Ukens blandede bilder – 100426

Første film ut er Jim Jarmusch’ prisvinnende triptyk Father Mother Sister Brother. For en regissør som omtaler seg selv som «ikke engang en profesjonell filmskaper» i ett av sine seneste intervju, er det slett ikke verst å hente hjem Gulløven fra filmfestivalen i Venezia – selv om vi må ta med det selvmotsigende i at han helt siden 1984 (for Stranger than Paradise) har vunnet internasjonalt høythengende filmpriser, så som Juryprisen i Cannes.

Uansett består den nye, tredelte filmen av historier om en far, en mor, og en søskenduo. Første episode ser ut til å være lagt til New Hampshire, hvor en sønn og en datter er på vei hjem til sin far for første gang på lenge. I bilen diskuterer de farens vanskelige situasjon, hans økonomiske problemer, hvor mye de har hjulpet ham med penger opp gjennom årene og hvor lite de egentlig vet om ham, selv nå som de er voksne.

Vel fremme og hjemme hos faren går samtalen saktere og mer hakkete. Faren (Tom Waits) er vag og rar og unnvikende i nesten ett og alt, mens barna (Adam Driver, Mayim Bialik) forsøker efter fattig evne å holde konversasjonen gående. Handlingen halter – både med og uten overlegg, opplever jeg – men inneholder flere interessante element og frempek for resten av filmen.

I filmens andre del får en mor i Dublin (Charlotte Rampling) besøk av sine to døtre (Cate Blanchett, Vicky Krieps). Her er opplegget både likt og ulikt det foregående; nesten som en speilvendt affære. Igjen møter vi nære (les: liksom-nære) familiemedlemmer som spiller et slags spill overfor hverandre, projiserer ønskeversjoner av seg selv (og av sin opplevelse av både seg selv og de andre) samtidig som de mest av alt forsøker å komme seg gjennom interaksjonen uten å innrømme noe (les: sannheten).

Mens Waits-kapittelet var for åpenbart og overfladisk, får Rampling-avsnittet oss til å lure på hvor mye de forskjellige kvinnene forstår at de andre lyver om, pynter på, utelater fullstendig, og så videre. I tillegg gjenkjenner vi flere element fra forrige familiemøte, og kan more oss over alt vi kjenner igjen, hvor likt (men ulikt) det er her – og så videre (én gang til).

Først i filmens siste tredjedel fungerer det skikkelig. Her møter vi tvillingene Skye og Billy (Indya Moore, Luka Sabbat), som besøker sine avdøde foreldres tomme Paris-leilighet, hvor de tenker tilbake på oppveksten og det nære samholdet de to søsknene alltid har hatt. 

Også her kan vi gjenkjenne element (visuelle, intellektuelle o.a.) fra tidligere. Men tonen er en annen. Forholdet mellom søsknene er åpent, ærlig, sårbart, støttende, givende. Avslutningsdelen setter de foregående i skarpt relieff og gir filmen en (de første deler tatt i betraktning) uventet tyngde og dybde. Father Mother Sister Brother har med andre ord sine svakheter, men er verdt å se. Fet musikk byr den også på.

\

The Drama har helt siden før den ble vist et eneste sted vært innhyllet i nettopp drama. Og hva ellers skulle vi forvente; det er jo en Kristoffer «Syk Pike» Borgli-film.

Personlig synes jeg Borgli er mer av en hit-and-miss-filmskaper enn godt er, men samtidig beundrer jeg hans vilje til å sikte høyt, satse stort og å stå i den eventuelle backlashen ideene hans fremprovoserer. (Tidvis fungerer de aldeles formidabelt.)

Uavhengig av mitt ståsted er nok provokasjon et nøkkelord også denne gang. Mitt problem med denne filmen er at jeg ikke helt forstår hvilken type provokasjon vi er ment å ta del i/la oss selv bli forarget over/bruke tid og kapasitet på å finne ut av:

Er det reaksjonene enkelte av filmens rollefigurer gir uttrykk for vi skal engasjere med, eller er det provokasjonen ved det å la et såkalt ‘trigger’-tema være krumtappen alt dreies rundt som skal fremkalle en reaksjon? Eller hva?

Emma og Charlie (Zendaya, Robert Pattinson) møtes på ekte romcom-vis og blir kjapt kjærester. Når vi blir ordentlig kjent med dem er de i ferd med å finjustere bryllupsmenyen sammen med et vennepar (Alana Haim, Mamoudou Athie), i en seanse som ganske plutselig tar en ganske brå vending.

Via uttalelser og hendelser jeg ikke kommer nærmere inn på, tar filmen en ‘ventet uventet’ brekksladd skarpt til høyre (eller er det venstre?) på et vis som gjør at ingenting blir det samme derefter.

På den ene side har The Drama uvanlig mye spennende og (på sett og vis) modig å by på. På den annen side besitter den ikke kvalitetene som skal til for å få materien til å fungere. I Borglis heksebrygg fremstår Pattinson som en lettvekter, Zendaya som en rekvisitt, Haim som en urimelighet og Athie som den eneste tilnærmet troverdige.

Likevel er det vanskelig å ikke la seg trekke inn i Borglis helvete av en brylllups-, vennskaps-, relasjonshistorie – og det skal han f@enmeg ha kred for. Så vel klipp (som han også er kreditert med, i tillegg til manus og regi) som musikk hjelper veldig på, men først og fremst er det selvsagt konseptet og regien som gjør at vi aldri helt kan fri oss fra fascinasjonen over bryllupsfeiringen som bare må gå galt. Samt alle implikasjoner forbundet med dette.

Det mest provoserende ved det hele er dog at ingenting egentlig står til troende. For slik jeg ser det – særlig med tanke på de kvaliteter jeg tross mine syrligheter ser at Borgli innehar – burde de nødvendige justeringer vært relativt enkle å gjennomføre.

Men, men.

\

Ukens siste omtale angår Cinematekets Månedens film. I april heter den Silent Friend og er av vanskelig-å-beskrive-typen.

Handlingen dreies rundt et tre (genus Ginko Biloba; på norsk bedre kjent som tempeltre), i den botaniske hagen til Philipps-universitetet i Marburg. Ikke nok med det; dramatikken utspilles over tre tidsperioder – 1908, 1872 og 2021 (i hvert fall sånn cirka).

Filmen starter i vår omtrentlige samtid, hvor en japansk neurologiforsker (Tony Leung) undersøker forskjeller og likheter mellom babyhjerner og voksenhjerner, før han flytter til Marburg, Tyskland for å forelese ved universitetet der. Så inntreffer covid-epidemien og alt stanser opp. Men ikke helt; hverken for japaneren, filmen eller historien rundt det store treet.

I sort/hvitt-segmentene fra 1908 møter vi Frøken Grete (Luna Wedler), som er en av de åtte første kvinner til noensinne å bli vurdert opptatt ved universitetet, og den ekstreme seksismen hun utsettes for. Heldigvis er hun briljant, standhaftig og oppfinnsom. Og heldigvis møter hun (noen få) menn som evner å se talent fremfor kjønn.

Nokså midt mellom disse plottrådene tar vi turen til tidlig syttitall, hvor vi møter Hannes (Enzo Brumm). Han har ‘rømt’ fra sin landlige bondeoppvekst, søker å gjøre alt annet enn noe som kan minne ham om fortiden, men ender likevel opp med å fokusere på planteriket. (Via en sterk, smart og selvdreven kvinne, naturligvis.)

Gjennom handlingen i Hannes’ segmenter begynner vi omsider så se sammenhengene, tankene, ideene filmen ønsker å formidle. I motsetning til en lang rekke andre, ikke-umiddelbare filmer, fungerer den langsommelige eksponeringen av filmens røtter, mål og budskap perfekt.

Når Silent Friend runder av, sitter vi i kinosalen igjen med en tilfredsstillende visshet om å ha opplevet noe interessant, stimulerende og viktig. Noe som vanskelig kunne vært formidlet på bedre vis.

Silent Friend er skrevet og regissert av Ildiko «Of Body and Soul» Enyedi, har vunnet priser ‘over alt’ og anbefales varmt.

\

God helg.