Ukens blandede bilder - 091025

Første film ut er Tron: Ares, i regi av norske Joachim Rønning. Dessverre begynner vi ikke med den fordi den er så fet eller fin, men fordi vi bare vil bli ferdig med den. At noen kan bruke så mye som 150 millioner dollar (eller der omkring) og likevel ende opp med noe så livløst og dødskjedelig som dette, er besynderlig. At de valgte Joachim Rønning som regissør for en avgjørende film i en franchise som allerede for ti år siden så ut til å være nær døden, er også nokså besynderlig (han har tross alt ikke den beste suksessrate når det kommer til engelskspråklige filmer), men det er heldigvis ikke hans feil at tredje film i Tron-sagaen er dårlig.

Personlig legger jeg skylden på franchise-ansvarlig Steven Lisberger og manusforfatterne, David DiGilio og Jesse Wigutow (nei, ikke jeg heller), og en formidabelt feilslått tro på at super-schtilig design, Jared Leto i hovedrollen og et hardt hypet soundtrack av Nine Inch Nails vil gjøre susen.

I og med at plottets struktur, bestanddeler og overordnede vibe på alle sett og vis ser ut til å være myntet på barn og (ung) ungdom – som ikke kjenner fenomenet Tron fra gammelt av, som ikke har noen særlig forkjærlighet for Jared Leto eller NIN (så vidt jeg kan se) – nesten måtte dette gå galt. Hvilket det altså gjør.

Jared Leto, i rollen som et liksommenneskeliggjort dataprogram, bringer absolutt intet (foruten et pent ansikt og mot slutten imponerende frisk utseende hårvekst) til rollen. Nine Inch Nails filmmusikk er innledningsvis fin, god og mere til (i hvert fall om du er fan), men efterhvert som filmen nærmer seg slutten forsvinner den mer og mer i den intenst farvesprakende og okulærterroriserende kakofonien som sprayes utover lerretet.

(For orden skyld, og ikke fordi det føles som om det betyr noe: I nær fremtid kjemper to IT-selskaper om å finne en permanenskode som kan holde 3D-laser-printede planter/maskiner/programmer/etc. fungerende eller i live i mer enn 29 minutter (som er maksgrensen i filmen). Det slemme selskapet, som drives av en streng mor og en psyk sønn, stjeler koden fra det snille selskapet (drevet av en snill kvinne som vil hedre sin snille, døde søster) – for å bruke den til å fremstille og selge slemme våpen. Dataprogrammet Ares, personifisert av en menneskeformet entitet spilt av Jared Leto, vil altså kunne redde eller ruinere jorden, avhengig av hvem som først evner å ta i bruk nevnte permanenskode.)

Det snille selskapet vil fremstille trær, for å reversere klimakatastroferelaterte endringer, og ledes av Greta Lee; filmens ene pluss. Hennes energi og kvalitet oppleves som fullstendig bortkastet på et prosjekt som dette og er i beste fall medskyldig i å kamuflere dets tomhet.

I korthet kan kritikken av filmen uttrykkes slik: «Tron: Ares is all surface, no substance». Eller «All hat and no cattle», om du vil være litt mer kåbbåiaktig eller obskur.

Hvis vi skal strekke oss litt lenger, kan vi si at det er som om filmen søker å appellere til en barnlig entusiasme som er tilnærmet umulig å føle idet filmen så åpenbart ønsker å overbevise oss om at den er mer moden og vektig enn det barne-tv-enkle sølet den faktisk er – fancy innpakning til tross.

Tron: Ares er så full av internlogiske hull, krøkkete klisjeer og glorete «stil over substans»-valg at den aldri er i nærheten av å projisere 1982-originalens fremtidsspente og fengende fascinasjon for digitaliseringens mulige effekt på menneskehetens videre utvikling. Til alt overmål bruker den knep og grep fra relativt sett voksne filmer som Inception og The Matrix, men nå i barnevennlig form (slik at de fremstår som teite og ikke smarte), noe som ytterligere undergraver dens forsøk på å bli sett på som en underholdende film som sier noe interessant (aller helst smart) om verden i dag.

Det eneste den oppnår i så måte er å være enda et sørgelig eksempel på resultatet av det stadige frimarkedskapitalistiske jaget efter nytt «content». Et begrep som ikke må forveksles med innhold. Fyllmasse er mer betegnende.

Neste film på listen ligger minst tre store steg oppover kvalitetsstigen. På norsk heter den Jeg er Maria, og handler om Maria Schneiders opplevelse av overgrepene hun ble utsatt for og måtte leve med, under og efter innspillingen av Siste Tango i Paris.

Som mange vil vite, var Siste Tango i Paris en fascinerende film. Ikke bare inneholdt den skuespill av magisk kaliber, den var også sagn- og skandaleombrust. Og såpass forbudt i Italia at minst tre av de involverte – Bernardo Bertulucci, Marlon Brando og Maria Schneider – var bannlyst fra landet.

I filmen basert på boken til Schneiders kusine, Vanessa, fremstilles nevnte trio av Giuiseppe Maggio, Matt Dillon og Anamaria Bartolomei, og er alt i alt overbevisende. Størsteparten av hederen går definitivt til (den relativt nyankomne) Bartolomei, som både sjarmerer og frustrerer i rollen som den ikke altfor verdensvante, sofistikerte eller voksne Maria – en ungpike som naturligvis blir blendet og overivrig når hun får sjansen til å spille den kvinnelige hovedrollen i en film av Bernardo Bertolucci. Særlig når den mannlige hovedrolleinnehaveren heter Marlon Brando!

Uheldigvis for henne blir hverken innspillingen, mottagelsen av filmen, dens eftermæle – eller hennes status som skuespillerinne, kvinne og menneske, efter å ha vært med på noe så umoralsk – slik hun hadde sett for seg.

Jeg er Maria er engasjerende, interessant, historisk-kulturelt viktig, og underholdende. Men den er også stiv og krøkkete, særlig i dialogen. Uansett gir den et tilsynelatende virkelighetstro innblikk i en av filmhistoriens mer skandaløse filminnspillinger. Og mens Maggio som Bertolucci og en neseprotesebelemret Dillon som Brando fremstår som nokså klisjétynget, er Bartolomei et forbilledlig friskt pust i rollen som den (altfor) unge Maria.

Tidsriktig misogynistiske (og dårlig tekstede) nedrige nedturer er sjelden så fascinerende som denne.

Netflix er som kjent meget interessert i å bryte inn på kinomarkedet. Tidligere har de hatt kino-suksess med tilbakeskuende og tids-æra-fetisjiserende filmer som Roma og The Irishman – for så å se dem sanke inn filmfestivalpriser. Nå er tiden kommet til vår uhyggelige samtid, i form av atomkrigskremselspropagandahelvetet A House Full of Dynamite. Og for en fæl film den er.

Ikke fæl fordi den er dårlig; snarere tvert om. Regissør Kathryn Bigelows filmatisering av manusforfatter Noah Oppenheimers skildring av en forestående atomkrig er ubehagelig god. Og enda mer ubehagelig troverdig – for ikke å si virkelighetsnær.

Riktignok har handlingens struktur (samme scenario formidlet tre ganger, fra tre forskjellige ståsted) en noe dempende effekt på filmens totale intensitet og emosjonelle slagkraft, men nevnte grep gir oss også tredobbel innsikt i hva som potensielt vil kunne utspille seg dersom et rakettvarslingssystem skulle plukke opp et atomstridshode på vei mot en større amerikansk by.

Jo mindre man vet før man ser filmen, jo bedre. Jo snarere man går på kino og ser den, fremfor på tv (strømmeklar fra 24. oktober, forresten), jo bedre. Og jo snarere man tar inn over seg at dagens atomknappkonge heter Donald J. Trump, jo bedre. (Og uendelig mye verre.)

Rebecca Ferguson er spesielt god som Kaptein Walker; Tracy Letts som General Brady likeså. For øvrig er Gabriel Basso, Greta Lee (igjen) og Jason Clarke forbilledlig gode i sine roller, mens filmens slutt på alle måter byr opp til eftertanke og diskusjon.

Sist og minst og best, er Sorry, Baby – en mørk dramedie av små, men supre proporsjoner – som refererer til sine litteraturhistoriske forbilder på så smart vis at selv om man ikke plukker opp dette, fungerer den fortsatt strålende.
Spillefilmdebuterende manusforfatter-regissør Eva Victor (som også innehar hovedrollen) har levert en diskret heftig film om de livsomkalfatrende sen-effektene en kvinnelig student ved et college på USAs østkyst opplever efter et overgrep.

Sorry, Baby tar den tiden den trenger (uten å være langdryg), porsjonerer ut så vel generell info som karakterdefinerende detaljer og spesifikke overgrepsskildringer, og ender opp med å servere en potent, emosjonelt engasjerende fortelling – på indie-maner. Og stort mer vil jeg ikke si.

Annet enn at Sorry, Baby bør sees ASAP, at Eva Victor er et eksepsjonelt talent, og at selv om filmen naturlig nok ikke er lystig, er den heller ikke nitrist. Om noen kan skildre et overgreps ringvirkninger med et slags «deadpan» glimt i øyet, så er det Victor. Gå og se, tenk og føl.

Ha en god helg.