Ukens blandede bilder – 180926

Vi starter ukens oversikt med en genuint opprivende redegjørelse for bondeopprøret i England i 1381. Ikke bare er hendelsene som skildres hårreisende; måten de skildres på er tidvis rive-ut-håret frustrerende.

Hvis du sneier innom Facebook fra tid til annen har du kanskje fått servert en snutt i feeden hvor godeste Andrew Garfield forteller deg at han spiller i en film som heter The Uprising (om nevnte bondeopprør), at filmen er skrevet og regissert av Paul Greengrass (United 93, Bloody Sunday m.fl.) og at du bør se den.

Jeg, på min side, synes at du ikke i hvert fall ikke må å se den. Til det er filmen altfor ‘selvmotstridende’, i hvert fall på måten den gjør sitt ytterste for at klær, redskaper og arbeid oppleves som så tidsriktig primitive, slitsomme, møkkete og krevende som overhodet mulig – samtidig som lerretet fylles av computergenererte skyer og lynnedslag mens lydbildet domineres av tordenskrall på boks.

Til alt overmål valgte filmselskapets amerikakontor å insinuere (i en pressemelding) at filmen forteller om opprinnelsen til Robin Hood – noe det britiske hovedkontor på ingen måte hadde godkjent. Og som vitterlig og uansett ikke er sant. (Robin Hood kjempet for de fattige da Prince John regjerte og King Richard var opptatt med korstogene, altså på 1200-tallet.)

Anyhoo … The Uprising gir oss historien om en bonde, som gikk under navnet Ploughman, og som efter å ha mistet sin kone og to barn til pesten sliter seg grim og grå på sine ufrukbare jorder. Når lensherren krever inn økede skatter mens alle hans undersåtter lider, og motsetningene mellom det man på fint kan kalle forskjellige sosiale strata blir ekstra tydelige, eksploderer Ploughman (Garfield) og igangsetter – uten egentlig å intendere det – noe som snart skal bli til the Uprising.

Det som burde vært en intens og interessant dramatisering av genuint spennende historiske hendelser, får dessverre (og nokså raskt) et kjedelig, skisseaktig og uengasjerende ‘historietime-video’-preg over seg. De snille (allmuen) og de slemme (den fjorten år gamle King Richard II sine voksne ‘rådgivere’) er fremstilt på så overtydelig vis at enhver spenning forsvinner. (Samt at en senere sekvens, hvor kongens skrivere (intet trykkeri her, vettu) skriver så blekket spruter og svetten renner, er så utilsiktet latterlig at det er vanskelig å forstå at ikke filmskaperne selv så hvor galt dette bar av sted.)

Men altså: Hvis du huser en tenåring som kunne ha godt av en liten leksjon i historie, som ennå ikke har tatt inn over seg hvor lett folk lar seg lede av karisma, slagord og løfter om Guds velgjørenhet, eller som sliter med idiomer som ‘makt korrumperer’ og desslike …

… ta dem for all del med på denne. Om ikke annet kan det hende de lærer noe.

\

Mens vi er inne på filmer som kunne og burde vært bedre, tar vi likesågreit tak i Resident Evil. Årets utgave er en såkalt reboot, mens de originale filmene (seks i slaget) startet sin ferd mot undergangen allerede i 2002. Hovedrollen i dem alle ble tolket av Milla Jovovich; Paul W. S. Anderson skrev og regisserte flesteparten av dem, og hele franchisen er basert på videospillet av samme navn. Noe som totalt sett forteller mer enn nok.

Noe helt annet som også kan være informativt, er å lytte til samtalene anmeldere imellom like før en pressevisning starter. Det gir ofte et godt bilde av hva slags film man har i vente (ut fra hvem som har dukket opp for å se og anmelde, hva de har lest seg frem til på forhånd, hvilket forhold de har til tidligere filmer i franchisen/fra regissøren/etc. – og hva de spesielt gleder seg til (eller over) med filmen som skal vises).

I så måte skuffet samtalene forut for Zach Creggers Resident Evil ikke. Praten var preget av fyll-ord, dårlig grammatikk og et ekstremt fokus på overflate snarere enn innhold (e.g. lyddesign, tech spec, etc.) – i hvert fall de mest høylytte av samtalene/monolog-møtene.

Åkkesom. Zach Cregger er mannen bak fjorårets snakkis og birolle-Oscarvinnende Weapons, og også her står han for både manus og regi. At filmen i det minste filmteknisk ville henge sammen, var følgelig hevet over tvil. Beklageligvis går det med Resident Evil omtrent som det gjorde med Weapons, idet filmen efterlater oss med en distinkt all style, no substance-følelse. Men den starter ganske bra.

Cregger har nemlig snudd litt om på konseptet og i stedet for å følge Alice (rollen Milla Jovovich hadde i sine seks filmer) er det denne gang en mer hvermannsen-aktig dude ved navn Bryan som leder oss gjennom uhorvelighetene.

Bryan (Austin Abrams) er budbilsjåfør for et firma som i hovedsak tar oppdrag for sykehus. Han har nettopp funnet ut at kjæresten er gravid, er rimelig stresset, sitter fast i en strevsom ‘jeg må ha en signatur her’-situasjon – og takker (mot bedre vitende) ja til et oppdrag som betaler dobbelt. En bag (med et hjerte, en nyre, en lunge?) skal leveres til sykehuset i Raccoon City, sporenstreks. Sneen laver ned, veiene er islagte og Bryans bil har sommerdekk – men han har som sagt tatt jobben, og gir seg i kast med elementene.

Siden han kjører altfor fort på smale og superglatte skogsveier, samtidig som han forsøker å snakke med kjæresten angående en mulig abort, er det ikke rart det går galt. Men at det skal gå så galt, hadde vi ikke sett for oss. I det minste ikke vi som hverken har spilt spillet eller kan huske handlingen i Jovovich-filmene.

For å gjøre en altfor lang historie kort: Bryan blir ad ørten (nokså fikse; det skal sies) omveier klar over at noe er gått fryktelig galt, enten ute på landsbygda – hvor både han og andre krasjer, dør, etc. – eller i Raccoon City. Like fullt gir han alt for oppdraget sitt, og for håpet om å komme hjem til kjæresten så de omsider kan snakke sammen, ansikt til ansikt. (Mobildekningen der Bryan befinner seg er, naturligvis, dårlig.)

Men som seg hør og bør i filmer som denne, baller uheldighetene på seg simultant med at skrekkelighetene antar stadig nye og progressivt verre proporsjoner. Som nevnt er det hele – filmteknisk sett – upåklagelig godt gjort, men enkelte av Bryans taktisk-praktiske valg er av det bisarre slaget, og mange fine kameravinkler og billedutsnitt til tross (eller kanskje nettopp som følge av disse) frykter vi for en gjentagelse av det intellektuelle vakuumet til Weapons.

For dem som lengter efter en filmatisering av et favoritt- og/eller kultspill, er dette kan hende tipp-topp. For den som gjerne skulle sett en god og smart film som overrasker med en snedig og klisjéfri slutt, er Resident Evil anno 2026 ikke så topp. Sant å si er den snaut nok tipp.

\

Barne- og ungdomsfilmen Tilbake til Tottori er heldigvis langt bedre. Som forrige gang – dette er en oppfølger til Tottori! Sommeren vi var alene, fra 2020 – dreier Silje Salomonsen og Arild Østin Ommundsen filmen sin rundt søstrene Billie og Vega sine strabaser. Sist, da jentene i filmen var henholdsvis 4 og 8 år, måtte de skaffe hjelp til pappa, som hadde falt og skadet benet da de tre var på skogstur. I årets film er Billie 12 og Vega 16, og historien en litt annen.

Søstrenes mor, som allerede i forrige film slet med psyken, er fortsatt dårlig. Efter at faren flyttet til Filippinene for å bli life coach (eller influenser; litt uklart) er situasjonen forverret, blant annet ved at også storesøster Vega er deprimert. Så deprimert, faktisk, at hun søker bedring ved en institusjon.

Lillesøster Billie ser raskt at det å være alene med en mamma som enten hviler eller drikker – eller blir illsint for den minste ting – ikke er attraktivt. Dessuten savner hun Vega, og vil så gjerne hjelpe henne til å bli bra igjen. Slik at alt kan bli bra igjen. Kanskje til og med så fint som da de to gikk på sin magiske eventyrferd gjennom Setesdaltraktene, til fjellet Futabolten?

Med dette i tankene legger Billie ut på en tur hvis mål er å feste til film (via et analogt Nikon-kamera og 1 stk. filmrull) magiske øyeblikk fra nevnte turterreng, sette disse i en bok og gi den til Vega, slik at Vega kan se at verden fortsatt er full av fine ting, og at livet er verdt å leve. Planlegging er dessverre ikke Billies sterkeste side, så det går ikke lang tid før hun støter på problemer. Heldigvis treffer hun på det ene hyggelige mennesket efter det andre (og et par ikke så hyggelige, riktignok) – og jobber seg sakte og usikkert mot sitt mål.

Skuespillet er gjennomgående godt, om enn ikke like naturlig som sist, da jentene (søstre i virkeligheten, og barn av manus- og regiduoen bak begge filmene!) var så unge at de så ut til å glemme at de ble filmet. Foto og klipp er også fin-fint, og bruken av bilder fra førstefilmen (som illustrasjon av Billies minner) er perfekt kalibrert. At den ikke når helt opp til forgjengeren skyldes først og fremst et par små-stive scener, samt at 2020s nydelige samspill søstrene mellom, vanskelig kan replikeres nå.

Men en fin film for barn og ungdom på ‘filmsøstrenes’ alder er det like fullt blitt.

\

Som avrunding skal vi dele noen tanker om en tilsvarende fin film – som dog hører hjemme i en litt annen kategori. Vel er også Ring min agent! – filmen en slags oppfølger og vel støtter også den seg tungt på sitt filmatiske forelegg (i dette tilfellet den eminente Netflix-serien som på originalt het Dix pour cent), men her dreies handlingen rundt harde realiteter, løgn og bedrag og sviende nederlag. På lattervekkende vis.

Så snart den snedige introsekvensen er over, kastes vi inn i begivenhetene, og siden serien takket av er mye skjedd: Agentbyrået er oppløst, Andréa (Camille Cottin) er blitt regissør og Noémie (Laure Calamy) er produsent, mens resten av teamet er spredt litt rundt omkring. [NB Dersom du ikke har sett serien: Vent med denne filmen. Kast deg i stedet over serien, om du kan finne den. Kjenner du VPN-triksene vil Netflix USA være stedet å starte.]

Andréas første film skal snart spilles inn. Alt ser lovende ut, humøret er på topp og alle universets lykkestjerner er posisjonert på gunstigste vis. Inntil de plutselig ikke er det, likevel. Det meste som kan skjære seg gjør nettopp det, panikk- og kaosbarometre sprenges både her og der – og drastiske tiltak må iverksettes.

Ikke overraskende går det meste på trynet uansett, i hvert fall en stund. Så begynner brikkene å falle på plass (parallelt med at stadig flere kjente figurer dukker opp) – og vips, så har man en ‘dramedie’ av fineste franske forviklingsslag.

I hvert fall nesten-fineste. Litt for mange plottråder må legges ut og nøstes inn igjen i løpet av filmens litt for korte (i hvert fall sammenlignet med seriens) spilletid. Men sjarmerende og morsomt blir det, like forbannet.

\

God helg.