Ukens blandede bilder – 190626

For ikke å ruinere helgestemningen umiddelbart, starter vi mykt, med Toy Story 5. Til tross for at jeg har latt meg underholde av de foregående, og selv om jeg synes jeg fant flere fengende innfallsvinkler i fireren – slik at jeg følgelig var positivt innstilt til årets utgave (som jeg attpåtil skulle se i IMAX-format) – mistet både jeg og filmen raskt piffen.

Siden årets utgave forsøker å forklare og advare om farene ved overdreven skjermbruk for barn – med dertil hørende fysisk og mental passivisering – er det ekstra synd at filmen feiler. Skjønt: ‘Feiler’ er kanskje for sterkt et uttrykk. Men at jeg flere ganger ‘falt ut’ og at jeg gjentatte ganger tenkte for meg selv at ‘… dette er i grunnen altfor slapt’, er uomtvistelig.

Filmen åpner omtrent slik som Lightyear (2022) åpner; med at Buzz Lightyear befinner seg på en fremmed planet (eller i hvert fall på et fremmed og eksotisk sted), hvor han umiddelbart konfronteres med farer, fiender – og frender. Halvannen små-frisk action-sekvens senere er introsekvensen over.

Derefter rettes fokus mot lille Bonnie, som sliter med å få venner. Hun liker nemlig fortsatt å leke – som i: Finne på ting, late som at dukker og andre inanimerte objekt er levende og kan snakke og interagere, for så å la fantasien ta fullstendig styring – mens hennes jevnaldrende synes slikt er teit, og heller vil ‘connecte’ via pads og apps.

Så når Bonnie møter opp på overnattingsbesøk med leke-dukker i stedet for pad, får hun for første gang kjenne hvor vondt en inderlig innoverrettet skam kan være.

Heldigvis har hun et skap fullt av lekedukker som er villige til å gjøre hva som helst for å hjelpe henne. Buzz, Woody og i særklasse cowgirl-Jessie (med sin trofaste traver, Bullseye) kaster seg inn i oppgaven med liv og lyst – for i Toy Story-filmene er det jo nettopp liv og lyst leketøyene besitter. Dessverre, og ojameg så forutsigbart, er ikke innsats og riktig innstilling nok. Bonnie sliter fortsatt sosialt, humøret hennes når stadig nye bunn-nivå, og foreldrene hennes bekymrer seg mer og mer.

Men skulle du sett: Når gode krefter (gammeldagse leketøyfigurer) samles i kampen mot ondskapen (nymotens skjermduppeditter) er det ikke måte på hva de kan klare. Særlig ikke hvis de samarbeider med noen snille ‘nye’ type leker.

Der er nok her jeg synes filmen faller fra hverandre. Altså når filmskaperne ikke klarer å bestemme seg for hvilken historie de vil fortelle, og hvilket standpunkt og/eller budskap de vil fronte:

Toy Story 5 forsøker forgjeves å snakke til både liten og stor; både voksen og barn. Men det å fortelle voksne – med STORE BOKSTAVER – hvor uheldig det er å la barna venne seg til å ‘slå av’ hjernen, i stedet for å utfordre og å utvikle den via levende, fysisk, fantasi-lek, treffer hverken eller. Voksne synes budskapet blir overtydelig kjedelig, mens barn neppe plukker opp poengene i det hele tatt.

Dessuten gjør ‘voksenpraten’ at filmen holder et altfor lavt tempo, og byr på altfor få heftige, farts- og farefylte actionsekvenser. (Ikke er den særlig morsom heller. Ordspill og den slags treffer omtrent like godt som budskapsformidlingen.)

Alt i alt kan man si at TS5 – sine meget gode intensjoner til tross – faller mellom to stoler. På en ikke-morsom måte.

\

The Death of Robin Hood faller ikke mellom to stoler, men står fjellstøtt på sine revisjonistiske, myteknusende ben, mens den gjør sitt ytterste for å så tvil om Robin Hoods fortreffelighet – for ikke å snakke om hans posisjon som velgjører.

Filmen vil nemlig la oss vite at Robin Hood egentlig var en vanvittig voldelig mann som (for å dekke over sin (selv for samtiden) ekstreme blodtørst og villskap) egenhendig diktet opp historiene om sin altruisme og velgjørenhet. En idé (eller ‘et budskap’, dersom du foretrekker at dagens tekst holder fast ved en rød tråd, sånn tematisk sett) den bruker kort tid på å fremme.

Med brutale virkemidler: The Death of Robin Hood virker nemlig å være veldig klar for å overvelde oss med Robins – og andres – kapasitet for råskap. (Lille-Jon viser seg eksempelvis å være spektakulært blodtørstig.)

Efter en nokså lang, ekstremt voldsom og bortimot utmattende rå første akt, legges kursen om. Halvannet dusin – om ikke snes – liv er ‘gått tapt’ (for å si det pent) og Robin Hood er livstruende såret. Ad mystiske årsaker våkner han opp i et slags kvinnekloster på en øde øy, hvor priorinnen Brigid tar hånd om ham.

Sakte, men sikkert vender han tilbake til livet, enda så sliten og livstrett han er. Gjennom vennlighet, omsorg og nye bekjentskap finner han så smått et hint av en gnist til en livslyst. Men samvittigheten veier tungt. Veldig tungt.

Hugh Jackman gjør en formidabel tolkning av den angrende voldsmannen. Sammen med manusforfatter-regissør Michael «Pig» Sarnoski, og sistnevntes fascinerende, transporterende fokus på tekstur, jord, skinn, mørke, ild, skitt, hud, blod og andre taktiliteter, tar han oss med til en annen tid og et annet liv, på effektivt og effektfullt vis.

Hvorvidt jeg helt og holdent lot meg overbevise av siste slutt vet jeg fortsatt ikke helt. Men fy, f@en for en forestilling, åkkesom!

\

God helg.