Ukens blandede bilder – 120626

Siden vi har å gjøre med en dustefilm, en dokumentar, den nye Spielberg-filmen og et finsk småbymusikerdrama, omtaler vi dem i stigende kvalitetsrekkefølge. Hvilket betyr at vi starter med Scary Movie.

Omtrent som med Scream-franchisen er det i år på tide med en oppfølger uten nummerering, idet det sjette film i Scary Movie-rekken bare heter Scary Movie. Og igjen som med ‘original’-franchisen, er årets utgave en av de bedre (les: mindre ille). Eller: Vent nå litt! Dette ble jo bare rot. Nesten like rotete som plottet til Scary Movie, faktisk. Det var nemlig femte film i Scream-franchisen som ikke hadde nummerering. Og årets utgave (nummer syv i rekken), var en av de verste. Vel, vel.

Scary Movie sin introsekvens er av typen som står godt alene – omtrent som en kortfilm – og lener seg tungt på Teyana Taylors status efter suksessen med One Battle After Another. Derefter og i løpet av 90 drøye minutter raser vi gjennom parodier på et vilt antall skrekk-, horror-, slasher- og/eller thrillerfilmer av ymse slag (e.g. Ma, Final Destination, Sinners, It follows, Get Out, Halloween, The Substance, Candyman, Weapons, Megan, John Wick/Ballerina) – samt spark og nikk til Michael, White Chicks, K-Pop o.a. – mens plottet (i hvert fall forsøksvis) følger handlingskurven til en Scream-film.

Som i de fleste parodifilmer dras enkelte poeng altfor langt, mens andre med fordel kunne vært enda drøyere – og definitivt: Enda skarpere. Like fullt var jeg positivt overrasket over hvor mye småsmart tullball Wayans-klanen klarte å skvise inn i filmen. Ikke at dette betyr at jeg lo ofte og godt, men dog. Det kunne vært verre. Mye verre.

\

Filmen om Siw er en dokumentar om og med den fremdeles høyst levende og legendariske slager- og musikalteaterdronningen Siw Malmkvist. Filmen er i overkant lang (125 min), men dekker til gjengjeld livet og karrieren hennes på inngående, imponerende, interessant vis – via egne fotos og hjemmevideoer, samt avisutklipp, arkivopptak og nyinnspilte intervju- og samtalesekvenser.

Siws kjæreste og samboer gjennom femti år (Fredrik Ohlsson) er gått bort. Siw vil flytte fra parets altfor store leilighet, barna hjelper til med å sortere minner og suvenirer fra et langt (sam)liv – og slik starter filmen ferden gjennom Siws karriere og liv.

Det skal godt gjøres å ikke la seg engasjere (Siw er fortsatt, i en alder av 88, frisk og freidig og nysgjerrig på både liv og død), og det å se opptak fra Melodi Grand Prix-avarter i flere land, artistmøter (med Benny Andersson), sceneopptredener med Lill-Babs o.a.), samt konserter med dress- og kjolekledd publikum (i sort/hvitt), er intet mindre enn fascinerende.

Har du så mye som ett nostalgisøkende ben i kroppen: Kjenn din besøkelsestid.

\

Slik jeg husker Steven Spielbergs filmer, har de en tendens til å starte nokså sakte. Til å bygge spenning og å servere et lite actionklimaks efter en rolig, men fengende, introsekvens. Men i sitt åttiende år har han bestemt seg for å gjøre noe annet. (Innledningsvis, i hvert fall.)

Disclosure Day starter in medias res, under en super-erke-amerikansk wrestlingkamp av aller mest bråkete og primitive sort, og med hemmelige agenter og en varsler blant publikum. Derfra fyker handlingen av gårde i et forrykende tempo, og den første timen er blant de beste han har servert noensinne.

Dr. Daniel Kellner (Josh O’Connor) jobber for en småskummel organisasjon av typen som ikke egentlig står til ansvar for noen, men som på ett eller annet vis er en del av USAs efterretningsvesen, med særskilt ansvar for å holde fakta om utenomjordiske affærer fra befolkningen. Siden han sitter på data som beviser «etellerannet fullstendig omkalfatrende», som både han og hans varslerkumpaner mener at verden bør få tilgang til, er altså x antall agenter (slemminger) fra nevnte organisasjon/avdeling/byrå i hælene på ham.

Sjefen for slemmingene spilles av ingen ringere enn Colin Firth (som passe utmerket i rollen) og via teknologi av eksepsjonelt avansert art, overvåker/følger/styrer både han og hans ansatte langt flere menneskeskjebner enn godt er.

I den andre enden av filmens brede handlingsspektrum, finner vi værdamen Margaret (en eminent Emily Blunt) som forgjeves forsøker å jobbe seg opp fra ‘sexy kjolekledd meteorolog’ til nyhetsanker – før hun plutselig blir forhekset av en liten rød fugl.

Selv om sistnevnte plottvending virker veldig tåpelig på ‘papiret’, evner filmen å overbevise oss om at det slett ikke er så urimelig likevel. Spielberg besitter nemlig stadig evnen til å fortelle, til å lede oss frem til overraskende åpenbaringer – og til å få oss til å tro. I hvert fall delvis.

Efter nokså nøyaktig en time tar uheldigvis handlingen en lei vending. Da er det som om all dens møysommelig oppbygde realisme-kred (altså at handlingen oppleves som troverdig innen det virkelighetsrammeverk filmen har etablert), kastes på sjøen via actionsekvenser hvor slemmingbyråets agenter oppfører seg urimelig uproft, hvor alle tilfeldigheter hjelper de snille og hvor generell realisme fullstendig glimrer med sitt fravær. Som om ‘voksentimen’ er over og det er på tide med action for ukritisk ungdom.

Ikke at filmen faller fullstendig fra hverandre. Det gjør den ikke. Men det som var en interessant, utfordrende og genuint engasjerende fortelling om en situasjon som potensielt kan komme til å oppstå, går altfor brått (og unødvendig) over til å bli en ren spenningsfilm.

Dog tar Disclosure Day opp i seg dagsaktuelle tema, og sier (indirekte) mye treffende om overvåkning, KI, demokrati med mere – men på en lite elegant måte. Dessuten byr den på noen skjemmende kunstig utseende animerte dyr, samt et par øyeblikk som får en til å minnes E.T. og Mars Attacks! på en uheldig måte.

Likevel er Disclosure Day verdt å se. Skuespillerne (Blunt i særdeleshet) leverer, inkorporeringen av element og kvaliteter fra Spielbergs tidligere filmer fungerer, og kamera-arbeidet imponerer.

Men i motsetning til Spielbergs 2002-film Minority Report, som (igjen ifølge undertegnedes hukommelse) holdt fast ved de vriene problemstillingene sine hele veien gjennom, er det slik at underholdningen i år trumfer de tyngre tankerekkene. Dessverre.

\

Ukens desidert beste film er finsk. Handlingen er lagt til regissørens eget hjemsted (småbyen Raumo, nær sydvestspissen av Finland), og dreies rundt den talentfulle klassisk-fløytisten Pauli, som efter en dramatisk hendelse ved hovedstadens musikk-konservatorium må flytte hjem igjen til mamma og pappa.

Ved en tilfeldighet støter han på en gammel klassevenninne av den fremfusende sorten, og senere samme dag overværer han en av hennes ikke spesielt vellykkede pub-konserter. Liris, som hun heter, klarer efterhvert å overtale Pauli til å bli med på hennes musikalske prosjekt («Det er ikke et band, altså!»), og med hjelp fra et par andre lokale oddballs setter de i gang.

A Light That Never Goes Out har alle kvaliteter og elementer som skal til for å levere en sjarmerende og romantiserende romcom av det gode, gamle slaget. Men er det én ting denne filmen ikke er, så er det tradisjonell.

Manusforfatter og regissør Lauri-Matti Parppei snur de fleste konvensjoner på hodet, blander tunge traumer med semi-absurd komikk (à la Jim Jarmusch) og dagligdags drama på imponerende velfungerende vis – mens han snor seg unna klisjé-fallgruvene på finurlig vis.

Filmen besitter en helt egen stil og stemning, forteller en kjent historie på uvant vis, og tar oss med til et sted (fysisk og mentalt) vi sjelden frekventerer. Inderlighet, komikk, angst, ærlighet, sorg, frykt og skam blandes sammen til et livs- og fellesskapsbejaende kaos – hele veien ispedd spennende lydlige eksperiment og mellommenneskelige møter av den såre sorten.

A Light That Never Goes Out er uanstrengt annerledes, befriende lite klissete og virkelig varmende.

\

God helg.