Ukens blandede bilder – 161026

Vi starter riktignok i den trivelige enden av skalaen, idet vi velger Mysteriepakken som første film ut. I denne sjarmerende dokudramafamiliedetektivjulefilmen møter vi blant andre Edle (8) og Brage (6), som er fast bestemt på å løse et 22 år gammelt familiemysterium.

For 22 år siden mistet pappaen til Edle og Brage broren sin (Hans Petter) til selvmord. Første julen efter tragedien mottok Hans Petters foreldre (Inger og Arne; Edle og Brages besteforeldre, som bor i Valldal på Sunnmøre) en mystisk pakke i posten. Inne i den fant de julegaver til hele familien samt et kort som leste: Fra alle oss i Arendal.

Siden ingen i familien kjente noen i Arendal opplevde de overraskelsen som meget mystisk. Og nå, snart tre-og-tyve år senere vet de fortsatt ikke hvem som sender pakkene – som har dukket opp hver lille julaften alle påfølgende år.

Edle og Brage gis relativt frie tøyler i sin jakt på avsenderen. De får leke (det vil si, i barnas egne øyne: være) detektiver med kikkert, kamera, hansker og fingeravtrykk-utstyr, mens mamma, pappa, besteforeldre og andre er hundre prosent med på notene.

Til å begynne med lurte jeg på hvem filmen var ment å treffe, idet den vinglet mellom ‘barne-tv for de minste’ og ‘detektiv-film for 9-åringer’. Efterhvert fant den sin egen form og rytme, og fremstod som en fin film for litt eldre barneskolebarn (i selskap med foreldre).

I og med at selvmordet fungerte som inspirasjon og utgangspunkt for julepakkene fra Arendal, inneholder Mysteriepakkenflere scener og sekvenser av krevende karakter. Naturlig nok er så vel Hans Petters foreldre som søsken farvet av tragedien, mens barnedetektivene er fulle av undring. Filmens regissør (moren til Edle og Brage) evner på imponerende vis å geleide oss gjennom minner, tårer, spørsmål og svar – men filmen vil like fullt være en krevende opplevelse for enkelte.

Dokumentarfilmskaper Silje Evensmo Jacobsen vant både priser og lovord for sin forrige film (Ukjent landskap, 2024). Den gang fulgte hun en ‘alternativ’ familie som levde i pakt med naturen; denne gang filmer hun sin egen ‘ordinære’ familie, på jakt efter løsningen på pakkemysteriet. Igjen leverer hun en film det er verdt å få med seg.

Med ett åpenbart forbehold (se over) anbefales Mysteriepakken varmt.

\

Å si at vi anbefaler også neste film, vil være å overdrive. Med mindre du har en aldrende kvinne i ditt liv, helst en som vet å sette pris på en (nokså) folkelig komedie med satiriske stikk til samfunnets nedvurdering av godt voksne kvinner, kan du like gjerne holde deg unna Pensjonskuppet.

Men hvis du tror du kjenner noen i målgruppen (en målgruppe vi definerte helt selv, on the fly og for tredve sekunder siden), er det bare å kjøpe billett. Da kan du (og/eller ditt følge) nyte Hege Schøyen, Anette Hoff og Anne Marie Ottersen som hevngjerrige og sinte kvinner i ‘sin beste alder’ idet de bestemmer seg for å rane Oljefondet/Statens Pensjonsfond.

Filmen lider dessverre under en distinkt mangel på realisme. En mangel som – spesielt innledningsvis – er så påtagelig at den gjør det umulig å engasjere seg, selv på et emosjonelt plan.

Efterhvert som kupp-planene tar form, forberedelsene iverksettes og selve ranet nærmer seg, avgir filmen stadig sterkere Olsenbanden-vibber, noe som ikke trekker opp. Lenge før filmen når sitt klimaks har den tvunget oss til likegyldighet, og kun Bente Børsum (i praktslag som alkoholisert og vimsete gamlehjemsfornekter med lommelerke og hagle) fremprovoserer noe som ligner på hjertelig latter.

Hmm. Nå var jeg kanskje i overkant streng. For hvis man ønsker å la seg underholde av Pensjonskuppet, er det garantert mulig. Kanskje til og med enkelt. Men hvis man møter filmen med nøytrale øyne og en (skal vi si) mer objektiv innstilling, blir det vrient.

Approach with caution, som de sier i UK.

\

Som jeg antar du kan se av bildet er ukens tredje film av et ganske annet slag. Rose – som har vunnet priser både her og der, og ikke overraskende skaffet hovedrolleinnehaver Sandra Hüller prisen for beste kvinnelige hovedrolle under filmfestivalen i Berlin – forteller historien om en kvinne som på 1600-tallet, i det strengt protestantisk-religiøse Tyskland, valgte å leve sitt liv som mann, og dermed voldte både omgivelsene og seg selv stor smerte.

Foto alene er verdt billettprisen, og kombinert med fabelaktig spill og en historie vi ikke tidligere har sett (i hvert fall ikke fortalt på denne måten), leverer manusforfatter-regissør Markus Schleinzer en filmopplevelse av de sjeldne. (Han debuterte for øvrig med en av de aller mest ‘vemmelig-gode’ filmene jeg har sett; Michael, i 2011).

Innledningsvis lar bildene – med eksepsjonell lyssetting, dybde, komposisjon og presisjon – oss assosiere i retning av A Field in England og Det Hvite Båndet, men snart kan vi se at vi heller har å gjøre med en kjønnsreversert Martin Guerre i sort/hvitt, med mye å si om (kjønns)roller, frihet, identitet, skam og makt.

Kom deg på kino.

\

I avdelingen ‘filmopplevelse av de sjeldne’ har vi likesågodt enda en å by på, idet Ken Russells mye omtalte, sensurerte og generelt uglesette psykoseheksejaktdrevede, religionsutforskende og erotisk ladede historiske drama The Devils (1971) i år relanseres.

Til tross for at filmen ser ut til å være designet av Alejandro Jodorowsky (mime-artist, tegneserieforfatter, filmskaper og magiker), er det (den nesten like eklektiske kunstneren) Derek Jarman som står ansvarlig for dens distinkte utseende.

Som i Rose utspiller historien i The Devils seg på 1600-tallet. Men denne gang er historien sann, og lagt til Frankrike, hvor en sykelig maktkåt kardinal Richelieu ser at han må knuse presten Urbain Grandiers grep om den lille, men sterke byen Loudun. Her lever katolikker og hugenotter sammen i fred, noe Richelieu ser som en trussel mot hans visjon om et katolsk Frankrike.

Med hjelp fra uttalelsene til en mentalt og fysiologisk pervertert nonne (Vanessa Redgrave), utsteder Richelieu arrestordre på fader Grandier (Oliver Reed, i sitt livs rolle) – men ordren møter motstand. Så stor motstand at det snart brygger opp til hete, hektiske og hysteriske tilstander.

Det er ikke vanskelig å se hvorfor filmen ble bannlyst, sensurert og maltraktert da den ble sluppet på et prippent 70-talls-publikum, for den er ganske så ekstrem. Men – sandelig, sandelig siger jig Eder! – den er historisk fundert og basert på faktiske hendelser. Og nå, altså: Tilgjengelig i sin intenderte form.

Så, hvis du føler deg litt ekstra mottagelig for nye, men gamle inntrykk (og uttrykk) – og en filmopplevelse langt utenom det vanlige (inkludert et atonalt musikkakkompagnement og sære seksuelle fantasier, samt genuin og religiøst fundert åndelighet og kjærlighet) – er det bare å ta med seg en god dose frisinnethet (og kan hende en lerke med noen sterke), og komme seg på kino.

The Devils er månedens film på Cinemateket.

\

God helg.