Ukens blandede bilder – 120926

Takket være et stygt kutt i en finger må ukens oversikt holdes kort (nesten like kort som pekefingeren kunne blitt), men tre vilt forskjellige filmer skal vi like fullt rekke å dekke.

Idet jeg skrev forrige setning så jeg at ordet ‘vilt’ blir ukens nøkkelord. Blant annet fordi første film ut – og altså beste film – er aldeles spinnvill. Coyote vs. Acme er en fantastisk vel gjennomtenkt og gjennomført lek med Wile E. Coyote (Per Ulv), hans jakt på The Road Runner (Bippe Stankelben) og de mange lemlestende ulykker Coyote utsettes for som følge av altmuligprodusenten Acmes defekte produkter.

Filmen baserer seg på en satirisk New Yorker-tekst fra 1990, hvor skribent Ian Fraser ser for seg et scenario hvor Wile E. Coyote går til sak mot Acme – en idé som ble lekt med allerede på 80-tallet, i National Lampoon – og finner sted i en verden hvor animasjonsfigurer lever side om side med mennesker. Parallelt med at Coyote engasjerer en livstrett slappfisk av en advokat i et lite og ubrukelig advokatfirma, får vi innblikk i hendelser ved Acmes forskningsavdeling anno 1950 (sånn cirka), hvor en viss professor Peter Lorre(!) er i livsfare, og sender av gårde en mystisk pakke som senere skal vise seg å få betydning i nåtid.

Her må Coyotes advokat (Will Forte) og advokatassistent (Lana Condor) finne en måte å vinne over Acmes veloljede juridiske maskineri – med John Cena i spissen. Slikt går selvsagt ikke smertefritt for seg, mega-konglomeratet (Acme eier bedrifter av alle arter og i alle ledd av forsyningskjeden) spiller selvsagt dirty, og plottet snirkles og surres sammen til en super, om enn nokså standard, suppedas.

Innimellom alle plottets irrganger ser vi klipp fra eldgamle Looney Tunes (tegnefilmer) med Coyote og Road Runner; vi blir servert ørten artige gjesteopptredener fra ‘folk’ som Bugs Bynny, Sylvester, Tweety, Elmer Fudd o.a. – samt krass kritikk av tech-giganter, markedsmonopol og mere til.

Selv om jeg hverken gapskrattet eller skoggerlo, lot jeg meg hele veien underholde og imponere. Coyote vs. Acme er så god og oppfinnsom på så mange forskjellige plan, at annet enn å kose seg er nesten umulig. Hvorvidt den fungerer som barnefilm er jeg imidlertid usikker på.

Jeg så den i originalversjon og kunne følgelig glede meg over ordspill og ufiltrerte referanser – en stor andel av dem avhenger av kjennskap til USA og amerikansk kultur- og underholdningshistorie – så selv om barneskolebarn kan se den norskdubbede utgaven, vil mye uansett gå over hodene på dem.

Bortsett fra bananskall-, slapstick- og crazykomikken, da. Den funker for alle.

\

Ukens nest verste film er norsk og heter En nasjon i sjakk. Hvorvidt plott og handling fungerer godt i bokform, vet jeg ikke. Men at de fungerer bedre på papir enn på kino – se, det er jeg overbevist om.

Som de fleste vet er filmen basert på boken ved samme navn; en av 2023s største krimsuksesser her til lands. En av mennene bak bok og film (i hvert fall på produksjons- og markedsføringssiden), Stig Haug, kan i et portrettintervju i ukens Morgenbladet fortelle at han ikke lager «… filmer eller bøker. Jeg lager underholdningsunivers.» Dessuten mener han at «Vi må tørre å si at det å skrive en bok, er å bygge en merkevare opp mot publikum.»

Selv uten å pirke i formuleringer og ordvalg synes jeg uttalelsene gir et godt bilde av hva man kan forvente som kinogjenger, dersom man løser billett til nevnte filmatisering. En nasjon i sjakk har et nokså originalt plott, hvor en ukjent gjerningsperson har kidnappet Norges statsminister og plassert ham og livvakten hans i en trailer utenfor Stortinget – med et nedtellingsdisplay festet til statsministerens hals. Displayet er koblet til en bombe.

For å redde livene deres må et parti sjakk vinnes. På den ene siden av brettet sitter skurken (via en iPad); på den andre et knippe av Stortingets nøkkelpersoner, innelåst i Stortingets situasjonsrom (sammen med sjefen for PST, et kobbel av politifolk fra Delta-enheten, og en innhanket sjakk-ekspert).

Til å begynne med er spenningen høy og spørsmålene mange. Gradvis avdekkes flere mulige motiv, ledetråder og mistenkte. Simultant med sjakktaktikkeri og internkrangling følger vi ‘kampen’ mellom sjefen for Delta-troppen, Anton Block (spilt av Pål Sverre Hagen) og hans nestkommanderende (og forhenværende fosterdatter!), Björk (spilt av Penda Faal) som har mye mellommenneskelig ‘bagasje’ å ordne opp i.

For sikkerhets skyld er Anton nettopp blitt diagnostisert med hjernesvulst og har fått beskjed av legen om å ta det med ro.

Det er mye i historien som kunne fungert godt på film. Men måten handlingen skildres på er for klisjétung og velkjent til at spenningen kan opprettholdes. Et stykke før halvveis er festen definitivt over – og det er ikke kake igjen.

Når slutten kommer – en slutt så full av tull at man gremmes – har vi for lengst sluttet å reagere på det vi får servert. Bortsett fra når skurken fremfører sin tale og når en slåsskamp bryter ut på Stortinget. Da måper vi; vantro.

\

Enda verre blir det i Practical Magic 2 (som den heter enkelte steder) – eller Practical Magic: Family Legacy, som den heter i Norge.

28 år er gått siden originalen fylte kinolerreter verden over, helt uten å sette salgsrekorder. Likevel var den åpenbart populær nok til at noen trodde at det var mulig å tjene mer penger på den, blant annet fordi filmens fire hovedpersoner ble gestaltet av skuespillere som fortsatt er i live.

Sandra Bullock, Nicole Kidman, Dianne Wiest og Stockard Channing stiller i år igjen opp som søstrene Sally og Gillian, og tantene (som selvsagt også er søstre) Jet og Franny. I første film så vi hvordan de unge søstrene Sally og Gillian vokste opp hos tante Jet og tante Franny, at de fant ut at både de og tantene var hekser – og at de kunne trylle og kaste forbannelser. Samt at de aldri kunne forelske seg.

Det vil si: De må gjerne forelske seg, men så snart de innrømmer at de elsker noen, vil denne noen dømmes til å dø i en ulykke. (De er med andre ord selv forbannet.) Nytt av året er at Sally har to døtre – som ikke vet noe om hverken hekserier eller forbannelser – og som snart skal komme til å få noen særs stygge overraskelser.

Det positive ved årets film er at man lett kan henge med på handlingen uten å ha sett (eller huske) den første, takket være en forklarende introsekvens. Det negative ved årets film er alt det resterende.

I og med at regien er ved Susanne Bier (Brødre, Efter bryllupet, m.m.) hadde jeg et lite håp om at denne oppfølgeren ville gjøre oppfølgerproblematikken til skamme – men nei da. Practical Magic 2 (jeg er en rebell!) er filmet med vaselin på linsen, som man sa i gamle dager. Da som nå brukes den slags billedlig uskarphet til å kamuflere visuelle uheldigheter, og å pakke handlingen inn i et lunt, mykt og mer tiltalende skjær. Hvilket i og for seg trengs.

Selv om Nicole Kidman innledningsvis ser ut til å ha roet seg hva angår kirurgiske og/eller filler-relaterte inngrep – og dertil hørende sausenebb- eller andelepper – har Sandra Bullock gått fullstendig av skaftet og ser allerede nå (i en alder av 62) ut som en åtti år gammel utgave av Joan Rivers. Hvilket er ille nok i seg selv. Dertil kommer Stockard Channing (Franny) og hennes lepper, øyne og mere til – samt en hel del øvrig plastisk staffasje. (Eksempelvis blir Kidmans lepper mot slutten av filmen plutselig struttende.)

Som om ikke det var nok, er handlingen så dum, så uoriginal (vi ser stort sett forrige film om igjen, bare med mindre skikkelig skuespill og karakterbygging, og mer idiotisk liksom-magi), og så intetsigende at man mest av alt blir trist.

Det som i utgangspunktet var basert på en bok av Alice Hoffman, om hekse-søstre som ordner opp selv, som er tøffe og sterke sammen, som overkommer urettferdighet og fordommer – og som kan leses (og sees) som en allegori – er blitt til et substansløst kliss som åpenbart er ment nesten utelukkende som en økonomisk melkeku.

Sørgelige saker.

\

God helg.