begge ut til å ha bodd i Sverige forut for farens død, de ser også ut til å ha levet separate liv, i hver sin by. Artig nok (om enn ikke overraskende) snakker de sammen på en vilt vekslende blanding av svensk og fransk, noe det nærgående kameraet fint fanger opp, sammen med en fascinerende mengde lik- og ulikheter.

Filmen hopper på effektivt og effektfullt vis frem og tilbake i tid, og gir oss gradvis mer og mer informasjon om hvordan livet med en mentalt ustabil far var, hvordan de ble farvet av dette som ungdom og voksne, hva deres mor fant ut at hun måtte gjøre – med mere.

Ganske tidlig i ryddeprosessen finner Angelica sine gamle dagbøker. Hundrevis av sider med tettskrevne hemmeligheter ligger i kronologisk rekkefølge i en anonymt utseende pappeske i et rom i kjelleren. Brått er Angelica som tapt for denne verden.

Nesten likeså snart blir vi i salen tatt med til Angelicas forelskelse i historielæreren. Sylvie Bresson het hun, og var som et fyrtårn i en ellers så mørk ungdomstid. Jo mer Angelica leser, jo tettere på sin ungdomsforelskelse kommer hun – og vi følger med. Samtidig som vi så gjerne vil møte Sylvie, som åpenbart betydde veldig mye for Angelica, ser vi at der er altfor mange andre saker, tråder og hendelser å forfølge. Og plutselig smelles det til med en skikkelig lei en.

Det vakre året i Provençe burde kanskje beholdt originaltittelen (La belle année - det vackra året), idet denne leder til et aspekt og/eller poeng ved filmens fortelling som overskygges av den norske tittelens fokus på sted, men ‘pytt samma’, som de sier i Sverige.

Angelica Ruffios fortelling er så fin at den bør sees, uansett. På kino!

\

Ukens lille bonus-bit kommer i form av en bekreftelses-anbefaling, idet vi høyt og tydelig melder at The Four Seasons sesong 2 er like god som forgjengeren.

Dog er den innledningsvis noe tregere, og opplevelsen av å se noe nytt, eget og med det (popkulturelt) viktig, glimrer med sitt fravær. Men omtrent halvveis i sesongen endres dette. Deler av første sesong sees i nytt lys; etablerte sannheter viser seg å være mindre sanne (eller risset i sten, om du foretrekker) enn antatt, og det semi-sosialrealistiske dramaets temperatur stiger kraftig. (Og den var så klart artig, helt fra starten av.)

Tina Fey, som sammen med Lang Fischer og Tracey Wigfield står oppført som seriens skaper, har igjen truffet blink, og leverer med disse åtte episodene en artig, vittig, varm og klok skildring av hva det vil si å være voksen, gift, feilbarlig, egoistisk, altruistisk, redd og tøff i trynet. Med meget mere.

\

God helg.