Ukens blandede bilder – 070226

Siden det nokså sikkert hender i alle voksnes liv at de må ta med seg en småtass eller to på kino, er det kjekt å ha en aldri så liten oversikt over hva som er tilgjengelig av barnesikre kinofilmer. Per tiden kan vi komme på fire fine og tilgjengelige barnefilmer, selv om kun én av dem har premiere denne uken.

Nykommeren heter SvampeBob: Jakten på firkant, og er den minst interessante av de fire, i hvert fall for oss voksne – og for barn som har sett en film eller to (eventuelt et lass med tv-serieepisoder) om den titulære og tøysete svampegutten.

Men om du kjenner noen som aldri kan få nok av SvampeBob er dette et (halv)artig alternativ. Vitser, ordspill og visuelle gags appellerer definitivt mer til dem under tolv enn over, noe som gjør den nokså kjedelig for oss eldre, men er du villig til å ofre deg for de små: Lykke til.

\

Et noe bedre alternativ finnes i actionkomediespenningsbarneanimasjonsfilmen Kjæledyrekspressen, hvor en togvogn full av kjæledyr blir ‘kidnappet’ av en skurkete grevling som vil ta hevn (over en eller annen) – og som fjernstyrer den mot en sikker død (tror jeg det var).

Som den observante leser kanskje har plukket opp, var heller ikke denne spesielt stimulerende eller minneverdig for noen over tolv. Men tempoet var høyere, vitsene flere og referansene til andre filmer og popkulturelle fenomen langt bedre.

\

Best (eller vaffal nestbest) av alle de barnevennlige filmene er den norske dokumentaren Salto, Pus & bucketlisten. Der møter vi tolv år gamle Tuni, som nokså nylig mistet den ene storebroren sin til selvmord - for så å få vite at moren var blitt diagnostisert med uhelbredelig kreft.

Heldigvis er filmen langt fra så nitrist som innledningen indikerer. I forbindelse med brorens bortgang fikk Tuni en hund ved navn Salto, som kan snakke. Hvilket vil si: Salto er i filmen stemmegitt av Jan Gunnar Røise, slik at hver gang han (hunden) tenker eller bjeffer, så hører vi (via JGRs stemme) hva Salto mener, tenker og føler. Noe som gir oss innblikk i hva Salto legger merke til av det som skjer med Tuni.

Dette foregår både direkte og indirekte, idet Salto også snakker med familiekatten Pus (stemmegitt av Hilde Lyrån), om hvordan han best kan hjelpe Tuni gjennom den tunge tiden. Siden Tuni sliter med å dele vanskelige følelser (med mennesker) bruker hun gjerne Salto som en å dele tankene sine med. 

Denne forklaringen ble kanskje ikke eksemplarisk konsis og klar, men jeg kan love at opplegget fungerer godt i filmen. Og at filmen tidvis er morsom, rørende og sjarmerende – særlig om man ser den sammen med et yngre publikum. Og uansett alder vil publikum garantert kunne lære mye om sorg, engstelse og frykt – og livsglede, tilstedeværelse og viktigheten av vennskap, kjærlighet og åpenhet.

\

En annen film som har en ting eller to (eller tre) å lære barn – og sikkert også en hel del voksne – er den norske animasjonsfilmen Ustoppelig.

Den forteller historien om cellen Kaja, som bor i leveren til Erik, en gutt som må på sykehus for å fjerne en kreftsvulst. Det Kaja innledningsvis ikke vet (ikke vi i salen heller, for den saks skyld), er at hun er en kreftcelle og at ‘greia’ hun og vennene hennes bor i, er Eriks kreftsvulst.

Heldigvis for Erik blir han injisert med en god dose cellegift, som i Kajas verden manifesterer seg i form av blå, bevæpnede soldater som forsøker å hindre kreftcellene i å forlate svulsten og å infisere lymfeknutene. Litt innviklet her også, med andre ord. Men, igjen: Det funker fin-fint i filmen!

Ustoppelig er artig, farvesterk og nokså original og uvanlig direkte angående kreftens dødelighet og Eriks farlige situasjon.

Dessuten er den opplysende, lærerik og underholdende (for både yngre og eldre), der den veksler mellom spenning, angst, stress og humor – og mellom Kajas verden inni Erik, og Eriks liv i det vi på det nærmeste kan kalle vår verden.

\

En film hvis handling definitivt utspiller seg i vår verden, og som på sett og vis kan være like lærerik og opplysende for de yngre (men neppe like underholdende), er Sirãt.

Handlingen der er lagt til en ørken i Marokko, hvor en spansk far og hans unge sønn er på leting efter mannens datter/guttens søster. Det er fem måneder siden sist de hørte fra henne, men siden de mener å vite at hun skal delta på en giga-rave der, er de på plass med et lass løpesedler med foto og telefonnummer.

I løpet av raven kommer de i kontakt med mange møkkete mennesker, men ingen av dem har sett Marina (som hun heter). Imidlertid får far og sønn nyss om en annen og større rave som skal gå av stabelen litt lenger sør i landet, om et par dager. Så når to busser bryter ut av kolonnen av kjøretøy som blir geleidet vekk fra første-ravens område (av hæren, for sikkerhets skyld; lang historie), følger faren og sønnen efter, tross at de ikke akkurat kjører en egnet bil.

Ganske snart opplever de konsekvensen av de manglende off-road-kvalitetene leiebilen deres lider under, men de gir likevel ikke opp. For hvordan kan de vel det?

Men efterhvert som de følger disse godt voksne, syredryppende og ayahuasca-drikkende raveveteranene (som åpenbart lever som de gjør i et forsøk på å flykte fra virkeligheten) øker vanskelighetene i intensitet.

Lenge før filmen er over begynner det å gå skikkelig galt.

Sirãt vil gi deg flere jævlige sjokk. Du vil skvette i kinosetet minst fem ganger og du vil neppe kunne riste av deg skitten, dritten og elendigheten den byr på – uansett hvor mye du skulle ønske det.

Likevel anbefaler vi filmen. Den tar deg med inn i en del av verden og et (mentalt og geografisk) landskap – for ikke å si en måte å se livet på – som du neppe er kjent med fra før.

Filmen forteller sin historie på uvant vis og er på flere forskjellige måter stimulerende – både intellektuelt og emosjonelt. Men koselige minner bringer den altså ikke.

\

Særlig trivelig er heller ikke Kraken, den nye norske katastrofefilmen fra folkene som gav oss Tunnelen.

Denne gang dreier det seg om et undersjøisk mega-uhyre i Sognefjorden, som terroriserer alt og alle som ser ut som de rører på seg. Ikke fordi den er slem, men fordi et lakseoppdrettsanlegg vekker den fra sin dype, dype dvale.

Filmen skulle egentlig hatt premiere i oktober i fjor, men ble tre måneder forsinket, angivelig fordi produksjonsselskapet ville flikke litt ekstra på de visuelle effektene.

Siden jeg bestemt mener å huske at jeg så en scene eller to i en tidlig trailer for Kraken, som ikke er med i den utgaven som ble pressevist, lurer jeg på om det ikke ble flikket på mer enn kun effekter. Men det får så være.

I og med at jeg har forpliktet meg til å skrive en lengre omtale av den i en papirpublikasjon, må jeg vente med å si særlig mer om den nå. (Men har du knapt med kinotid og/eller -penger: Prioriter en av de fem første filmene.)

\

God helg.