Ukens blandede bilder – 150526

Månedens film på Cinemateket heter noe så oppklarende som Nirvanna the Band the Show the Movie, og forteller historien – eller blir det historiene? – om en duo bestående av straitingen Jay og fjompenissen Matt, som til sammen utgjør duoen Nirvanna.

De er kanadiske, de lager artig musikk, de slo gjennom på YouTube. Senere fikk de en tv-serie (som stort sett leverte det samme som YouTube-videoene deres hadde levert, altså duoens fåfengte forsøk på å få seg en spillejobb på Torontos kooleste konsertsted; Rivoli).

Av grunner så tåpelige og tufsete at vi ikke har tid til å gå i detaljer her, fikk de aldri den jobben. Og nå, 17 år efter at duoen sist lot høre (eller blir det ‘vise’?) fra seg, er de nå tilbake – i kinofilmformat – med en tidsreisete, Back to the Future-inspirert meta-utgave av så vel YouTube-videoene som tv-serien.

Poenget er stadig at de to guttene (nå menn) fortsatt ikke klarer å skaffe seg den forjettede Rivoli-spillejobben, og at de nå – efter alle disse år – er blitt enda mer desperate. Så langt, så ordinær tullekomedie.

Det som gjør Nirvanna the Band the Show the Movie annerledes er en mektig fiffig miks av gode og dårlige ideer, paret med ‘skjult kamera’-type pranking og interaksjon med intetanende mennesker, og en sabla smart parodi-hyllest av Back to the Future.

At Nirvanna the Band the Show the Movie ikke er en film for alle, bør være åpenbart. Men for dem den treffer – folk som liker Be Kind Rewind og den type ting – er dette simpelthen gull.

\

Ukens ‘ordinære’ kinofilm er ikke så ordinær likevel, all den tid den er en dokumentar. Uansett heter den Kenny Dalglish, noe som burde gi de fleste en god indikasjon på hvem og hva filmen dreies rundt.

Regissør Asif Kapadia har laget flere prisvinnende dokumentarer tidligere (Senna, Amy, Diego Maradona), hvor ‘hovedpersonen’ selv har vært en slags tragedy in waiting. Kenny Dalglish (mannen) er nærmest en motsats til dette: Helt siden arbeiderklasseoppveksten i Glasgow har han vært en ydmyk og snill type, som tross sine ambisjoner og det press disse (og mye annet) la på ham, aldri ‘havnet på skråplanet’.

For de uinnvidde skynder vi oss å fortelle at Kenny Dalglish var en fotballspiller – og et menneske – av sjelden solid støpning. Han var stjerne i Skottland (hvor han spilte og vant med Celtic), og han ble en enda større stjerne (og vant enda mer) med Liverpool.

Dessverre opplevde han også mange flere forferdeligheter med Liverpool, både i inn- og utland (les: Hillsborough og Heysel), noe som merket både ham og klubben – og med det: en fanskare som i harde Thatcher-tider trengte fotballen mer enn noensinne.

Kapadias film tar oss med tilbake i tid, via arkivopptak og Dalglish’ egen fortellerstemme, og tegner et til tider gripende og vondt bilde av en mann som fra A til Å oppførte seg ordentlig, trente hardt, hjalp til der det trengtes, og alltid gikk foran med et godt eksempel.

Kenny Dalglish var og er en fantastisk mann, og denne dokumentaren (som kun er å finne på kino i to uker) er en verdig hyllest. Selv for en som ikke bryr seg om fotball vil filmen kunne engasjere, informere og bevege.

\

God helg – og til lykke med nasjonaldagen.