Ukens blandede bilder – 181225

Her i gården gjør vi det ved å presentere et knippe alternative julefilmer som kan snikes inn mellom slagene, og som er tilgjengelige på én eller flere strømmetjenester, slik at man kan få seg en filmatisk pust i bakken uten å måtte forlate huset/kjøpe billetter/finne parkering/sjekke rutetider/skaffe barnevakt og den slags.

Men aller først skal det sies noen ord om årets (trolig) nest beste ‘rett på Netflix’-film, nemlig Wake Up Dead Man. Selv om dette er regissør-forfatter Rian Johnsons tredje film med mesterdetektiven Benoit Blanc (en slags erke-flamboyant sydstats-Poirot), som oppklarer et tilsynelatende umulig drap ved hjelp av sine uovertrufne deduktive evner, er den faktisk hans beste.

Den første (Knives Out; 2019), er trolig den som folk kjenner og liker best. Men Daniel Craig (i rollen som Benoit Blanc) er akkurat litt for særegen, og sliter akkurat litt vel mye med aksenten, til at filmen fullt ut fungerer. Dessuten har den en håndfull småriper i lakken, plott- og fortellermessig sett. Glass Onion (2022) er direkte krampaktig i oppsettet sitt og klarer aldri helt å finne flyten, den herlig intrikate innledningen til tross. Men ikke misforstå: Begge filmene er spennende, meget vel uttenkt – og underholdende.

Likevel er det altså først i år jeg har latt meg imponere og engasjere fra start til slutt. Johnson har denne gang latt seg inspirere av klassisk krimlitteratur av typen som (f.eks.) John Dickson Carr var så god på. Filmen starter med høytlesing av et brev skrevet av en ung assistent-prest, som skildrer for Benoit Blanc (og seeren) hva som er skjedd. (I korte trekk er en maktglad landsbyprest blitt drept, nesten rett foran øynene på flere vitner, og selv om den unge brevskriveren er landsbyens favorittmistenkte, bedyrer han sin uskyld.)

I tillegg til den avdøde – som vi blir kjent med via brevlesings-akkompagnerte flashbacks – og brevskriveren, møter vi kirkens vaktmester, dens husholderske/regnskapsfører, samt flere av menighetens mer ihuga kirkegjengere. I og med at så godt som alle ser ut til å ha noe imot måten verden har behandlet dem, og kanskje også hvordan presten – eller Monsignor, som han ønsket å bli tiltalt – hadde behandlet dem, skorter det ikke på mistenkte. Dessuten er det aldri godt å si om forfatteren av et brev som dette har aldeles rent mel i posen.

Opplegget er alt i alt gullgodt og gammeldags på en solid og tillitvekkende måte. Rollelisten er imponerende (Daniel Craig, Josh O’Connor, Glenn Close, Josh Brolin, Jeremy Renner m.fl.) og plottets irrganger, ledetråder og falske hint er nesten til å spise opp. Dessuten rommer filmen flere fine stikk til dagens USA, radikalisering, maktsyke og meget, meget mere. En fiffig løsning på det hele leverer den også.

\

Når det gjelder de øvrige strømmetipsene, de som skildrer jul og julerelaterte hendelser på mer alternativt vis, er det ikke lett å finne gode fotos, særlig ikke om korrekt opphavsrett skal kunne identifiseres. Men vi prøver som best vi kan. (Og anbefaler justwatch.com for å finne riktig strømmetjeneste for hvert tips – eventuelt filmoteket.no)

Dersom man foretrekker noe skikkelig annerledes og ikke egentlig i julens ‘sanne ånd’, er det fortsatt mye å glede seg med. Som for eksempel Office Christmas Party, hvor en søskenkrangel på eiersiden, kombinert med rykter om mulig nedleggelse, gir firmaets julebord ganske spesielle rammebetingelser. (T.J. Miller, Olivia Munn, Jason Bateman, Rob Corddry og Kate McKinnon m.fl. går fullstendig av skaftet, mens Jennifer Aniston er den voksne i rommet.)

Bad Santa er også en julevinner, i hvert fall om du foretrekker at julenissen er kriminell, alkoholisert og glad i analsex. (Billy Bob Thornton, John Ritter, Bernie Mac, Octavia Spencer, Lauren Graham m.fl. i regi av Terry «Crumb» Swigoff)

Go er vel heller ikke helt stueren, med all dopen, sexen og volden – pluss alle de andre utskeielsene. Men det er jo også poenget. Det, og at når Doug Liman regisserer Sarah Polley, Timothy Olyphant, Katie Holmes m.fl. efter et manus av John August, går nesten ingenting som planlagt. Heldigvis.

Og er du sugen på noe skikkelig anti-julete, kanskje til og med voldelig, kan du velge verre saker enn Violent Night – en av Tommy Wirkolas (relativt sett) mer vellykkede filmer. Med folk som (dårlig ektemann-aktuelle) David Harbour, John Leguizamo og Warlocks-rapperen André Eriksen (hvis imdb mini bio er vel verdt å sjekke ut!).

Dersom Wirkolas hypervoldelige utskeielser blir for drøye, og du ønsker noe litt mer arty, er kanskje Catfight filmen for deg. Her møtes to gamle venninner på særs ubehagelig vis, noe som gjør at gammelt fiendskap blusser opp og nær sagt alle grenser for sømmelig oppførsel overskrides. Sandra Oh og Anne Heche imponerer som ‘venninnene’.

Ønsker man noe genuint sofistikert, anbefales homoerotikkens mesterregissør Todd Haynes’ Carol, hvor Cate Blanchett og Rooney Mara møtes på et lekkert Manhattan anno 1953, basert på en historie av Patricia Highsmith.

Eventuelt kan man gå for Whit Stillmans evig sjarmerende og nydelig naive, ungdommelige, intellektuelle og romantiske 1990-tallsklassiker, Metropolitan, hvis tagline var: ‘Doomed. Bourgeois. In love.’

Arbeiderklassegutten Tom (til venstre), faller hardt for overklassepiken Audrey (i midten), mens overklasse-Charles (til høyre), som har vært forelsket i henne siden forever ser hjelpeløst på.

Stort søtere, smartere og mer syrlig enn dette blir julerelaterte filmer ikke.

\

God helg og god jul.