Ukens blandede bilder – 061126

Del

Ukens blandede bilder – 061126

I denne teksten bys det på tanker om en fantastisk film, en barnefamiliejulefilm – og en urimelig tullete Netflix-film.

Del

Tekst Jon Hagene

06.11.2026
Foto: AWE

Vi starter likeså greit med den fantastiske, som heter Everybody Digs Bill Evans, akkurat som pianistens eget album* fra 1959. Filmen forteller sin versjon av hva som skjedde med Bill Evans da hans bassist og musikalske sjelevenn Scott LaFaro omkom i en trafikkulykke – kun dager efter at Evans, LaFaro og Paul Motian hadde fullført fem (soon-to-be) legendariske sett på The Village Vanguard i juni, 1961.

Foto: AWE

Evans, som allerede slet med heroinavhengighet og ustabil livsførsel, forsvant nærmest inn i seg selv, og evnet ikke å takle LaFaros død. Bills bror inviterer Bill til å bo hos ham og familien, og det hjelper – men kun litt, en kort stund. Til slutt ser ingen noen annen løsning enn at Bill må ‘hjem til mor og far’, hvilket ville si et lite hus i en småby i solfylte Florida. Der tar mor og far ham imot med åpne armer og varm omsorg, men Bill sliter like forbannet.

Foto: AWE

Heldigvis for oss spilles Bill Evans av Anders Danielsen Lie, som ikke bare ser ut til å være på toppen av sitt spillemessige game, han er også som skapt (eller i hvert fall made) for å spille Evans – og Evans’ musikk. Danielsen Lie tilbragte nemlig mangt et ungdomsår med å fordype seg i (endog transkribere) Evans’ elfenbensbaserte og diskrete virtuositet, og ser stadig på Evans som en av sine pianohelter.

Rollene som mor og far gestaltes av Laurie Metcalf og Bill Pullman, som både matcher ham og tilfører en nesten taktil ekthet og følelse av faktiske familieforbindelser. Som en vidunderlig rosin i denne trekantede (eller blir den firkantet?) pølsen – dersom slik en metafor-maltraktering kan benyttes – er regissør og manusforfatter Grant Gee en mester i å få mye ut av lite: Tross filmens meget stramme budsjett og tidsrammer, scener som måtte innspilles i trange hus og på et ganske annet kontinent enn Floridas, ser Everybody Digs Bill Evans aldeles vidunderlig ut.

Foto: AWE

I tillegg er filmen spekket med interessante og engasjerende kameraføringer, lekne redigeringsvalg og livgivende kinematisk snadder (e.g. ‘nåtidssekvensene’ (1961) er i sort/hvitt; innskutte glimt av hva som skjer i fremtiden vises i grelle farver) – samtidig som tidskoloritten overbeviser på alle plan. Alt i alt er filmen om denne ekstra vanskelige perioden i jazzlegendens liv en perle, og at den vant regiprisen ved filmfestivalen i Berlin var intet mindre enn fortjent.

*Filmens tittel alluderer for øvrig ikke til albumet, men snarere til det at selv om Bill Evans var så populær og vel ansett at alle digget ham, var han ikke spesielt fornøyd med seg selv eller livet sitt, og befant seg ofte som et slags passivt sentrum andre sirklet rundt, mens de forsøkte å hjelpe ham, trøste ham eller styre ham.

Mer får du ikke vite, så kom deg på kino.

\

Julenissens verksted markedsføres (i hvert fall via sine allestedsnærværende filmplakater) som ‘Thorbjørn Egners Julenissens verksted’ – noe jeg synes er å strekke strikken vel langt. Riktignok er filmens manus basert på Egners seks-og-tyve minutter lange 1946-hørespill ved samme navn, men plottet er så vidt omarbeidet at filmskaperne har funnet det for godt (eller kanskje heller nødvendig) å legge inn et knippe Thorbjørn Egner-sangnumre, for således å kunne holde fast ved at de har satt sammen et Egner-produkt. Uansett …

Foto: Nordisk Film Distribusjon

Noe som volder meg større problem er at filmen er gjennomgående computergenerert, samtidig som den forsøker å se ut som en håndlaget stop-motion- eller dukkefilm. (De innskutte, liksomhåndetegnede animasjonssekvensene forsøker efter fattig evne å se ut som de er Egner-tegnede.) Dette oppleves som bent frem juksete.

Til gjengjeld skal det sies at manus fungerer fint for kjernemålgruppen (barnehave- og småskolebarn), at skuespillerne hvis stemmer gir liv til de mange figurene gjør en meget god jobb, og at mange småbarnsfamilier kommer til å dra glade hjem fra en vellykket tur på kino.

Så får det være opp til den enkelte forelder om slikt et artifisielt måltid er noe en bør fôre barna sine med.

\

David Wain har laget flere genuint gøyale, og et par morsom-fine, filmer. Wet Hot American Summer og Wanderlust er eksempler på det første, mens They Came Together og A Futile and Stupid Gesture er (med litt velvilje) prov på det andre. Ingen av dem er riktignok i nærheten av å matche Role Models, hvor Seann William Scott og Paul Rudd må ta seg av hver sin vanskeligstilte ungdom som del av sin lovpålagte samfunnstjeneste. (It does NOT go to plan!)

Foto: Netflix

Med Gail Daughtry and the Celebrity Sex Pass er han på farten igjen; nå på Netflix. Problemet med denne filmen er at den er i overkant rar og uvant, usedvanlig avhengig av sine celebrity cameos, og at den har et plott som har lagt seg i grenselandet mellom sjarmerende romcom og vill crazy-komedie, uten helt å finne balansen. Det fine med denne komedien er at når crazy-komikken først treffer, så treffer den hardt; at det er deilig å av og til se noe som ikke følger alle (sjanger)konvensjoner – og at cameo-opptredenene er så effing over the top at de bare er å nyte.

Gail (Zoey «Nouvelle Vague» Deutch) er forlovet med barndomskjæresten sin, bor i den pittoreske småbyen hun alltid har bodd i, og drømmer om en trygg og god og all-American tilværelse for seg selv og sin fremtidige familie. Dessverre roter hun og forloveden seg inn i en ‘celebrity sex pass’-avtale som sjokkerende fort får seriøse konsekvenser. Følgelig må Gail og bestevennen/kollegaen fra frisørsalongen dra til Hollywood for at Gail skal kunne finne Jon Hamm og ha sex med ham. Som sagt så gjort.

Ikke overraskende møter de hinder, problem og vansker på veien – enkelte av dem forfryktelig morsomme. Gail er et oppkomme av en type uforfalsket og ikke-nedbrytbar, Dorothy i The Wizard of Oz-type optimisme som bryter så brått med situasjonen hun befinner seg (og efterhvert trekker andre med inn) i, at det allerede der plenty å le av. (Hvis du ser filmen ‘litt sent på kvelden’, i hvert fall. Eventuelt om du er litt skarpere til sinns og tar til deg Oz-parodieringselementene.)

Åkkesom: Er du i humør til en tullefilm som byr på alt fra ordspill til visuelle vittigheter og sjanger-lek – og OTT-galskap, kan dette være løsningen.

\

God helg.

Jon Hagene

Jon Hagene skriver om film i Tidens ånd

Hold deg oppdatert

Meld deg på nyhetsbrevet vårt og få ukas saker rett i innboksen.