Ukens blandede bilder – 210826

Ukens overraskelse (for oss, i hvert fall) kom i form av en spansk film om en 18-årig studine som må få endret noen detaljer i sin fars dødsattest. Noe som unektelig lyder guffent, men som har sin enkle forklaring: Ifølge nevnte attest hadde faren ingen barn. Følgelig kan Marina (som studinen heter) ikke søke om stipend (av en eller annen byråkratiskapt grunn).

Derfor må Marina oppsøke sin fars side av familien, en side av familien hun ikke kjenner, efter å ha vokst opp hos sin (også avdøde) mor sine slektninger. Noe som igjen avstedkommer en veritabel oppdagelsesreise i slektskapsbånd, hemmeligheter, løgner, fordreide minner og ubehagelige sannheter.

Min ukjente familie er Carla Simóns tredje film, og trolig hennes beste. (Vi har dessverre ikke sett hennes to foregående;Summer 1993 og Alcarràs.) Uansett hadde det seg slik under pressevisningen av Min ukjente familie at der var en flue i kinosalen. En stor, fet husflue som krøp på glasset foran projektorlinsen og forstyrret bildet i så stor grad at vi måtte bytte til en annen (fluefri) sal, og fortsette filmen der. Til vårt sjokk og vår glede skled vi umiddelbart inn i handlingen igjen, så snart filmen fortsatte. Noe lignende har vi aldri opplevd, hvilket sier svært mye om hvor god forfatter-regissør Simón er til å trekke oss inn i historien hun forteller.

Til alt overmål er historien i dette tilfellet (som i Summer 1993) en slags omskrevet selvbiografi. Hennes alter ego (Marina, spilt av Llúcia Garcia) må altså lete seg gjennom farens fortid, bli kjent med sine paternelle besteforeldre – og få dem til å undertegne offisielle dokumenter som stadfester hennes herkomst.

Siden farens forhold til Marinas mor var preget av ‘ustadighet’ og det som verre var (i øynene til farens besteborgerlige foreldre), er denne leteaksjonen vanskelig, så vel praktisk som emosjonelt.

Heldigvis er farens bror, Iago, av det åpenhjertige slaget. Beklageligvis er han også familiens alkoholiserte og sorte får, og en tilsynelatende upålitelig kilde hva konkrete fakta angår. Men la oss ikke henge oss for mye opp i plottets gang.

Min ukjente familie er nemlig en film full av følelser, stemninger og atmosfærer. Uten at dette gjør den arty-farty eller unødvendig uklar. Snarere tvert om: Historien om en ung kvinne som forsøker å finne sin plass og egenverdi, bevæpnet med lite annet enn morens dagbok og et videokamera som hun bruker til å filme reisen sin – samt et intenst ønske om å studere film (derav stipend-behovet) – er så lett å følge, lett å bli engasjert i, og så vanskelig å ikke la seg fengsle av at det er en glede å fortelle om den.

Mer sier jeg ikke.

\

Ukens andre premiere kommer fra Italia og fra hånden (og hodet) til venerable Paolo «La Grande Bellezza» Sorrentino. La Grazia er på papiret historien om en italiensk president som i løpet av sine siste dager i embetet blant mye annet må ta stilling til to søknader om benådning (derav tittelen).

Enda viktigere enn akkurat denne, isolerte beslutning, er imidlertid hans generelle eftermæle. Hva for slags figur vil han ende opp som når historiebøkene skal skrives? Hva vil folk(et) tenke og føle om ham? Og hvor fornøyd vil han selv, hans barn, hans venner være med jobben han gjorde og valgene han foretok? For å gjøre situasjonen enda litt mer intrikat er han en eminent jurist (endog forhenværende dommer), med sin (like skarpe jurist-) datter som nærmeste underordnede, et lovforslag om aktiv dødshjelp som også må støttes eller avvises – samt et stadig uavklart forhold til sin avdøde kone.

Som vanlig er Sorrentino flink til å gjøre bruk av Italias eksepsjonelle kulturarv, og fyller nær sagt ethvert bilde med skulpturer, malerier, interiør og eksteriør som til fulle anerkjenner landets historie. Og med det: Tyngden som hviler på presidentens skuldre. Hans siste avgjørelser vil kunne ha stor innflytelse på den store kulturnasjonens selvbilde.

Like fullt er La Grazia en intim film. Vi kommer presidenten, hans datter og hans forhold til sin avdøde kone meget nær. Sorrentino – i samarbeid med Toni Servillo, som igjen spiller hovedrollen i en av hans filmer – tar oss virkelig med inn i presidentens vurderinger, filosoferinger, kveruleringer og abstraheringer.

Noe av det som er med på å gjøre La Grazia (og Sorrentinos filmer generelt) til noe litt utenom det vanlige – i tillegg til et særegent plott, flott foto og godt spill – er musikkvalgene. Nesten alt av det som skjer i musikkakkompagnert form har nemlig et … skal vi si … uortodoks lydspor. Artister som Guè, Il est vilaine, KI/KI, Carmen Villain (med mange flere) gir eksempelvis slow motion-sekvenser, tenksomme beslutningstagender, tungt kulturelt (be)lastede bilder – eller småfrekke lystighetsglimt – et uvant, særegent og herlig krydder som formelig hever filmopplevelsen.

Også La Grazia (som Min ukjente familie) har glimt av surrealisme, drømmer og fantasi. Men (igjen som med forrige film) er jeg redd for å si for mye og å derved frarøve leseren rikdommen i en overraskelse.

/

I disse dager (24. - 30.08.) kan vi dessuten glede oss over Oslo Pix Filmfestival, hvilket vil si at et utall spennende bilder flasher over byens lerreter i høy hastighet. Noe som blant annet betyr at hvis du ikke skynder deg og ser filmene nå, er det ikke sikkert du får se dem senere heller. I hvert fall ikke på kino.

Oslo Pix kan friste med alt fra Lave forventninger (med Marie Ulven i hovedrollen), via en dokumentar om Siri Hustvedt (som vi kommer tilbake til neste uke), til filmer som islandske Joan of Arc, Pedro Almodóvars nyeste, The History of Concrete (av John ‘How to’ Wilson), Barrio Triste (med soundtrack av Arca) og Everybody Digs Bill Evans – med mange flere.

\

God helg.