Ukens blandede bilder – 131126

Som det høver seg på en dag som dette starter vi med en film hvor ikke alt går som det skal, hvilket vil si How to Rob a Bank. Regien er ved David Leitch, den forhenværende stuntmannen som var med på å skape John Wick-franchisen og som regisserte Atomic Blonde, Deadpool 2, Bullet Train og The Fall Guy. Hvis du fortsatt lurer på hva slags film vi har foran oss, er det kanskje like greit å hoppe over den.

Det kan kanskje være like lurt også for dem som har likt Leitch sin ‘øvrige oeuvre’, all den tid han igjen har falt i fellen med å legge for mye sjel i filmens action set pieces og for lite i dens emosjonelle ankerpunkt. Med andre ord: Det hjelper lite å ha smukkaser som Nicholas Hoult (bildet) på rollelisten, og et bankraner-crew spekket med typer som har god grunn til å hate ‘systemet’, når vi aldri får anledning til å knytte emosjonelle bånd. Til det er filmen altfor forelsket i sin egen schtilie og ‘klinkekule’ fortreffelighet.

Uansett dreies historien rundt en gruppe bankranere som legger ut YouTube-videoer av ranene sin (under tittelen How to Rob a Bank, så klart), og som ser ut til å ha en plan og en intensjon med alle ranene utover det å tjene penger, uten at denne planen er klar for oss. Naturligvis følger vi også FBI-agentene som jakter på dem. Teamet ledes av Agent West (John C. Reilly), som forsøker å hanke inn Reagan (Zoë Kravitz) som på nytt spiller et semi-kriminelt datageni (du husker vel Kimi?) – parallelt med at han må overbevise seg selv, kollegene og oss i salen om at jobben deres ikke bare er viktig, men også riktig for samfunnet som helhet.

Efterhvert viser det seg nemlig at ranerne er motivert av et intenst (og nokså vel begrunnet) ønske om å ta hevn over og rasere det etablerte økonomiske system etablissementet styrer USA med. Problemet er at det moralsk-etisk interessante ved filmens plott bare glimtvis stiger til overflaten. Samt at filmen i for stor grad drives fremover via ranene, med kun klisjétunge og dermed uinteressante mellomspill fra bankranernes privatliv som emosjonelle knagger å henge vårt potensielle engasjement på.

Kunne vært, burde vært, skulle vært bedre. Men en spjåkete, bråkete, farvesterk kommentar til samtiden vår leverer den – om ikke annet.

\

«The long awaited and highly anticipated return of the lovable rogue that is Johnny Depp» – eller Ebenezer, som er filmens offisielle tittel – er ikke stort bedre. Av en eller annen uforståelig grunn har Paramount Pictures hanket inn trash-skrekk-vidunderbarnet Ti West til å regissere 2026-utgaven av Charles Dickens’ klassiske julehistorie, A Christmas Carol / En julefortelling.

Siden filmatiseringen først og fremst oppleves som en barnefortelling fortalt på liksom-voksen-vis (med 12 års aldersgrense) må det sies at regissør- og veivalg feilet på tragisk vis. Historien om den ufyselig gjerrige, selvsentrerte, uvennlige og hatske Ebenezer Scrooge (en overtydelig Depp), som hentes til en annen dimensjon, hvor tre forskjellige spøkelser (på tre forskjellige vis) vil vise ham det forferdelige ved hans forhold til julen i særdeleshet og omverdenen generelt – en indre reise som transformerer ham til et vennlig menneske – fremstår i dag som såpass barnlig naiv at det å skulle gjøre den relevant for ungdom og voksne ved å injisere den med blodløst pinglete og liksomskrekkelige skrekk-elementer ikke fungerer.

Skulle man gjort om på Dickens’ jule- og medmenneske-elskende eventyr for å gjøre det mer relevant for (unge) voksne av i dag, ville man måtte gått hardere til verks. Langt hardere.

Med Johnny Depps bakgrunn, med Ti Wests evner og med det litterære foreleggets mørke muligheter kunne dette blitt sterk – og god – kost. Slik denne filmatiseringen fremstår i dagens klima kan man vanskelig gjøre annet enn å heller anbefale tidligere års mer vellykkede filmversjoner av A Christmas Carol, så som 1951-utgaven med Alastair Sim eller metaversjonen (Scrooged) med Bill Murray.

\

Málagagaten, derimot, leverer. I denne spanske publikumsfavoritten møter vi Pedro Almodòvars gamle favoritt Carmen Maura som Maria Angeles; en livsgnist av en gammel dame som virkelig, virkelig ikke vil flytte fra leiligheten, gaten og byen sin.

Maria Angeles bor i Caille Málaga, i Tanger, Marokko. Hun er del av en relativt stor spanskættet befolkning, hun er født og oppvokst i Tanger, og hun makter simpelthen ikke å forestille seg et liv noe annet sted enn i leiligheten hun har levet siste førti år. Siden hun i filmens åpnings-akt får besøk av sin voksne datter, som ønsker å selge leiligheten slik at hun og barna hennes kan få sin egen leilighet i Madrid, hvor de bor, skaper dette konflikt.

Noe av det spesielle og interessante ved filmens skildring av dilemmaet er at vi fort får forståelse for begge sider: Datteren jobber som sykepleier, har to barn med en eks som ikke bidrar, og følgelig et genuint behov for å kunne kjøpe selveieren hun har funnet for seg og barna (som moren også kan bo i) – mens moren, som nærmer seg siste fase av livet, er så sterkt knyttet til leiligheten hun delte med sin avdøde mann – og med livet i gaten hvor alle kjenner alle – at å skulle rives opp med røttene fremstår som verre enn døden.

Málagagaten er sjarmerende, Carmen Maura er fantastisk, og handlingen snor seg inn og ut av sidespor som overrasker og engasjerer på forskjelligste vis, samtidig som mor/datter-konflikten føles ekte og opprivende.

\

I Fackham Hall (geddit?) er alt litt annerledes. Eventuelt veldig annerledes. Dette er nemlig en genuint fjolsete Downton Abbey-satire (eller -parodi, om du vil) – og ganske sikkert den dummeste som er tilgjengelig via strømming her til lands. Viaplay reklamerer med at de er den eneste plattformen som har den, og enkelte vil nok si: Med god grunn.

Her i gården mener vi at dersom man først er i humør til en real dustefilm, en sånn som Top Secret og Hot Shots er flaggbærere for, er Fackham Hall et godt alternativ. Ikke fordi den er nyskapende eller eksepsjonelt morsom, men fordi den er en av få man ikke allerede har sett.

Selvsagt er den så tettpakket med dumme ordspill, klønete figurer, visuelle halvvittigheter og seriøse skuespillere som nyter å tulle seg bort i et plott så teit at ingen i verden kan ta det på alvor, at så snart en av vitsene ikke sitter som den kunne/burde/skulle – kommer en ny en.

Ikke at den nye er bedre enn den foregående. Men innimellom! Innimellom sitter de.

\

Og nå: Fra spøk til vannpistol.

Maria Bamford (sittende i sofaen, med regissør Judd Apatow på chaise longue-delen) er en spesiell komiker. En som har jobbet seg opp gjennom hardt arbeid, vennlighet, total mangel på selvhøytidelighet, et krevende liv og store mentale utfordringer. Hun sliter/har slitt med OCD, spiseforstyrrelser, angst, sjenanse, panikkanfall og meget mere. Og nå er dokumentaren her.

Du finner den på Netflix, den heter Paralyzed by Hope: The Maria Bamford Story, og den er vel verdt sine to timer. Venner og bransjekolleger som Conan O’Brien, Tig Notaro, Zach Galifianakis, Patton Oswalt, David Cross, Brian Posehn, Sara Silverman, Jackie Kashian – med mange flere, samt søsteren og foreldrene – beskriver og forklarer alle Marias gode, fantastiske, vanskelige, vonde og vidunderlige sider/kvaliteter/problemer.

Paralyzed by Hope: The Maria Bamford Story (og Maria selv, som du for øvrig ikke trenger å kjenne i det hele tatt for å ha glede av filmen) er fascinerende, overraskende, rørende, morsom, trist og imponerende.

\

God helg.