Ukens blandede bilder – 080526

Første film ut er Gus Van Sants seneste. Den tar for seg en mildt sagt fascinerende gisselhistorie fra 1977, hvor en forurettet mann ved navn Tony Kiritsis har et møte med sjefen for et stort låneformidler-foretak. Tony mener han er blitt lurt av nevnte sjef, at bedriften skylder ham millioner av dollars, og at det er på tide å betale – NÅ!

For å sikre seg at firmaets sjef gjør som Tony vil, har han tatt med seg en revolver, en hagle og en spesielt ‘tilberedt’ wire (som utgjør en viktig del av tittelens innretning). Ved å feste wiren slik at den går fra Tony til haglen til en løkke rundt gisselets hals – og således konstruere en Dead Man’s Wire – mener Tony å vite at politiet ikke vil tørre å skyte ham, slik at han fritt kan ta med seg gisselet hvor han vil. (Om du synes jeg ikke forklarer opplegget godt nok: Slapp av. I filmen gjøres alt lett forståelig.)

Naturligvis går det ikke som planlagt. For det første er ikke toppsjefen på jobb den dagen, slik at Tony må ta til takke med daglig leder (toppsjefens sønn), Dick. For det andre brekker Tony nøkkelen til sin egen bil, slik at han og Dick må gå flere kvartaler bort til Dicks bil – og så videre. Til alt overmål er M.L. Hall (toppsjefen; spilt av Al Pacino) en skikkelig kødd, som ikke umiddelbart er interessert i å forhandle med Tony, selv ikke efter å ha hørt sin egen sønn bønnfalle ham om det.

Ikke overraskende baller problemene på seg, planer og reserveplaner må justeres og korrigeres – samtidig med at ørten tv-reportere kaster seg over dramaet. Inniblant alle aktørene møter vi Indianapolis’ kooleste radio-DJ, Fred Temple (en majestetisk smooth Colman Domingo), som efter hvert skal få en viktig rolle i forhandlingene mellom politi, FBI, Tony, Dick, M.L. Hall, tv-stasjoner – og en engasjert lokalbefolkning.

Noe av filmens krydder kommer fra det faktum at dette faktisk skjedde, og at manusforfatter Austin Kolodney og regissør Van Sant legger inn x antall klipp fra nyhetssendinger fra 1977. Samt at tidskoloritt i alt fra dialog, bekledning, interiører; til biler, briller og musikk er ‘top notch’. Som en ytterst smakfull rosin i den filmatiske gisseldramapølse, har vi Bill Skarsgård i rollen som Tony Kiritsis. Han er intet mindre enn formidabel.

Når sant skal sier spilles alle roller på ypperlig vis, med gullprestasjoner fra Dacre Montgomery, Al Pacino, en nær ugjenkjennelig Cary Elwes, og allerede nevnte Colman D.

Det eneste som skurrer litt er en epilog med uttalelser fra den faktiske Tony K (via tv-opptak fra ’77), hvor en av uttalelsene hans bryter med noe av det filmen har lagt frem for oss. Men bortsett fra det: Pell deg på kino.

\

Med Tidevannet på Amrum tar tyrkisk-tyske Fatih Akin en real avstikker fra sin vanlige, voldelige samtidssosialrealisme.

Efter filmer som Mot Veggen, Den andre siden, Ut av intet (m.fl.) har han denne gang tatt for seg livet på den tyske øyen Amrum i 1945 – like før slutten på andre verdenskrig. Der bor tolv år gamle Nanning med mor, søsken og tante, mens hans rasehygieniker-nazifar er i Hamburg for å ‘hjelpe til med det tredje rikes overlevelse’.

Gjennom overbevisende godt spill, nydelig foto, diskret fortellerform og en sann historie (basert på manusmedforfatter Hark Bohms barndomsår), får vi et unikt innblikk i Nannings utenforskap, brutale oppvåkning til krigens/nazismens/livets realiteter – med meget mere. Anbefales.

\

I hvor stor grad jeg kan anbefale ukens siste film, er mer uklart. På papiret og ifølge britiske medier er Sauedetektivene en meget vellykket miks av animasjon og live action skuespill. Men på norsk sitter ikke alt som det skal, dessverre.

I og med at dette er en barne- og/eller familiefilm, med en kjernemålgruppe på seks- til tiåringer, sier det seg selv at den må dubbes. Men når mer enn halvparten av handlingens viktige aktører er mennesker, som ser ganske teite ut når de blir dubbet, og når sauebonden (Hugh Jackman) som ‘tar oss med inn i filmen’ også har fortellerstemmen – som (i dubbingen) ikke skilles tydelig nok fra hans vanlige ‘snakkestemme’, slik at den virker å henge i løse luften, et godt stykke over det som skjer på lerretet – da skurrer det.

Dertil kommer at manusets ordspill og flere fra filmens stjernegalleri (Jackman, Emma Thompson, Bryan Cranston, Julia Louis-Dreyfus, Bella Ramsay, Molly Gordon, Nicholas Braun, Hong Chau m.fl.) forsvinner (eller i det minste mister kvalitet og verdi når alt oversettes og dubbes), idet flere av de nevnte stjerner leverer sauestemmer.

Men om du har et barn (eller flere) i målgruppen, og du er i humør til (eller nødt til) å ta dem med på en (for deg) kjedelig film, er sjansene likevel ganske gode for at barna vil more seg. Kanskje vil de til og med synes det er litt spennende.

\

God helg.