Ukens blandede bilder – 211125

Aller først ramser vi opp filmene vi ikke tar tak i denne uken, og hvorfor: Wicked: For Good er en film jeg hadde enda litt mindre lyst til å se enn Wicked, og følgelig en jeg valgte bort. Jay Kelly (av Noah Baumbach og med selveste George Clooney i hovedrollen) fikk så mye skjenn i Cannes, og har fått så hard medfart derefter, at jeg følte den kunne unngås. Også fordi den dukker opp på Netflix om en tre ukers tid. Sikre kilder melder om eksellent filmteknisk kvalitet og (i og for seg) godt spill, i en historie som ikke fungerer slik den er intendert. Sisu: Road to Revenge er visstnok en herlig voldsorgie av en oppfølgerfilm, men siden jeg ikke så den første Sisu-filmen, lot jeg den ligge. Siste film ut av ut-sekken heter Christy, og her er begrunnelsen en ganske annen: Jeg måtte skrive ferdig en tekst og rakk dessverre ikke visningen. Christy vant publikumsprisen under filmfestivalen i Haugesund og ser ut til å være en genuint hjertevarmende, irsk, indie-vinner. (Forhåpentlig kan den dekkes senere.)

\

Første film ut av denne ukes inn-sekk heter Småting som dette og er basert på Claire Keegans bok ved samme navn (Small Things like These) og har godeste Cillian Murphy i hovedrollen. Til alt overmål er filmens screenplay ført i pennen av Enda Walsh, som blant annet har vært med på å skrive manus til Lynne Ramsays nyeste.

Også dette (som Christy) er en sosialrealistisk fiksjonsfilm fra Irland, men her er tonen ganske mye mørkere. Handlingen i Småting som dette er lagt til midten av 1980-tallet, da de såkalte Magdalena-vaskeriene fortsatt var i full sving. (Mange irske nonne-ordener drev vaskerier som brukte ‘falne’ kvinner som arbeidskraft (les: slaver), og var oppkalt efter Maria Magdalena. Vaskerienes inntekter gikk rett til nonne-ordenene; aldri til de ansatte/slavene.)

I korte trekk følger filmen den godhjertede kull- og drivstoffselgeren Bill, som bor i den lille byen New Ross, med kone og fem døtre. Huset er alltid fullt, der er alltid mere kull som må leveres, og rene hviledager sees sjelden. En dag Bill leverer kull til klosteret like utenfor byen, ser han en desperat, skrikende tenåringsdatter bli tvunget (av sin mor) ut av en bil og inn i klosteret. Siden Bill (og alle andre, for den saks skyld) vet hva som foregår ved klosterets vaskeri, går hendelsen inn på ham.

Gjennom usedvanlig godt skuespill (Cillian Murphy er en studie i forknytte følelser), overbevisende tids- og miljøskildringer, engasjerende foto og et eksepsjonelt effektfullt lyddesign trekkes vi inn i Bills sjelekvaler: Hva bør han gjøre, hva vil han gjøre – hva kan han gjøre?

Selv om alle vet hva som foregår ved klosteret, velger de å se en annen vei: Hele den fattige byen og omegn er avhengig av klosterets velvilje. Som eneste velstående aktør i mils omkrets har klosteret «… their fingers in every pie around here», som en pubeier sier. Å skulle trosse klosteret, og dermed stille både det og dets formidable bestyrerinne (Emily Watson) i vanry, vil koste dyrt. Ikke bare for Bill og hans familie (klosteret driver områdets eneste skole, hvor Bills døtre går), men også for flere av byens øvrige beboere og bedrifter.

Flashbacks fra Bills barndom gjør dilemmaene som river og sliter i ham enda mer kraftfulle (også for oss i salen), og områdets trange økonomiske kår er så ekstreme at de, i kombinasjon med det evigvåte og vinter-rå været, nesten føles på kroppen. (Ikke før jeg så en Rubiks kube i et butikkvindu gikk det virkelig opp for meg at handlingen faktisk utspiller seg på 80-tallet. Det ser ellers så primitivt, trist og traurig ut at en skulle tro vi så vidt hadde entret syttitallet.)

Regissør Tim Mielants har tidligere styrt Cillian Murphy gjennom seks episoder av Peaky Blinders, og ikke lenge efter denne filmen fant de sammen igjen med det kritikerroste spesialskole-dramaet Steve (som for tiden går på Netflix). Sammen har de med Småting som dette skapt et særdeles sterkt portrett av en mann, en tid og et helvete. Du går ikke uberørt ut av kinosalen.

\

Bhutan, som ifølge flere artikler og undersøkelser lenge var ‘verdens lykkeligste land’, er efterhvert også blitt en filmnasjon. Med det menes at landet som inntil 1974 var stengt for utlendinger og som ikke fikk internett før i 1999, i år har annonsert at deres offisielle kandidat til kategorien Beste fremmedspråklige film ved årets Academy Awards (eller Oscars, om du vil), heter Jeg er sangen.

Artig nok for oss nordmenn er filmen en bhutansk-fransk-italiensk-norsk co-produksjon – men enda artigere er det at den forteller en fascinerende og fin historie. Filmen dreies nemlig rundt Nima, en lærerinne som mister jobben efter at en ‘sex-tape’ med en kvinnelig hovedrolleinnehaver som ser akkurat ut som henne, begynner å sirkulere. Snart har ‘alle’ sett den, og snart tror de fleste – inkludert hennes forlovede – at det virkelig er Nima som har sex i filmen.

I et forsøk på å finne sin dobbeltgjenger og å renvaske seg selv, velger Nima å selv oppsøke videoen. Der ser hun ikke bare ‘seg selv’, hun finner også en ledetråd – og snart har hun begitt seg ut på en reise på leting efter hotellet hvor videoen ble innspilt, efter folk som kjenner kvinnen i videoen, og efter en løsning på den leie situasjonen hun befinner seg i.

Jeg er sangen viser seg snart å være en litt annerledes film. En film hvis historie tar uforutsette (og svært interessante) vendinger. På imponerende effektfullt vis klarer manusforfatter-regissør Dechen Roder å vise oss hvordan Bhutan, og livene til dem som bor der, ikke helt og holdent har forlatt fortiden: Internett, wikipedia og google til tross lever store deler av befolkningen fortsatt i en verden hvor eventyr, sagn og drømmer betyr mye, og hvor sanger og synging har spesielt stor betydning for hvordan man tolker, forstår og forteller om sitt liv.

I jakten på dobbeltgjengeren møter Nima (og vi) stadig flere forskjellige mennesker og måter å tilnærme seg livet på. Min (vår?) manglende kunnskap om bhutansk historie og kultur gjør det umulig å til enhver tid være helt à jour med de mange plan filmen beveger seg mellom (fortid, samtid, fremtid; realitet, drøm, mulighet etc.), men filmen holder hele tiden på vår interesse.

Jeg er sangen er aldri annet enn emosjonelt-intellektuelt spennende, så til tross for mine potensielt fremmedgjørende beskrivelser i forrige avsnitt: Ta sjansen, gå på kino, legg ut på en reise.

\

En kinotur du ikke anbefales å ta, er den som bringer deg til Now You See Me: Now You Don’t. Den tredje filmen i denne serien er så overfylt med (mer eller mindre) kjente navn, overtydelige produktplasseringer og ufyselig Abu Dhabi-promo – i tillegg til barnlig billige fortellertekniske grep, dodgy aksenter og uengasjert skuespill – at det føltes som en straff å måtte se hele filmen.

\

Hvis du av én eller flere grunner ikke har ork eller anledning til å gå på kino, ta i stedet en titt på The Beast In Me på Netflix. Den er eksepsjonelt engasjerende, spennende og tilfredsstillende.

\

God helg.