Ukens blandede bilder – 120226

Fjorårets Gullpalme gikk til den iranske filmskaperen Jafar Panahi, som i mange år har dedikert seg til regimekritikk – noe som har gitt ham mange tunge og vonde stunder. Ikke bare er han blitt fengslet og fratatt retten til å virke som filmregissør, han har også fått sitt pass beslaglagt og nektes å forlate Iran.

Imponerende nok har Panahi valgt å fortsette å jobbe som filmskaper – i skjul, naturligvis – et valg som har gitt verden filmer som Closed Curtain, Taxi Teheran, 3 kvinner og Bare et uhell, noe som igjen har gitt ham en Sølvbjørn, en Gullbjørn, en manuspris fra Cannes og nå senest, Gullpalmen for Bare et uhell.

Panaris regimekritikk er på ingen måte blitt mildere med årene, og i Bare et uhell er den på sitt aller mest eksplisitte, idet filmen tar for seg effekten av måten dissidenter og opposisjonsmedlemmer blir behandlet på, blant annet ved at en gruppe torturofre diskuterer sine opplevelser og ønsker om hevn.

Innledningsvis følger vi en personbil med mor, far og barn. Det er kveld og de er på vei hjem. Mor er gravid, datteren er bråkete, faren er sliten, og brått kjører de på noe(n). Like efter konker bilen og de må få hjelp til å starte den. Ad tilforlatelige omveier gjenkjenner en mann ved navn Vahid sjåførens ganglag og stemme – og kidnapper ham, kjører ham ut i ørkenen og graver en grav til ham.

Så setter tvilen inn. Er han helt sikker på at mannen han er i ferd med å begrave er mannen som for flere år siden torturerte ham? Før han fullfører jobben bare må han fjerne all usikkerhet. Den kidnappede mannen, som høylytt bedyrer sin uskyld, har jo en gravid kone og en liten datter, tross alt. Men det å eliminere enhver tvil viser seg å være lettere sagt enn gjort. For hver nye forhenværende medfange han klarer å komme i kontakt med (den ene kjenner den neste, osv.), blir han presentert for en ny tvil, et nytt syn på saken, en annerledes tilnærming til det å forsøke å leve et «vanlig» liv efter fengsling og tortur.

Som man kan se av bildet med brudeparet baller det virkelig på seg efterhvert, og filmen er ikke uten (bekmørkt) komiske episoder og øyeblikk. Som man også kan ane, er filmen spilt inn ‘litt utenfor allfarvei’ (altså i skjul for styresmaktene). Noe Panari har evnet å gjøre uten at filmen lider under det: For det første er ikke hele filmen spilt inn i ørkenen (det er bare det at de beste bildene er derfra). For det andre dreies filmens handling rundt diskusjoner og aktiviteter man uansett ville velge å ha eller utføre i ‘trygge’ omgivelser – et poeng som gjelder dobbelt (eller mer) hvis man lever i et autoritært samfunn hvor hvemsomhelst kan finne på å rapportere deg til myndighetene.

Alt i alt er Bare et uhell en imponerende, engasjerende, skremmende og bevegende film om livet i dagnes Iran. (At den også fungerer som et bilde på andre av dagens autoritære samfunn, gjør den ekstra vond.)

Tidvis minnet den meg veldig (i ånd, ikke i struktur) om Death and the Maiden – Roman Polanskis filmatisering av Ariel Dorfmans stykke med samme navn, hvor et offer (Sigourney Weaver) drar kjensel på sin torturist (Ben Kingsley), før en intens utforsking av hevn, moral og etikk igangsettes – men Panaris film er mer hverdagslig enn den; langt løsere i formen og med mer humor. Dessuten tar den opp i seg tematikk som korrupsjon, fri vilje, systemisk undertrykkelse, tilgivelse og mye, mye mer.

Og så den slutten, da …

\

Ukens storfilm er selvsagt Wuthering Heights, hvis reklameplakater pryder ethvert t-banestopp, buss- og trikkeskur (kan man få inntrykk av). Hvorvidt den investeringen vil vise seg fornuftig er jeg imidlertid svært usikker på, for å kalle Emerald Fennells filmatisering av Emily Brontës roman vellykket, er vanskelig. Selv det å kalle det en vellykket film er vrient.

Ikke bare var det en skuffelse å se hvor ujevn Fennells film var blitt, det var også en overraskelse. Hennes debutfilm, A Promising Young Woman, var så god, så stilsikker, egen og smart i sine mange vrier og vendinger, at dens skildring av unge kvinners evige kamp for tilværelsen (eller i det minste for likeverd – eller i det aller minste for egenverd) i verden i dag, at man hadde god grunn til å forvente mer av hennes skildring av en tilsvarende kamp fra ‘gamle dager’. Særlig fordi den allerede var så godt skildret i romanen filmen er (løselig) basert på. (Selvsagt handler romanen Wuthering Heights også om klasse, noe også Fennells andre/forrige film, Saltburn, gjør. Men i filmen Wuthering Heights er klasseskiller redusert til en slags ‘plott-prop’ eller et poeng som gjør handlingen mer komplisert, snarere enn noe som skal utforskes eller gjøres satire på (som i nevnte Saltburn).)

Nå bør det nevnes at Fennells filmatisering er svært løselig basert på Brontës roman. Flere figurer fra romanen er ikke med i filmen og andre halvdel av historien er stort sett kuttet bort, så at det ikke er en ‘sann’ filmatisering legges det ikke skjul på.

Likevel, når man efter kun kort tid tar seg i å tenke tilbake på eventyrfilmen The Princess Bride og de åpenbart falske kulissene rundt den store fektescenen mellom Inigo Montoya og den maskerte Wesley, i en sekvens som man her ikke har grunn til å tro at skal være like ‘falsk med vilje’ som sceneriet i komiactionfilmen, så har vi (og litteraturfilmen) et problem.

Dessverre er ikke sceneriet det største problemet. Merkelige inkonsistenser og anakronismer tårner i så måte over omgivelsene – eksempelvis i form av cellofanlignende og/eller PVC-basert bekledning, kritthvite tenner på noen og påtagelig kunstige proteser (som dukker opp midtveis i filmen!) på andre – samt en rekke andre riper i lakken (such as slightly dodgy accents).

Men ikke musikken. Den er som kjent(?) av Charli XCX, og uansett hvor moderne, samtids eller nåtids den kan sies å være, fungerer hennes bidrag særs godt. Sammenblandingen av nymotens lydbilde, effekter og instrumenter med datidens ballader og folkeviser, er forbilledlig velgjort. (Dog skurrer det som bare faen når filmen er over og billedteksten begynner – mens to splitter nye og hundre prosent 2026-Charlilåter blaster utover salen.)

Verst er det dog med mangelen på kjemi mellom Margot Robbie og Jacob Elordi – i rollene som Catherine Earnshaw og Heathcliff (natch). Merkelig nok slo ikke denne forferdeligheten meg før jeg var på vei hjem. De to figurene er nemlig så ‘flinke’ til å fortelle hverandre hvor intense følelsene deres er – samt at hele filmen lider under et ‘ikke bare vis det; si det også’-problem – at mangelen på synlig attrå og kjærlighet ikke helt slår inn mens man sitter i salen. Ei heller klarer andre figurers påstått sterke følelser å trenge seg gjennom all staffasje, regn, møkk, blod og generelt vansmektende tilværelser.

Synd, men sant.

\

Sist ut denne uken er en film som kun de færreste kan ha hatt særlige forventinger til. Ikke fordi den ser så dårlig ut, eller har fått elendig omtale i andre land, men fordi nesten ingen – meg selv inkludert – var klar over at filmen i det hele tatt eksisterte før den nå er å se på ‘kinoplakaten’ (les: oppføringen av kommende filmer på Filmweb og den slags nettsteder).

Filmen det gjelder heter Crime 101 (en tittel som ikke refererer til et nybegynnerkurs i kriminalitetsbekjemping eller noe i den dur) og er skrevet og regissert av en viss Bart Layton, som slo gjennom med den eminent underholdende (og nokså særegne) American Animals, om fire unge menn som begår et, skal vi si, uvanlig ran – og er basert på virkelige hendelser.

Altså: Crime 101 forteller heller ikke en historie som er originalskrevet eller funnet på av Layton, for denne gang er manus basert på en kortroman av semi true crime-mesteren Don Winslow. Men bevare meg vel så godt Layton har adaptert den for film.

Davis, en juveltyv av det ikke-voldelige, intelligente og høyst suksessfulle slaget (Chris Hemsworth) er på jakt efter det siste, store ranet som kan gi ham ro nok til å pensjonere seg, mens politimannen Lou (Mark Ruffalo) ligger an til å bli dumpet av sin kone, sliter med både vekt og sigaretter, og er i ferd med å bli politistyrkens vits på grunn av sine teorier om noe de andre politimennene ser på som tull: En eventyrlig god juveltyv som ingen aner identiteten til.

Dersom du allerede nå aner konturene av en slags katt-og-mus-lek, har du rett, i hvert fall delvis. For inn i miksen kommer også en ung dame (Monica Barbaro) som krasjer bilen sin inn i bilen til juveltyven, samt en litt eldre kvinne (Halle Berry) som jobber for et forsikringsselskap som forsikrer overdådig rike menneskers hjem, biler, smykker og den slags – og efterhvert blir de alle fanget i et nett av vidunderlig intrikate irrganger og proporsjoner.

Crime 101 kan minne litt om Drive, litt om Heat og kanskje litt om en krysning mellom Bullitt og The Thomas Crown Affair. Den er småvittig, tidvis brutal, innimellom varm og nesten hele veien sjarmerende og pirrende. Snart heier man på den ene, så på den andre. Efterhvert begynner man å tro at man ser hvor det hele går, bare for å skjønne at man har tatt feil, for derefter å se de riktige endene på alle plottets knutete, flisete tråder – før man til slutt kjenner at man selvsagt bare kan heie på akkurat den løsningen på floken.

Dette er med andre ord ikke en helt original type krimfilm. Men den er spennende og engasjerende. Og uviktig – på en god måte. Eller sagt på en litt annen måte: Noen ganger er det digg å se en film som bare underholder. Det gjør Crime 101.

\

God helg.