Ukens blandede bilder – 170726

For det er nettopp det Cinemateket gjør – åpner, altså – fredag 17. juli. Om ikke med et brak, så i hvert fall med en av årets mest efterlengtede – samt største, lengste og aller mest intrikat komplekse (i all sin overtydelige enkelhet) filmer: Christopher Nolans tolkning av Homers episke heltedikt; The Odyssey.

Siden Nolans nyeste allerede er blitt omtalt i opptil flere hovedstadsaviser (eksempelvis skriver Benjamin Yazdan meget godt om den i Klassekampen), venter vi litt med The Odyssey her. Og lar i stedet den nesten spektakulært uheldig titulerte Mathieu og korguttene få æren av å være første film ut:

I denne franske filmen (som originalt heter Les choristes / Koristene) møter vi en gjeng med rampegutter ved en skole for nettopp slike utskudd, hvor en unnselig sanglærer og dirigent (Monsieur Mathieu) lærer dem korsang. Og samhold, disiplin, vennlighet og lojalitet. Noe som endrer livet til mange av de ‘trøblete’ ungdommene.

Mathieu og korguttene er med andre ord en oppløftende affære med sentimentalitet-a-plenty og tydelige tilløp til tåreperseri (om slikt et ord finnes). Siden den vises under headingen ‘Publikums ønskefilmer’ er den åpenbart lett å like, så om man føler seg kallet, er det bare å sjekke cinemateket.no for visningstider.

\

Andre fredagsfilm ut er Den fabelaktige Amelie fra Montmartre, også den en av ‘Publikums ønskefilmer’. Siden jeg skrev nokså utførlig om den for ikke lenge siden (i forbindelse med filmens 25-årsjubileum) lar jeg overstående foto snakke for både seg og meg.

\

En tredje av ‘Publikums ønskefilmer’ står på programmet på lørdag. Den heter Dazed and Confused, og er en av Richard Linklaters mest imponerende æra- og atmosfæregjenopplivende (hvis slikt et ord finnes) filmer.

I tillegg til et direkte deilig soundtrack, troverdige rollefigurer, perfekt bekledning og tidsriktig dialog, er skuespillet både upåklagelig og befriende upolert. Dazed and Confused tar oss med til en ganske annen tid (siste skoledag i mai 1976, et sted i øst-Texas) og lar oss bli kjent med både høy og lav; tykk og tynn; smart og teit; snill og slem.

Handlingen klassifiseres nok best som episodisk, improvisatorisk og litt udisiplinert. Men basert på Linklaters egne ungdomsminner som den er, serverer den et ektefølt bilde av hvordan det var å være ung, akkurat der og da.

\

En av juliprogrammets aller mest interessant og overraskende filmer (også den en av ‘Publikums ønskefilmer’) er basert på en novelle av John Cheever – noe som på finurlig vis gjør det at handlingen har en overraskende vri alt annet enn overraskende. Åkkesom er The Swimmer, med legendariske Burt Lancaster i hovedrollen, en uforglemmelig opplevelse.

I hvert fall om du holder deg for god til å lese deg opp på plottet før du ser den. Alt du trenger å vite er at det er en strålende dag, at Ned (Lancaster) stikker innom et pool-party hos noen venner (kun iført badebukse) før han bestemmer seg for å ‘svømme hjem’, via alle nabolagets svømmebasseng.

Selv om filmens handling strekker seg over én dag, fra morgen til kveld, kan den også sees som en allegori over en manns liv – eller endog som om han (Ned) legger ut på en episk reise, eller en odyssé, om du vil …

Uansett er det noe ved så vel Neds som naboenes oppførsel som er bittelitt off, eller i det minste på grensen til det. Dette odde, stive, uforklarlig uvirkelig aspektet vokser seg gradvis tydeligere. Men på hvilket vis – og hvorfor?

‘God fornøyelse’ er det siste du får ut av meg.

\

Før vi tar turen tilbake til vår samtid (via bronsealderens Hellas), tar vi en titt på enda en fransk representant for ‘Publikums ønskefilmer’, nemlig Dronning Margot.

Også denne kan oppleves som noe pompøs eller i overkant emosjonell (ja, nesten direkte hissig på å lirke frem formidable følelser og tårer i øyekroken). Men i motsetning til Mathieu og korguttene, ble Dronning Margot tilgodesett med to priser under 1994s filmfestival i Cannes – og med stjerner som Isabelle Adjani, Daniel Auteuil, Jean-Hugues Anglade, Virna Lizi og Vincent Perez – alle ikledd fabuløse kostymer – er kanskje ikke det så rart.

Så dersom du føler for noe ‘storslått på gamlemåten’: Vel bekomme.

\

Stanley Kubricks A Clockwork Orange og Dag Johan Haugeruds Drømmer har jeg simpelthen ikke tid til å dekke utover det å nevne dem, men også de står på Cinematekets programplakat i uken som kommer. Et program du kan lese i detalj, her. (Bare husk å holde deg unna teksten om The Swimmer.)

\

Ukens, om ikke sommerens, store film er som nevnt The Odyssey. Den kan du se over hele byen (og mange andre steder, landet rundt); fra Odeon IMAX via Saga og Symra – til Cinemateket på Filmens hus. Veldig mange filmkyndige skribenter, både her til lands og ellers, synes den er aldeles makeløs, Nolans beste og/eller spellbinding – med mere. Dessverre lot jeg meg ikke gripe.

Kun et lite øyeblikk mot slutten kjente jeg på tilstrekkelig sterke emosjoner til å kunne føle meg beveget, og det blir for dårlig uttelling for en film med slik en kulturell heft og viktighet.

Kanskje skar det seg allerede i starten: I og med at filmen er skutt (eller filmet, om du vil) i IMAX 1570-format, forventet jeg at den skulle pressevises i Odeons IMAX-sal. Men i stedet ble den vist i Filmens hus’ (riktignok formidabelt fine) store sal – på 70MM film.

Efter nettsamtaler med distributøren – og en av maskinistene på Filmens hus (Geir F.) – fikk jeg bragt på det rene at Universal Studios ville at filmen skulle pressevises på film i enten IMAX 70MM, 70MM eller 35MM – og kun digitalt dersom ingen av de tre filmformatene var tilgjengelig. Og at den 70MM versjonen som ble vist på Filmens hus er den skarpeste tilgjengelige utgaven av The Odyssey her til lands.

Om du tar en liten titt på oversikten under, får du et kjapt innblikk i proporsjonene som er involvert, om ikke i skarpheten (som ifølge Geir F. er vesentlig bedre på 70MM film enn på digital IMAX):

Anyhoo …

Efter alt dette melder jeg meg ut av en eventuelt videre diskurs rundt Nolans filmformatpreferanser og alt som kan relateres til dette, og fokuserer (he, he) i stedet på filmens øvrige kvaliteter.

Kvaliteter som altså ikke helt stod i stil med det forventede, og som heller ikke traff meg der de ville hatt beste effekt. Allerede innledningsvis slet jeg litt, syntes at klippingen var vinglete, at det ble én repetisjon for mange av Ithaka (Odyssevs hjemsted) sett fra distanse, at jeg ikke ble så grepet som jeg burde bli.

Ganske snart fant imidlertid filmen formen, og reisen kunne begynne: Odyssevs (Matt Damon) måtte delta i Trojaner-krigen, under sin hærleder Agamemnon. Ithaka er dermed uten sin konge, noe som gjør hverdagen til Penelope (Odyssevs kone/Anne Hathaway) og Telemakhos (Odyssevs sønn/Tom Holland) svært vanskelig – blant annet fordi de følger Zevs lov, som sier at de må tilby hver en fremmed mat og drikke (i tilfelle han er en gud), noe som igjen gjør at Ithaka er full av sleipe snyltere, som attpåtil gjerne vil gifte seg med Penelope og bli Ithakas nye konge. (Odyssevs har vært borte i snart tyve år, og bortsett fra hans aller nærmeste antar alle at han er død.)

Via pent utporsjonerte hopp frem og tilbake i tid, forteller filmen historien om den rådsnare, modige, feilbarlige, menneskelige og uvanlig eftertenksomme Odyssevs, og hans desperate kamp for å komme til hektene igjen (efter over et tiår med krigføring) – og å komme seg hjem igjen til kone og sønn.

Odysseen (altså filmens litterære forelegg) er ekstremt intrikat, med et gedigent persongalleri, innfløkte slektstrær, viktige forhistorier og relasjonelle kontekster – med meget mere – så det å skulle snekre sammen et konsist referat her, står for meg som en umulighet. I stedet melder jeg at Nolans utgave av historien(e) presenterer de mest kjente elementene (kyklopen, kjempene, trehesten og heksen) på lettfattelig og tidvis svært underholdende vis. Kapittelet med heksen Kirke (Samantha Morton, som transformerer mennesker til dyr) fungerer desidert best, idet det overnaturlige der fremstilles på en så eventyrlig måte at de mytiske, sagn-lignende aspektene ved Odysseen umiddelbart renner oss i hu. (Slåssingen med kjemper og kykloper fungerer mindre bra, mest fordi det åpenbart ‘falske’ og filmtrikskonstruerte ved sekvensene står i så grell kontrast til realismen og tidsriktigheten i det øvrige, at den dissonans dette skaper hindrer og hemmer vår innlevelse.)

I tillegg til disse kjente elementene tar Nolan tak i Odyssevs tvil, selvbebreidelse og indre strid. Han evner også å gjøre deler av både spenningssekvenser og tankegods relevant, interessant og samtidsspeilende. Matt Damon gjør en god og lett tilgjengelig tolkning av Odyssevs’ kamp for å forstå, forbedre og tilgi seg selv. I det hele tatt er filmen full av gode skuespillere, men for meg fungerer Hathaway og Holland dårlig: Førstnevnte mangler den hardhet, skarphet og styrke som rollen krever; sistnevnte ser mest ut som en liten gutt, og til slutt som en superhelt-gutt.

Selvfølgelig og som vanlig byr Nolan på nøkkelscener fra en strand, og (nesten like) selvfølgelig leverer han en langt bedre fremstilling av den trojanske hest enn jeg hadde sett for meg. Nolans skildring av denne del av historien er imponerende velfungerende.

Men alt i alt må jeg altså si at The Odyssey halter litt. At delene ikke helt henger sammen. At den litt for ofte skjemmes av skurr og rusk som stikker seg såpass ut at det er umulig å ikke la seg forstyrre av det. (E.g. vakter som ikke gir lyd fra seg når de blir overfalt, musikk à la soundtracket til The Dark Knight Rises, avgjørende actionscener som er filmet i så tett close-up at vi ikke kan følge handlingen.)

Like fullt er The Odyssey et veldig, voldsomt og stygg-vakkert skue. Et man bør tenke på, tenke om, diskutere, evaluere – og re-evaluere. Men først og fremst se.

På stort lerret.

\

God helg.