Ukens blandede bilder – 130326

Dersom vi starter i bunn (for å si det litt brutalt, men også apropos) er No Other Choice første film ut. Filmen er basert på en krimroman av Donald E. Westlake som er blitt oppdatert og omskrevet for film av Park Chan-wook og Lee Kyoung-mi, og regissert av Park Chan-wook. I hovedrollen møter vi Lee Byung-hun, som mange vil kjenne fra Squid Games, Joint Security Area og andre sydkoreanske suksesser. I og med at Park Chan-wook tidligere har regissert herligheter som Oldboy, The Handmaiden og Decision to Leave, gledet jeg meg til en gullgod pressevisning – men ble skuffet.

Omtrent en time ut i handlingen var det som om jeg stoppet opp inni meg og sa til meg selv: «Men dette er jo kjedelig! Dette fungerer ikke som det skal. Faen.» Heldigvis tok filmen seg opp mot slutten, men den brukte altfor lang tid til å komme ordentlig i gang.

Hovedproblemet er at den ikke er morsom. Ikke i det hele tatt. Filmen er markedsført og omtalt som en svart komithriller, med bitende satire og lattervekkende voldsutgytelser – men vet du hva: Det er den ikke.

Tonen, språket, stilen og atmosfæren fra boken er borte. Det erkeamerikanske, det hardkokte, det «krimmete» er forsvunnet, til fordel for en slags Louis de Funes- eller Olsenbanden-lignende «subtilitet» og mangel på realisme og seriøsitet. Og uansett om det skyldes dårlig oversatte og for enkle undertekster, eller at jeg ikke responderer på asiatisk humor, så ble jeg sittende uengasjert og se på, fra en distanse, i stedet for å bli revet med og trukket inn i handlingen.

Scener og sekvenser som ellers ville underholdt (altså dersom jeg hadde funnet dem morsomme, morbid-vittige eller smarte), ble trege, kjedelige og uinteressante. Helt i motsetning til tilsvarende deler i f.eks. Oldboy og Decisions to Leave; filmer som hver på sitt vis er sterke, sexy og særegent smarte, og som uten nåde drar publikum inn i sin verden.

Følgelig er ikke Park Chan-wook, for meg i hvert fall, en filmskaper med humor og komikk i sitt arsenal, eller en som briljerer med sine transponeringsevner. (Til overmål har han dedikert filmen til Costa-Gavras, som i 2005 gjorde sin versjon av Westlakes roman.)

No Other Choice handler om en papirfabrikkarbeider som mister jobben i firmaet han har gitt femogtyve år av livet sitt til, på grunn av nedskjæringer. Selvbildet og økonomien går ad undas. Ingen av jobbintervjuene han innkalles til går som han håper. Han fortviler. Han blir desperat. Han får en idé: Hva om han identifiserer sine sterkeste konkurrenter til jobbene han søker på, og eliminerer dem? Som sagt så gjort.

Det vil si: Han er urimelig klønete. Han er veik, ubesluttsom og sentimental. Dessuten rammes han (og drapsforsøkene) gang på gang av utrolige sammentreff, ytre påvirkninger, andre menneskers dumskap, og så videre.

Det er i stor grad her forsøkene på festlig slapstick-humor serveres, til ødeleggende effekt. Vi føler ingen medynk, hverken med ham eller med hans potensielle ofre. Og uten medynk, ingen spenning og ingen fare på ferde – ei heller et satirisk bitt. Og de aspekt ved slutten som kanskje er ment å overraske, endog sjokkere, er så tamme og uoriginale at den lille glede jeg følte før den liksom-snertne konklusjonen, fort forsvinner. Dessverre.

Men bevares: Hvis du synes å lese at jeg bare ikke skjønner filmen, humoren eller regissørens briljans – ta gjerne sjansen på å se den. No Other Choice er i det minste flott fotografert.

\

En annen film du også kan ta sjansen på – og som du faktisk bør prøve, dersom du er interessert i russisk maktpolitikk, Sovjetunionens fall og Putins vei til toppen – er The Wizard of the Kremlin, av Olivier «Irma Vep» Assayas.

Den er ingen kinofilmatisk festaften, den heller – men fungerer godt som historietime. Foruten å hilse på Putin og vise frem hans to sider (før og efter han tok over styringen), blir vi kjent med den fiktive figuren Vadim Baranov (den titulære trollmannen; ment å representere entreprenør-politiker-arketypen og basert på den virkelige forretningsmannen Vladislav Sukov), hans store kjærlighet Ksenia (Alicia Vikander, ment å representere opporturnist-elementet) – samt med Russland som stat, fenomen og idé.

Vi starter på tidlig 90-tall og kastes ut i datidens løssluppenhet og omfavnelse av alt som var vestlig. Vi blir kjent med flere friskuser, gærninger, poeter og drøssevis av party people. Tettest følger vi Baranov (en ekstra daff Paul Dano), som gjennom filmens/historietimens to timer og trettitre minutter fungerer som vår guide. Ikke en fjomp à la Forrest Gump, mer en kunnskapsrik, antikarismatisk, rett sted til rett tid-type.

På den ene side holder dette fint på vår interesse, særlig idet vi også guides av Jeffrey Wright i rollen som en amerikansk journalist i samtale med Baranov. På den annen side fikk deler av førstetimen meg til å minnes den horribelt dårlige «Snømannen»; Tomas Alfredsons ulidelige filmatisering av Jo Nesbøs roman. Alt fremstår som tilgjort og uekte, og kameraføringen er kjedelig og uengasjerende. Filmen føles nokså død – all ekstravaganse og nykapitalistisk grådighet, livsglede og hybris til tross.

Smått om senn fremtvinges en genuin interesse for hva som skjedde da «noen snakket sammen» om Boris Jeltsins helse og alkoholisme, om hvem som skulle kunne overta for ham, og hvorledes denne maktoverdragelsen skulle kunne gjennomføres. (Her er det nesten så filmen skinner, mens den øser av sitt informasjons-overflødighetshorn, basert på den prisvinnende romanen av Giuliano da Empoli som den er.)

Den statlige tv-kanalen var på dette tidspunkt blitt privatisert og sendte stort sett dritt: Det verste av det verste av ‘reality’-shows og den slags. Men siden Baranov kjente den steinrike eieren, og efterhvert jobbet for ham, kunne selvsagt kanalen brukes til å styre velgerne i riktig retning i valgkampinnspurten. Og siden man allerede er i gang med sleipe triks og gamle knep, hvorfor ikke spørre sjefen for efterretningstjenesten om han er interessert i å ta over makten? Han sitter på så mye info om så mange og mangt at det må jo være en god idé?

Vel.

I rollen som Vladimir Putin møter vi Jude Law, som infuserer Putin med i overkant mye karisma og sjarm. Men bortsett fra de øyeblikkene hvor han ser ut som Jose Mourinho, er han jo styggelig lik Putin, så jeg skjønner valget … selv om Putin i virkeligheten er alt annet enn sjarmerende og karismatisk – mens en type som Baranov nødvendigvis må være sjarmerende – slik at rollene egentlig burde vært byttet om …

Vel.

The Wizard of the Kremlin holder nesten på vår (opparbeidede) interesse helt til mål. Men den er litt for lang, og det går trått igjen en god stund før den er slutt. Og så ender den på merkelig ufikst vis.

Vel, vel.

PS Hvis du følger ekstra nøye med, kan du se Thurston Moore på keyboards i en party-scene.

\

The Ballad of Wallis Island er ikke bare månedens film på Cinemateket, den er også den mest fullendte nye filmen jeg har sett på aldri så lenge.

Én ting er at den forteller en historie jeg aldri før har sett (i det minste føles det slik, idet den er innpakket i elementer og omgivelser så uvante at de fungerer som kamuflasje) – en annen er at den besitter en varmende og særegen kvalitet bestående av genuin og gjenkjennelig lengsel, blandet med avvæpnende enkel humor. Til sammen gjør dette filmen til en sann erkebritisk glede.

Charles (Tim Key) bor alene i et stort og herskapelig hus, på en avsidesliggende og tynt befolket øy. Hans store musikalske helter er den nå oppløste folk-duoen McGwyer Mortimer. Han har alle utgivelsene deres på både vinyl og cd (samt store mengder avisutklipp, magasinartikler, konsertbilletter og annen memorabilia) og hører på musikken deres støtt og stadig.

Charles er eksentrisk, ensom og klønete. Og rik. Så rik at han har engasjert Herb McGwyer (Tom Basden) til å spille en konsert på stranden nedenfor huset hans. Siden Herb trenger penger for å finansiere sitt nye solo-album, takker han ja til å spille duoens gamle hits – men han gleder seg ikke. Når han innser hvor øde og isolert Wallis Island faktisk er, samt hvor ubehjelpelig og irriterende Charles er, angrer han dypt.

Når Herb finner ut at også Nell Mortimer (Carey Mulligan) er invitert, blir han sint. Men neste båt går ikke før dagen efter og kun hvis været tillater det. Pluss at han trenger virkelig pengene, og siden han ikke har sett Nell (som ikke bare var hans musikalske, men også romantiske partner) på ti år, er han såpass nysgjerrig på å møte henne at han forsøker å gjøre det beste ut av en vanskelig situasjon. Men Nell kommer ikke alene …

The Ballad of Wallis Island er så søt og rar og sjarmerende at man – både på tross av og på grunn av Charles’ klønete vitserier og konstante småprat, Herbs mugne irritasjon og Nells småkjedelige «vanlighet» – lar seg fullstendig avvæpne. Og forelske: Omtrent en time inn tok jeg meg selv i å (frydefullt) tenke at «Dette er vår tids Withnail and I!». Ikke fordi filmene ligner – det gjør de ikke – men fordi begge er så engelske, genuine, underholdende nostalgiske og vidunderlig menneskelige, at man føler seg hjemme. Som en venn av rollefigurene.

Selv om filmen inneholder flere gjenkjennelige romcom-element og -troper, dreies dramatikken aller tettest rundt forholdet mellom Charles og Herb. Mens den enes motiv og planer er like enkle og lett å misforstå som hans odde fremtoning og personlighet, ligger den andres kompliserte forhold til egen fortid, ekspartner og nåværende artistiske uføre lenger opp i dagen. Men begges personligheter lodder dypere enn vi først får inntrykk av. Kombinert med noen få og fint tegnede bifigurer, som fungerer som speil, eller vegger å spille mot, er dette med på å gjøre Charles og Herb til fullendte mennesker.

Av frykt for å røpe for mye velger jeg å stoppe så snart jeg har rukket å berømme Tim Keys nyanserte, vimsete og rørende spill; Tom Basdens eminent usympatiske bitterhet (og fantastiske øre for tekst og melodi; det er han som har skrevet McGwyer Mortimers sanger) og Carey Mulligans evne til å gjøre nøyaktig så lite (og mye) som rollen krever.

The Ballad of Wallis Island er akkurat passe morsom, trist og uforutsigbar. Og helt nydelig.

\

God helg.