Ukens blandede bilder – 201126

Del

Ukens blandede bilder – 201126

Det er ikke ofte vi henter praktbegrepet «mindfuck» frem fra glemselen, men denne uke er der ingen vei utenom, idet tema for uken virker å være: Manipulasjon.

Del

Tekst Jon Hagene

20.11.2026
Foto: A24/Courtesy Everett Collection

Selv om You Can See Everything er klassifisert som en dokumentarfilm, er det ikke slik at den nødvendigvis forteller oss sannheten. Forresten: Stryk nødvendigvis. Lenge før den to timer og femtifire minutter lange affæren er over, er det ikke bare hevet over tvil at vi ikke får se sannheten. Det er blitt hamret inn i oss at ingen film i verden kan presentere, skildre eller påstå å vise en objektiv sannhet. For den som har sett noen av Nathan Fielders tidligere verker (som for eksempel The Rehersal) kommer dette selvsagt ikke som en overraskelse.

Det er mye som skiller You Can See Everything fra de fleste andre dokumentarer, men det mest åpenbare må være Fielders deltagelse. Ikke bare deler han regiansvaret med Lance Oppenheim, han er også en av filmens produsenter – og, i kraft av å være filmens insisterende og invaderende on-screen intervjuer – det menneske vi i salen tilbringer mest tid sammen med. 

Foto: A24

Selv her (bilder over) ser vi ham gjennom persiennene, mens han liksom-diskret følger med på det som skjer inne i Elizabeth Holmes og Billy Evans’ strandhus. Dessuten – og dette er et rimelig viktig poeng: Idet filmen omtrent halvveis tar en omkalfatrende vending, er det åpenbart at en viss mengde «manusskriverier» (med eller uten anførselstegn) har måttet finne sted – noe han tydeligvis har hatt en stor del av ansvaret for.

For dem av dere som ikke helt vet hva You Can See Everything dreier seg om, følger en kvikk og spoleringsfri forklaring:

Elizabeth Holmes startet firmaet Theranos og sikret investeringer i hundrevis av millioner av dollars-klassen for å videreutvikle firmaets universalblodtester-maskin – for så å bli dømt for svindel. Soningen av et elleve års fengselsopphold skal snart begynne. Elizabeth og samboeren Billy Evans (far til parets to små barn) inviterer dokumentar-duoen Fielder/Oppenheim inn i sitt hjem og sine liv, i et siste (desperat?) forsøk på å overbevise verden om at Elizabeth er uskyldig. Faktisk går de så langt at de inviterer Nathan Fielder til å flytte inn i strandhusets gjesterom. (Oppenheim, fotografen og resten av crewet drar tilsynelatende hjem mellom slagene.)

Siden Fielder av natur (i hvert fall når han befinner seg foran kamera) er av den snikende antagonistiske og fremprovoserende sorten, og siden spørsmålene han stiller (og måten han stiller dem på!), forstyrrer dynamikken i forholdet mellom Elizabeth og Billy – i tillegg til at han snarere fremhever enn skjuler sine vansker med å tro på at Elizabeth ikke visste at hva hun gjorde da hun fikk andre til å investere i et produkt som ikke fungerte som lovet – oppstår raskt en meget anspent atmosfære, både i strandhuset og i kinosalen. At han ofte plasserer seg selv halvveis rundt hjørnet, så vidt tittende ut av en døråpning, eller like utenfor et vindu, mens han på delvis truende/delvis undrende vis observerer Elizabeth og Billys gjøren og laden (og samtaler og interaksjoner), forsterkes den små-creepy ‘uønsket flue-på-veggen’-vibben.

Foto: SF Norge

Av grunner som blir åpenbare når man ser filmen, ønsker vi ikke å røpe for mye. You Can See Everything er en unik ‘dokumentar’-filmopplevelse som vil snu opp ned på alt man tror man vet om Theranos-skandalen, Elizabeth Holmes, hennes eks-kjæreste, hennes nåværende kjæreste, om Fielder og Oppenhems intensjon med filmen, og om dokumentarfilm som fenomen. Med meget mere.

Så vel implisitt som eksplisitt stiller filmskaperne spørsmål ved både sjangeren generelt og denne filmens tema spesielt, uten noen gang å gi klare svar. I en tid hvor AI (eller KI, om du insisterer) gjør det stadig vanskeligere å vite hva man skal, eller i det hele tatt kan, tro på, er dette tidvis svært frustrerende. Endog i så stor grad at man kan stille spørsmål ved denne filmens eksistensberettigelse. Men i langt større grad fungerer You Can See Everything som en intellektuelt-emosjonelt utfordrende, stimulerende og engasjerende opplevelse. En som får deg til å stille spørsmål.

Er Billy en manipulerende, ko-ko coke head av en Svengali? Er det egentlig Elizabeth som trekker i trådene – eller er det kanskje Nathan som lurer oss? Nathan som lurer dem? Nathan som forsøker den største svindel av alle? Og hva med Amanda Seyfried (som portretterte Elizabeth Holmes i Hulu-serien The Dropout)? Hva har vel hun med det hele å gjøre?

Foto: A24

You Can See Everything presenterer så mange plottråder og snubletråder at det er umulig å vite om det lar seg gjøre å nøste opp/unngå dem alle. Noe som selvsagt er en av grunnene til at den er så fascinerende. Og provoserende. Og slik en jævla mindfuck.

Men mest av alt tror vi den er viktig. Så viktig at den bør sees, analyseres og debatteres. Spørsmålene vi da vil bli sittende igjen med (svarene får vi trolig aldri), vil gjøre oss bedre i stand til å vite hvor vi skal lete neste gang vi står overfor en nøye kuratert «sannhet».

\

En film som på ingen måte er viktig – til tross for at den (av uforståelige årsaker) deltok under årets filmfestival i Cannes – er den koreanske sci-fi-actionfilmen Hope.

Foto: SF Norge

Til tross for at ideen er god, filmingen medrivende og flere av effektene imponerende, er dette en kolossalt irriterende film. De aller viktigste effektene er nemlig ur-dårlige; dialogen (eventuelt tekstingen) er så anti-action/anti-spennende/anti-realistisk at det er umulig å ta noe som helst på alvor. Når en overdreven uthaling av tid for å skape spenning (nesten på infamt og overlagt luremus-nivå) legges til i miksen, er det ikke rart man lar seg frustrere. Og når skuespilleren som gestalter den nominelle hovedrollen, altfor ofte tyr til overspill, er det så man lar seg provosere.

Foto: SF Norge

På en landevei ikke langt fra Hope Marina oppdager noen jegere en død ku. Liket stinker av fisk(!) og ser ut til å være opprevet av en bjørn, eller kanskje en tiger. Politiet blir tilkalt og en slags tigerjakt igangsettes. Ganske snart viser det seg imidlertid at det er snakk om et monster av en annen verden, og ikke en stakkarslig tiger. Monsteret (som forblir usynlig altfor lenge) er ekstremt sterkt, tilsynelatende udødelig – og så vilt voldelig at alle som kommer i dets vei må bøte med livet. Gjerne på spektakulært og/eller ekstra blodig vis.

Til å begynne med fungerer grepet med å ikke vise monsteret godt. Spenningen eskaleres gradvis, billige ‘få publikum til å skvette så de nesten tisser på seg’-triks glimrer med sitt fravær, og vi formelig lengter efter å få se uhyret. Dessverre er det CGI-skapte monsteret så lite overbevisende når det omsider lar seg skue, at vi nesten skulle ønske det var forblitt usynlig. Et langlemmet Avatar-inspirert vesen som er Hulk-grønt i stedet for blått, med et ansikt som stjålet fra Iron Maiden-Eddie, og noe som ser ut som verdens verste parykk, bør ikke imponere noen. I hvert fall ikke positivt.

Foto: SF Norge

Parallelt med at vi følger politikommandanten, et lite knippe sivile – samt politikvinnen Sung Ae – i byen, følger vi også jaktlaget som dro til skogs for å jakte tigeren der. Efter urimelig lang tid finner de ut at der er ingen tiger i skogen. Men jommen finner de ikke et romskip, som de selvsagt entrer. Med uheldige følger.

Snart hoppes det ivrig mellom byen og skogen – uten at det hjelper særlig på engasjementet. Vill skyting, skriking og kaving med armer (mens det bryter ut de utroligste utskjellinger og dialoger) er alt som serveres, uansett.

Det er mulig jeg ikke er moden nok til å tolke koreansk skuespill på riktig måte, og at det er derfor Hope ikke fungerer. Men jeg føler meg rimelig sikker på at filmens problemer stikker dypere enn som så. Og uansett: Når de såkalt tøffe figurene, de som virkelig skal fyre opp under spenning og intensitet og engasjement, roper «Din foraktelige stygging!» til monsteret, eller forsøker å såre den de krangler med ved å kalle ham «Din lille larve!» – eller ønsker å ydmyke noen på det aller groveste med «Din fåreskalle!», er det ikke til å ta på alvor. Og uten et snev av alvor (hva enten i en beksvart komedie eller en heidundrende action) fungerer ingenting.

Foto: SF Norge

Det vi sitter igjen med er en over-lang skytefestival hvor fysikkens lover brytes på så unødvendig tydelig vis at absolutt alle kan se det, mens ‘grafikk anno 1998’-computergenererte supervesener (med ansikt som hentet fra Zack Snyder’s Justice League) sliter uforståelig mye med å knerte tre ordinære, om enn vel bevæpnede, mennesker.

Eller som det med full overbevisning og i intenst alvor sies i filmen: «Slik endte det altså! For et jævla opplegg!»

\

Pedro Almodóvars nyeste er heldigvis bedre. Og som vanlig, effektivt manipulerende. Som han tidligere har gjort med stor suksess (tenk Smerte og ære) er filmens hovedperson en frustrert filmskaper. Passende nok heter filmen Bitter jul.

Foto: AWE

Raúl jobber med et manus om en kvinnelig reklamefilmregissør som gjennomgår en traumatisk tung julefeiring. Men han får det ikke helt til. Noe lugger. Noe hindrer historien i å ‘klikke’. Frustrasjonen han føler flommer over i hverdagen og forverres når hans assistent gjennom en årrekke må slutte i jobben for å ta seg av en sterkt plaget venninne.

Raúl forsøker først det ene, så det andre – men får det bare ikke til. Så slår det ham at assistenten, som til tross for at hun har sluttet, fortsatt kan ta en titt, slik hun har gjort så ofte før. Problemet da, er at hun blir illsint. Raúl har nemlig basert manuset på hendelser hun har gjennomgått; traumer hun fortalte ham om i fortrolighet. Hemmeligheter hun på ingen måte ønsker at skal deles med verden.

Foto: AWE

At navn og omstendigheter er delvis endret, holder selvsagt ikke, og Raúl befinner seg snart i en enda kinkigere situasjon enn han (og filmen) startet med. Heldigvis har manusforfatter Almodóvar et par ess i ermet – og en fantastisk fin skuespillertrupp til rådighet.

Bitter jul er på ingen måte et topp-drama fra Pedro Almodóvars hånd. Særlig ikke målt opp mot nevnte Smerte og ære (eller Alt om min mor, Snakk til henne, Min hemmelige blomst o.a.). Men den er mer interessant, velspilt, delikat dekorert og presentert enn et foruroligende høyt antall andre kinofilmer. Så hvis du trenger en aldri så liten ny og medium-kraftig Pedro-fix: God kinotur.

\

Siste film ut er også en manipulativ jævel. I regi av Anton Corbijn forteller A Talent for Murder historien om Patricia Highsmiths siste dager, og om den unge forlagsmannen som må oppsøke henne i Sveits, for å forsøke å overtale henne til å skrive et siste mesterverk om den psykopatiske seriemorderen Tom Ripley.

Foto: Ymer Media

Helen Mirren er storveis i rollen som Patricia Highsmith (selv om hun litt for åpenbart – og beklageligvis – ikke er fra New York); Alden Ehrenreich er overraskende god (og nesten perfekt castet) som den unge forlagsmannen – og Olivia Cooke er både pen og god som den unge kvinnen han møter på toget til Sveits.

Hvorledes det hele utspilles – med alle sine parallell-historier, subplot, digresjoner og overraskelser – røpes naturligvis ikke her. Men at også dette er en sabla manipulativ affære er ingen hemmelighet.

Selv om filmen ikke kan måle seg med Corbijns tidligere (Control, The American, A Most Wanted Man) sitter den like fullt fast i hodet lenge efter at rulleteksten har flimret over lerretet.

\

God helg.

Jon Hagene

Jon Hagene skriver om film i Tidens ånd

Hold deg oppdatert

Meld deg på nyhetsbrevet vårt og få ukas saker rett i innboksen.