Ukens blandede bilder – 160126

Som de fleste vel vet, falt ikke Berlinmuren fordi Ronald Reagan i 1987, under en tale han gav i Berlin, sa: "Mr. Gorbachev, tear down this wall!". Den falt som et resultat av en lang rekke begivenheter som ble igangsatt minst femten år tidligere og som blant annet resulterte i igangsettelsen av Helsinki-prosessen. Denne ble avsluttet i 1975 – med undertegnelsen av The Helsinki Accord (som på norsk ble omtalt som Helsingforsavtalen) – og var i stor grad med på å rive ned så vel Jernteppet som Berlinmuren, i tillegg til at den i hvert fall indirekte foranlediget Sovjetunionens fall. (Uten at noen forutså det, så klart.)

Undertegningen av denne avtalen, av de «åtte sosialistiske og syvogtyve kapitalistiske» nasjonene som deltok i prosessen, ble i overgangen juli/august 1975 fulgt av et enormt presseoppbud. De raffe guttene som er avbildet like over disse linjene og som sitter i et studio uten utsikt til Finlandshuset – derav den kunstige bakgrunnen – representerer BBCs delegasjon. Som den observante leser vil ha lagt merke til, sitter de ikke i et røkfritt studio, og som filmen vil vise fantes det ennå ikke tobakksrestriksjoner av den slags art; hverken for sigaretter, sigarer eller piper. Det var, som man gjerne sier, «en annen tid».

Som Helsinkieffekten nokså tidlig påpeker, var man i 1975 midt inne i en av Den Kalde Krigens aller kaldeste perioder, noe som gjorde det ønskelig for begge sider å forsøke å jobbe seg frem til en détente. Hva dette ordet betyr (sånn cirka at partene i en konflikt trekker seg litt tilbake for ikke å tråkke hverandre på tærne/fremprovosere en eskalering), samt hva mye annet av diplomatisk art innebærer, forklares på forbilledlig klart og underholdende vis av filmens forfatter-regissør; den finske dokumentarfilmskaperen Arthur Franck.

Som han selv sier via voice over i innledningen: «Denne filmen har 12 kapitler og handler om ‘slow diplomacy’. Mye av det er veldig kjedelig. Men jeg skal forsøke å spole over det verste og presentere essensen.» (Jeg parafraserer, men poengene står.)

Ett av mange bevis på at han evner å finne spennende vinkler og bolde billedvalg i sin eksaminering av hvordan arbeidet som til slutt gav verden slik et skjellsettende dokument faktisk forløp, er at han efter en times tid forteller oss at … dersom vi ikke har sovnet ennå, kan vi jo like gjerne fullføre. Et annet er hvordan han benytter AI-genererte stemmer (som ligner veldig på Sikkerhetsrådgiver Henry Kissinger og Generalsekretær Leonid Bresjnev sine, og som sier ting de to mennene faktisk har sagt eller skrevet, basert på nylig offentliggjorte transkripsjoner, møtereferat o.l.) – og tidvis går i dialog med dem, eller får dem til å samtale med hverandre. En tredje er bildet av Bresjnev umiddelbart under denne linjen:

I en samtid som vår, med et geopolitisk, økonomisk og militært spenningsnivå som det vi daglig hører og leser om, er en dokumentarfilm som denne særs betimelig. Når filmens hovedbudskap er (eller i det minste kan sies å være) at selv om diplomati ofte kan ta lang, lang tid, og se ut som om det utføres på altfor innviklet og kronglete vis, er det fortsatt bedre enn alternativet.

Og når så skrale menn som Bresjnev (hvis helse ikke akkurat var på topp i ’75) og Gerald Ford (som dog var assistert av skarpe og nådeløse Kissinger, men som uansett ikke hadde ord på seg for å være så smart) kunne få det til, er det håp også i 2026.

\

På TV kan man finne så mangt, særlig om man har tilgang til et visst antall strømmeplatformer. Ved bruk av formuleringer som dette refereres det som oftest til Netflix, HBO, AppleTV, Disney+ og desslike, men man kan også finne interessante saker – som man ikke engang visste at eksisterte – på de litt mindre. Eksempelvis har jeg på Viaplay funnet to Guy Ritchie-filmer jeg ikke var klar over at han hadde laget, til tross for at de utkom i 2023 og 2024, og er basert på faktiske hendelser.

2024-filmen (The Covenant) har jeg ikke sett, men The Ministry of Ungentlemanly Warfare (2023) så jeg en kveld for ikke så altfor lenge siden. I korte trekk kan den beskrives som en krysning mellom Sahara, Inglorious Basterds og Indiana Jones and the Dial of Destiny, og er langt bedre enn sistnevnte – uten at det gjør den til en uforglemmelig klassiker-opplevelse. Men moro vart det lell.

\

I går fant jeg plutselig en annen film jeg ikke allerede kjente til – av en regissør jeg trodde hadde pensjonert seg. Hans Petter Moland har levert såpass mange gode filmer av såpass mange forskjellige slag (Kjærlighetens kjøtere, Aberdeen, Kraftidioten, The Beautiful Country m.fl.) – og i tillegg er han jo norsk – så da han i november 2024 slapp en film ved navn Absolution, med Liam Neeson i hovedrollen, burde jeg ha fått det med meg.

Uansett: Liam Neeson spilte hovedrollen i den amerikanske nyinnspillingen av Kraftidioten (som utkom i 2019 under navnet Cold Pursuit), som Moland selv regisserte. Stemningen de to imellom må åpenbart har vært god, for fem år senere samarbeidet de altså igjen.

I motsetning til de fleste andre filmene Neeson har gjort de siste årene, er Absolution en seig og rolig sak. En som passer for en 73 år gammel hovedrolleinnehaver, som til alt overmål spiller en aldrende torpedo-type med sviktende hukommelse, traumer fra både barndom og voksenliv – samt et forferdelig forhold til sine to voksne barn. (Når han kontakter datteren for å snakke med henne, svarer hun raskt Fuck off!)

Selv om jeg ikke kan si at filmen fortjener full pott eller at den garantert vil engasjere, kan jeg med hånden på hjertet si at den er noe utenom det vanlige – både for Neeson og for denne typen av gangsterrelaterte dramathrillere.

Som en følge av at den holder et lavere tempo og har et mindre høykonsept-lignende plott enn Neeson-filmer som f.eks. Taken, The Commuter, Run All Night (en oppfølger er visstnok på gang!), gir den rom til å (i hvert fall forsøksvis) portrettere et helt menneske. Et navnløst et, men like fullt.

Som ekstra krydder har filmen genuint gode birolleprestasjoner, og i selskap med dem tas vi med tilbake i tid, inn i demensrørete drømmer og bråkete barbesøk, fortvilede forsøk på familiær forsoning, vanskelige og voldsomme jobbforhold – samt, som tittelen indikerer, et inderlig ønske om syndsforlatelse.

Litt smell og bang blir det nødvendigvis, men en actionfilm er dette ikke. Et portrett av en sliten håndlanger som sitter fast i ’70-årene, som er i syttiårene, som skulle ønske han kunne dra tilbake til før ’70-årene for å rydde opp, er nærmere sannheten.

Dersom du kan tro at du er i humør til noe slikt, håper jeg du legger til rette for en myk og mørk TV-aften, for Absolution er så absolutt en film for sene, melankolske kvelder.

\

God helg.