Ukens blandede bilder - 151025

Begge ukens hovedfilmer er av typen som får en til å tenke. Den ene fordi man vanskelig kan la være å lure på hvor heldig det var å avslutte filmen på den måten, hvor gunstig det var å promotere nettopp den typen livstilnærming som filmen gjør der, og hva filmskaperne egentlig ønsket at publikum skulle få ut av filmopplevelsen. Den andre fordi man også her vanskelig kan la være å lure på hvor heldig det var å avslutte filmen på den måten – men her er det langt tydeligere hva filmskaperne har ønsket at publikum skal sitte igjen med.

Den første filmen heter Stargate – en julefortelling, og er basert på Ingvild H. Rishøis kortroman ved samme navn. Til forskjell fra boken ser filmen – med unntak for et par nøkkelscener og -element – ut til å være myntet på barn. Riktignok har den aldersgrense 9 år, så de aller yngste bør ikke tas med inn i kinomørket, men fortellerformen, internlogikken, synsvinkler og mere til, peker alle i retning av at barn skal kunne følge, like og engasjere seg i historien om den tiårige drømmeren Ronja, hennes storesøster Melissa og deres alkoholiserte pappa.

Jeg synes filmen fungerer aldeles strålende som (barne)film og som en opplevelse for en samlet familie. Forutsatt at man er klar for å snakke litt om emner som avhengighet, ansvar, rollefordelinger og den slags. Det jeg ikke synes fungerer så strålende, og som jeg henviste til innledningsvis, er måten filmen slutter – med et budskap om at dersom livet er vanskelig, er det best/kjekt eller i det minste helt OK å drømme seg bort. I visse sammenhenger er dette så visst sant, men som generell livstilnærming bærer den slags virkelighetsflukt oftest galt av sted.

Like fullt anbefales filmen varmt for alle som kan synes at det er en god ting å gjøre kinoturen til en foranledning for en familiesamtale.

Film nummer to er definitivt en voksenfilm, ment for voksne. Luca «Call Me By Your Name» Guadagninos After the Hunt tar for seg en tenkt overgrepssak ved Yale, hvor Alma, en anerkjent kvinnelig foreleser (Julia Roberts i storform), havner i en superskvis, idet Maggie, en av hennes kvinnelige studenter (Ayo Edebiri), anmelder Hank, en av Almas kolleger og beste venn (Andrew Garfield), for å ha «krysset en grense».

Vi får aldri se hva som skjer/ikke skjer mellom Maggie og Hank, og kan følgelig heller ikke vite. Dessuten er så vel manus som klipp og regi samkjørt på slik en måte at vi aldri vet hva vi er ment å skulle tro, hvilken forklaring vi er ment å skulle ha tillit til – eller hva som objektivt ville være riktig å gjøre i en situasjon som dette.

For virkelig å vanskeliggjøre vår oppgave som tilskuere, avsløres – før eller senere – pertinente detaljer om alle historiens involverte parter; detaljer som er nødt til å farve vårt syn på de forskjellige protagonistene. Som om ikke dette er tricky nok, åpner filmen med en Woody Allensk intro, før Trent Reznor og Atticus Ross’ soundtrack gjør opplevelsen enda litt vrangere og vanskeligere tilgjengelig.

Skuespillet er jevnt over sterkt (med Roberts på Erin Brockovich-nivå) og jeg fant lite eller intet som underbygger det spetakkelet filmen har avstedkommet i USA, hvor proffe kritikere og sinte hjemme-forståsegpåere har kappes om å fortelle verden hvor anti-woke filmen er.

I hvert fall om man ser filmen under ett. Det spesielle ved den; det som hever den over de fleste andre i sin sjanger, er at alle (på ett eller flere vis) fremstilles som upålitelige/med skjulte motiv og agendaer, eller i det minste som umulige å stole helt og fullt på. Og nettopp deri ligger filmens crux: Det å innse hvor forfryktelig vanskelig det er å vite hvem man skal tro på i en varslingssak hvor begge/alle parter har tilsynelatende gode forklarer på hva som skjedde, hvorfor det skjedde – og hvordan.

After the Hunt gir oss sjansen til å se og høre det vi vil se og høre; til å tolke både rollefigurenes og filmens fremstilling(er) dithen vi vil, for så å kjenne tvilen rive i oss.

Et eminent utgangspunkt for så vel selvransakelser som høylytte diskusjoner og kompassjusteringer.

God helg.