Ukens blandede bilder – 080126

For å vise at vi virkelig mener alvor med ingressen, starter vi på YouTube, hvor levende teaterlegender, feterte karakterskuespillere og andre interessante personligheter – så som Judi Dench, Simon Callow, Penelope Wilton, Stephen Fry, Robert Lindsay, Anne Reid og Giles Brandreth – møtes for en slags William Shakespeare-gjenforening. I et opptak fra The Orange Tree Theatre i London forteller de om sine første møter med Shakespeares skuespill Twelfth Night (som er pepret med hemmelige stevnemøter, frekke forkledninger, merkelige misforståelser etc.) – og deler sine kjæreste minner fra diverse oppsetninger av stykket.

En liten porsjon intens og belest krangling og diskutering om hvorvidt Shakespeare faktisk skrev alt han i eftertid er blitt kreditert med, er også inkludert, så dersom du føler for å føle deg ekstra kultivert – for ikke å si elevert, engasjert og emosjonelt ekspandert: Klikk deg dit.

\

Er du derimot i humør for mer tradisjonell og filmatisk underholdning (og i tillegg abonnerer på SkyShowtime, eller er villig til å leie den via andre tjenester) bør du absolutt vurdere Steven Soderberghs seneste, spionthrillerdramaet Black Bag, med Cate Blanchett og Michael Fassbender som gifte (og kanskje konkurrerende?) spioner.

Som de to foregående av Soderberghs filmer (Kimi og Presence), er den skrevet av David Koepp (som i sin tid skrev den første Mission: Impossible-filmen), så agent-, overvåknings- og spionvirksomhetskredibiliteten er godt dekket – så også evnen til å skape spenning på små flater.

Handlingen utspilles stort sett innendørs og gjerne med skuespillerne/rollefigurene sittende rundt et møte- eller middagsbord. Spenningen ligger med andre ord ikke i løping, skyting og forkledninger (i hvert fall ikke til å begynne med), men snarere i en slags snikende og metodisk katt-og-mus-lek.

Selv om det ikke er aldeles umulig å gjette seg frem til hvem som har gjort noe de ikke burde gjort (her i gården røpes så lite som mulig av seriers/filmers plott) drives Black Bag så forbilledlig fint frem av sitt snertne manus, gode spill, stramme regi, heftige klipp og intense foto, at den uansett er en glede å følge.

\

Sistemann ut på strømmefronten er (avhengig av hvordan man ser det) Sterlin Harjo, Lee Raybon eller Ethan Hawke.

Dette fordi The Lowdown på Disney+ er signert serieskaper Sterlin «Reservation Dogs» Harjo, har Lee Raybon som protagonist, og stadig severdige Ethan Hawke i rollen som nettopp Lee Raybon; en sleivete, selvgod og derfor på det nærmeste selvskadende gravejournalist.

Serien er både en hyllest av gamle dagers hardkokte krimromaner (kanskje spesielt dem som ble skrevet av Jim Thompson) og en sjarmerende, smart og spennende lek med sjangeren. Den er vittig, morsom, urimelig, lun og dødsseriøs – alt på én gang.

The Lowdown utspiller seg i dagens Tulsa, Oklahoma, hvor skillet mellom folkegruppene – førstenasjons (les: gamle dagers ‘indianere’), hvite og afroamerikanere – fortsatt er friksjonsskapende stort. Takket være sin bemerkelsesverdig effektive sjarm er Lee (Ethan) i stand til å bevege seg nokså fritt, inn og ut av enhver forsamling eller gruppering – med mindre han tidligere har skrevet noe stygt om dem, så klart.

Rollefigurene og plottrådene blir efterhvert mange – og jommen dukker ikke gamle favoritter av så forskjellig art som Jeanne Triplehorn og Killer Mike opp, også – men Harjo og kompani evner på herligste vis å holde orden på dem alle, og ganske snart er vi så oppslukt av selvmord, utroskap, eiendomsdealer, svindel, drap, farskap og håpløs kjærlighet at vi bare vil ha mer, mer, mer.

Beklageligvis er det hele over efter åtte episoder, så nyt det mens du kan.

\

Når vi nå (omsider) beveger oss over til de store lerreters rike – eller Cinemateket, om du vil – tar vi først turen tilbake til sort/hvitt-filmens gullalder. Eller blir det gullaldre? Uansett: For tiden har Cinemateket i Oslo, i tillegg til et godt utvalg kulørte knallperler, et supert sett med eldre og fabelaktig fine monokrome filmer på programmet, og førstkommende tirsdag viser de tre av dem.

Først og fremst (må man ha lov til å si), og kl. 18.00, står Sunset Boulevard på plakaten. Den er en av de virkelig store Hollywood-filmene, og handler attpåtil om filmbransjen. Filmen er fra 1950 og dreies rundt forholdet mellom en gammel, fallert stumfilmstjerne (Gloria Swanson) og en ikke altfor suksessrik manusforfatter (William Holden). Plottet utspilles stort sett i et flashback, og er filmet i sort/hvitt fordi regissør Billy Wilder og hans mer eller mindre faste fotograf John F. Seitz ble enige om at farvefoto ikke ville kle filmens noir-atmosfære.

Sunset Boulevard er flere ganger blitt kåret til tidenes beste film, den ble nominert til elleve Oscar-priser, og er aldeles fabelaktig fascinerende den dag i dag. Eller som salige Roger Ebert sa det: «Sunset Boulevard remains the best drama ever made about the movies».

\

Kl. 18.30 (man må med andre ord velge) er det tid for den franske nybølgens største hit; Til siste åndedrag / À bout de souffle – filmen som, blant meget annet, danner grunnlaget for Richard Linklaters kritikerroste Nouvelle Vague (som vi omtalte forleden). Til siste åndedrag er Jean-Luc Godards gjennombruddsfilm og en stone cold classic, og forteller historien om en drapsmann og biltyv, og dennes romanse med en ung amerikanerinne …

… og byr på endeløs sigarettrøking akkompagnert av banebrytende klipping og kameraføring, samt en ny innstilling til film som fortellermedium, tett fulgt av enda flere sigaretter og et filmhistorisk paradigmeskifte. Eller som den stadig så salig Roger Ebert sa: «Modern movies begin here, with Jean-Luc Godard’s Breathless in 1960. No debut film since Citizen Kane in 1942 has been as influential».

\

Kl. 21.00 (stadig på tirsdag 13/1) avrundes kvelden med François Truffauts På vei mot livet / Les quatre cents coups, en annen av de første og virkelig viktige bølgefilmene. Filmen er semiselvbiografisk, både bitter og vemodig – og på sitt såre og sarte vis, ganske så vakker.

Siden vi allerede har gjort bruk av to sitater fra kritikerlegenden Roger Ebert, går vi like gjerne for en trippel og avrunder nouvelle vague-omtalene med følgende fine ord: «One of the most intensely touching stories ever made about a young adolescent».

\

NB Alle disse filmene, og flere til (som f.eks. Michael Manns gjennombruddsfilm, Thief), vises gjentatte ganger i dagene som kommer, så sjekk for all del Cinematekets hjemmeside for flere visningstider.

\

Filmen vi spanderer noen ekstra linjer på denne uken er intet mindre enn Månedens film på Cinemateket. Den har et såpass lite filmatisk navn – El jockey – at den ble omdøpt til Kill the Jockey i engelsktalende land, og er så sær og uvanlig i formen at den blant annet er blitt omtalt som «… et surrealistisk, neo-noir psykologisk drama» – en betegnelse jeg synes passer godt til historien om en stjernejockey i Buenos Aires som pådrar seg en hjerneskade, før han vandrer gatelangs på jakt efter «seg selv» og muligheten til igjen å bli elsket av sin ekskjæreste.

Allerede før hodeskaden ser jockeyen, spilt av Nahuel Pérez Biscayart, som var så strålende i AIDS-dramaet 120 BPM, ut som om han ikke kommer til å holde det gående så lenge, der han kaster innpå med sprit, hestemedisiner og sigaretter – samtidig som han står i gjeld til en skummel og mafialignende fyr som så godt som alltid har en baby(!) å bære på (med mindre han overlater den til en håndlanger).

Som nevnt tidligere er vi forsiktige med å røpe mer enn nødvendig om en film, en serie eller et shows handling. Det skal vi holde fast ved også her. Ikke bare fordi vi synes dette er riktig innstilling å ha, men også fordi det er vanskelig å ‘forklare’ denne filmen uten å skrive svært langt. Når det er sagt, er det såpass vrient å si særlig mer om den uten å gå i detalj, at det nesten frister å bryte prinsippet. Men vi forsøker:

El jockey tar oss med på en bisarr og (umiddelbart, i hvert fall) irrasjonell reise gjennom Buenos Aires-natten, hvor vi følger en mann som er så skadet i hodet (av både ulykken og livsførselen), at han rømmer fra sykehuset (for)kledd som kvinne – noe som gir ham en forstyrrende ‘Buster Keaton i drag’ type vibb – for så, svært så gradvis, å anta en mer og mer feminin identitet, før han havner i politiets søkelys samtidig som plottet for n-te gang serverer en overraskelse. Så to til. Og derefter enda et par uforutsette vendinger.

Lenge før vi kommer så langt som til ulykken blir vi presentert for et filmatisk uttrykk av uvant kaliber. For selv om regissør og medforfatter Luis Ortega tydeligvis har latt seg inspirere av Wes Anderson og Xavier Dolan, og selv om El jockey tidvis kan fremstå som en shabby latino-versjon av en Wes Anderson-film, bare med grellere farver, mer synthmusikk og flere referanser til golden showers, er den fortsatt noe helt for seg selv. Og selv om Ortegas film åpenbart har tatt opp i seg elementer og melodramatiske stilgrep fra Dolans Heartbeats og Laurence Anyways (sistnevnte vises på Cinemateket i disse dager), er heller ikke dette nok til å nekte El jockey en egen identitet.

Og nettopp det – identitet, altså – er det denne filmen dypest sett handler om. Men før jeg forsvinner ned i det kaninhull-lignende mørket jeg sa jeg ikke skulle entre, og før jeg ender opp med å rote meg ut på de metaforiske vidder i min søken efter en tilfredsstillende beskrivelse av filmen, avrunder jeg.

Ikke med et fjerde Roger Ebert-sitat, men en egenformulert oppfordring: Dersom du vil se noe nytt, annerledes, sprøtt, rart, og overordentlig odd: Se Månedens film på Cinemateket.

\

God helg.