Ukens blandede bilder – 140826

Et godt alternativ til motløsheten man kan føle når livet blir for strengt, er å se til andre. Altså: Ta en titt på naboen; ta inn over deg hvor anstrengt deres liv er. Pek på det. Gjør narr av det. Le av det. Og vips, så er ikke eget liv så ille, likevel.

I The Invite får man plenty av sjanser til å gjøre nettopp dette, for der inviterer Joe og Amanda (bildet over) de bråkete naboene i leiligheten over seg på middag. Med semi-katastrofale følger.

Filmen er basert på en spansk film fra 2020, som igjen er basert på et skuespill. Det spanske elementet vedlikeholdes idet den ene hovedrollen tolkes av Penélope Cruz; det teatralske består ved at filmen tidvis oppleves mindre som film og mer som et nabomøte for åpen scene.

Uansett er The Invite underholdende, krevende, småmorsom, pirrende, utfordrende – og overraskende. På toppen av det hele får vi se Edward Norton i godt, gammelt slag. (Hurra.)

\

Ukens største flukt fra virkeligheten får vi imidlertid via en annen premierefilm (Wow! To filmer i én og samme uke!), som bærer det velklingende navnet Teenage Sex and Death at Camp Miasma.

Som bildet mer enn kun hinter om, er dette en skrekkfilm – eller, i det minste, en slags skrekkfilm – mer eller mindre modellert på filmer av typen Friday the 13th. (Bildets spydholdende arm stikker opp fra en innsjø som befinner seg på Camp Miasmas leirområde.)

Til forskjell fra den faktiske/ånklie/skikkelige/ekte skrekkfilmfranchisen, er Teenage Sex and Death at Camp Miasma et meta-drama med sterke skrekkfilmovertoner, som leker med, ler av, hyller og vrir på kjente skrekkfilmtroper. På forholdsvis fiffig vis.

Kris (Hannah «Hacks» Einbinder) er den unge regissøren som har fått i oppdrag å gjenopplive (eller reboote, om du foretrekker) den utslitte (og fiktive) åttitallsskrekkfilmfranchisen Camp Miasma, dreiet rundt en nær uendelig rekke hårreisende drap (begått av seriemorderen Little Death, som av alle ting har et airconditionviftedeksel som maske) begått ved den titulære ferieleiren.

I og med at Kris allerede som åtteåring ble fullstendig forhekset av franchisens første film, og dens (i hvert fall i Kris’ øyne) store stjerne og ‘final girl’, Billy – og i voksen alder kan handlingen i alle Miasma-filmene på rams – er dette en jobb hun tar svært alvorlig. Så alvorlig at hun er villig til å gå eksepsjonelt langt for å sikre at nevnte Billy (Gillian «The X-Files» Anderson) spiller en av hovedrollene, noe som blant annet betyr at Kris reiser ‘langt, langt og lenger enn langt’ for å besøke Billy – som likesågreit bor i den nedlagte ferieleiren Camp Tivoli, hvor den første Miasma-filmen ble innspilt. (Ko-ko.)

For virkelig å gjøre dette til en ‘utenom det vanlige’-filmopplevelse, ser leiren ut som en blanding av ekte og kulisse, og ligger midt i skjæringspunktet mellom fiksjon og virkelighet. (Er sneen Kris vader gjennom ekte, eller film-falsk? Er fjellene som skimtes bak skogen virkelige, eller malt på et lerret?)

Til alt overmål åpner filmen med en montasje som ikke bare presenterer navnene på alle dens involverte, men også memorabilia fra den fiktive Miasma-franchisen. Introsekvensens grad av ekthet er så høy at opplevelsen av å befinne seg i en sfære litt til side for fantasi og virkelighet forsterkes ytterligere.

Når det i tillegg har seg slik at manusforfatter og regissør Jane Schoenbrun ble tildelt hannkjønn ved fødselen og het Daniel som liten, og tidligere har gjort seg bemerket med filmer som We’re All Going to the World’s Fair og I Saw the TV Glow (som begge, om enn på ulikt vis, tar opp i seg tema forbundet med transkjønnethet, seksualitet og desslike), skal det ikke mye til for å forutsi hva for slags plotdreininger Teenage Sex and Death at Camp Miasma kan ha å by på. Spesielt ikke for den som husker at Little Death = Petite Mort på fransk = orgasme (på pent/poetisk).

Heldigvis er fint lite annet ‘rett frem’ eller åpenbart. Historien har så mange overraskelser, påfunn, rare detaljer og bestanddeler at den kan (for)tolkes herfra til evigheten uten nødvendigvis å la seg forstå fullt ut. (På en god måte.)

På spennende (både visceralt og intellektuelt) vis leker den med våre forventninger og ønsker, harselerer med skrekk-klisjeer – og leverer så vel seriøse skumlerier som tullete blodsutgytelser – i slik en overflod at vi aldri helt kan vite hva som kommer til å skje i neste sekvens.

Einbinder og Anderson spiller sine roller til perfeksjon, kjemien damene imellom er upåklagelig, og intimiteten de deler er tidvis særdeles pirrende. Hvis man ønsker dypere refleksjoner over filmens tematikk og tolkningsrom er det bare å google. Her i huset serveres ikke slikt (i hvert fall ikke i dette tilfellet), for det å lese seg opp om sådant før man ser filmen vil være å frarøve seg selv sjansen til å se noe virkelig originalt med helt egne øyne. Og det ville være både en synd og en skam.

\

Også denne uke kommer vi drassende med en bok vi mener er relevant i relasjon til en eller flere av filmene vi omtaler.

Som dere ser heter den Fever Dream og er skrevet av Samanta Schweblin. Det dere ikke kan se er at den originalt ble skrevet på spansk, at handlingen er lagt til Argentina og at hele bokens historie skildres via en feberdrømlignende samtale mellom en døende kvinne og en veslevoksen og insisterende inkvisitorisk gutt.

Boken er krevende, tvetydig, uforklarbar (i hvert fall nesten, inntil den er ferdiglest) – og svært givende. Handlingen kan leses på flere plan simultant og er i aller høyeste grad original. Ubehagelig, pirrende, irriterende og stimulerende kan også brukes for å beskrive den.

Fever Dream (som også finnes på norsk (Feberdrøm, Cappelen Damm, 2017)) er umulig å legge fra seg.

\

God helg.