Ukens blandede bilder – 190326

Faktisk ser vi langt inn i fremtiden, i hvert fall med første film, som tar for seg en ‘siste sjanse’-type romferd, med Ryan Gosling i hovedrollen. Project Hail Mary heter den, og er ganske så forferdelig irriterende. Provoserende, egentlig.

Filmen starter, om ikke direkte lovende, så i hvert fall ganske bra. En ung naturfagslærer (Gosling) anmodes av en streng og ordknapp kvinne om å bli med henne i en stor, sort bil, eskortert av dresskledde agenter med mørke solbriller.

Solen er nemlig i ferd med å drepes av en ukjent substans og hvis prosessen får fortsette vil hele vårt solsystem kollapse. Siden Grace (som er Gosling-figurens efternavn og snart eneste navn) var en vel ansett professor i mikrobiologi før han lanserte en vill (og efterhvert diskreditert) teori, ber den skumle romfartsdamen Grace om å ta en titt på noen merkelige materieprøver de har hos NASA.

Og vips, så er Grace en viktig del av arbeidet med å redde verden. Et arbeid som ad utrolige omveier tar ham med ut i verdensrommet – hvor filmen åpner. Dette med skolen og den strenge damen serveres oss nemlig i form av flashbacks, efter at Grace har våknet fra koma og forstått at han befinner seg om bord i et romskip.

Men det er i grunnen ikke så viktig. Det essensielle i denne omtalen er som følger: En snill og mild og lett fortapt Ryan Gosling – som for øvrig fronter noen aldeles nydelige og nylig inn-opererte (eventuelt ‘nybakte’) bollekinn – spiller hovedrollen i en på mange måter velgjort og IMAX-vennlig science fiction-film som vil at vi skal ta solsystemets kollaps og jordens undergang (og Graces baling med moralske valg) på alvor, samtidig som de pakker filmens siste time inn i en tone og fortellerform som vanskelig appellerer til andre enn «barn, 8 år».

\

Heldigvis er dagnes andre film langt bedre stilt. Skjønt ‘bedre stilt’ er kanskje ikke et passende ordvalg, all den tid hovedpersonene bor i skogen, dealer hjemmebrent og heroin, og selger = Oslo. Uansett er Agnes mot verden en overraskende stilsikker og gjennomført film fra et lag med debutanter.

Det vil si: Hovedrolleinnehaverne, Marie Blokhus og Nader Khademi, er ikke debutanter. Langt ifra. Men regissør, manusforfatter og klipper David B. Berget er i det minste spillefilmdebutant. Riktignok har han erfaring fra reklamebransjen, men likevel: Dette er imponerende.

Sterkt er også en passende term for medforfatter Stephen Uhlander og fotograf Per Gunnar Fordal – spesielt for sistnevnte, som også debuterer i spillefilmformat. (Uhlander har skrevet flere tv-serier, samt filmen Mordene i Kongo.)

Agnes og Hansi har laget seg en camp i skogsområdet ved Ekeberg. Der har de alt de trenger, samt byens beste utsikt (som de selv sier). Ingen av dem lever som de gjør fordi de så gjerne vil det, men de forsøker som best de kan å overbevise både seg selv og hverandre om at dette nettopp er deres valg.

Intens sigarettrøking, fyll, dop og laber personlig hygiene gjør at fysikken ikke akkurat er på topp. Men sykling og gåing byen rundt (samt det friske friluftslivet!) hjelper på. Det, og et intenst hat mot barnevernet, som har fratatt Agnes retten til å være sammen med datteren. Noe som ikke akkurat har hatt en god effekt på mentalhelsen. Agnes går seg fast i intens intern, men høylytt argumentasjon, fantaserer om å ta barnevernet for retten, og hører stadig lyder, blir svimmel, og forvirret. En dag faller hun.

På sykehuset hvor hun våkner konstateres vaskulær demens. Flere brikker faller på plass for oss i salen, mens verden faller i grus for Agnes. Hun innser at tiden er knapp, at arbeidet med å skaffe seg advokat og bevise for retten og barneverden at hun er en skikket mor, må speedes kraftig opp. Dessuten må hun bli nykter.

Samspillet mellom Blokhus og Khademi er bemerkelsesverdig; som om de kjenner hverandre like godt som Agnes og Hansi gjør. I tillegg står både duoens tenkesett og handlingsmønstre til troende (og vel så det), og dynamikken deres bærer filmen langt på vei. I tillegg fungerer alt fra den improviserte og ektefølte dialogen (manus inneholdt ingen replikker), via klipperytme og foto, til Uno Helmerssons perfekt vektede musikk, så fint at alt bare sitter.

Et stykke ut i filmen inntreffer det noe som umiddelbart oppleves som drøyt. Men nokså snart, og i hvert fall i eftertid, ser man hvorfor historien måtte fortelles akkurat slik.

Agnes mot verden viser oss sider av Oslo og typer av liv vi sjelden ser. I hvert fall ikke på denne måten. Den gjør det på stillferdig imponerende vis og bør definitivt sees. På kino!

\

God helg.