Ukens blandede bilder - 241025

Når en filmskaper som store deler av sitt profesjonelle liv har brukt sine evner, krefter og visjoner på å fortelle historier hvor mekanikk og magi møter mennesket/menneskelignende vesener (Hei på deg, Guillermo del Toro!), omsider får sjansen til å bringe til live sin versjon av tidenes trolig mest kjente litterære verk innen sjangeren – Mary Shelleys Frankenstein; or, The Modern Prometheus – bør det være lov å føle seg forventningsfull.

Og det begynner riktig så bra. I motsetning til det som er tilfelle med de fleste andre filmatiseringer av romanen, har del Toro valgt å inkludere dens (i våre dager nokså glemte) partier fra nordishavet, hvor et dansk skip har fryst fast i isen. Til alt overmål er det hyret inn ordentlige, danske skuespillere (Nikolaj Lie-Kaas, Lars Mikkelsen m.fl.) så ikke bare er spillet på topp; så er også uttalen. (I boken dreier det seg riktignok om et britisk skip, men likevel.)

Beklageligvis blir det nesten like fort klart at del Toro (som i tillegg til regien også har ansvaret for filmens manus), tilsynelatende har lagt i overkant kraftig press på seg selv om å overbevise verden om at dette er filmen han var født til å lage. Det hviler noe anstrengt og overtydelig over begivenhetene i ishavet. Men såpass tidlig i filmen er dette fortsatt til å overse, eller i det minste til å føre på kontoen for at vi i salen må tilpasse oss filmens form, farver, rytme og stil.

Dessuten trekker det opp at filmen til de grader fokuserer på doktor Frankenstein – hans oppvekst, familieliv, traumer, personlighetstrekk med mere – og ikke på langt nær så mye på monsteret. I den kapasitet gjør både del Toro og i særdeleshet hovedrolleinnehaver Jason Isaac en formidabel jobb. Mens filmen fortsatt ligger og vipper (les: Før vi i salen er blitt enig med oss selv om hvorvidt filmatiseringen fungerer eller ei), gjør Isaac en smått magnetisk figur. Vi blir med ham både hit og dit i hans søken efter å tilfredsstille farens ambisjoner for ham; vi forstår hvorfor han aksepterer et tilbud om finansiell støtte fra en avsindig rik mann (selv mot at han sannsynligvis vil måtte oppfylle rikmannens uspesifiserte ønske om hjelp en gang i fremtiden) – og så videre.

Hans forelesninger og demonstrasjoner i forbindelse med medisinske studier holder til de grader på vår interesse, og legger i tillegg grunnlaget for mye av filmens videre handling. Dessverre gjør det seg samtidig gjeldende en følelse av at filmen ikke kommer til å forløses (eller, om du unnskylder: virkelig vekkes til live). Det anstrengte vi følte på i prologen sniker seg inn i igjen i handlingen. Som om perfeksjons- og underholdningsansvaret hviler for tungt på del Toros skuldre.

Når vi så legger til at et innledende parti fra Frankensteins barndom skjemmes av krøkkete «fransk», samt overtydelige varsellamper, frempek og unødig stilisert drama, begynner vi naturlig nok å frykte det verste. Paret med en gjennomgående sub-par CGI-kvalitet, og en lek med sjangerklisjeer som mangler den nødvendige finesse, begynner det efter hvert å bli vanskelig å ikke la negativiteten ta overhånd. (Sier selv jeg, som gledet meg til en vinner fra del Toro.) Og når vi attpåtil må ta inn over oss en par bemerkelsesverdig klossete valg for plottutviklingen, enkelte halvslappe rolleprestasjoner – og en så forferdelig misbruk av Cristoph Waltz’ evner som birollelegende (i rollen som den tidligere nevnte rikmannen) – kjenner vi enda tydeligere på skuffelsen.

Omtrent midtveis løftes filmen opp mot forventet nivå. Efter en unødvendig intrikat og masete klargjøringssekvens som involverer klatring i tårn og kobling av kabler – for at Frankenstein skal kunne gi liv til sitt sammensydde monster – blir det faktisk ordentlig liv i filmen også. Tross digitale effekter som krasjer med overdrevne «tidsriktige» teatralskheter, er det fascinerende å se doktoren interagere med sin skapning. Bare synd fascinasjonen falmer så fort.

Guillermo del Toros Frankenstein har såpass mange logiske brister og skjemmende effekter, og hemmes dessuten av ujevn fortellerrytme og flere blasse rollefigurer, at den aldri overbeviser. Allerede tidlig i filmen kan man kjenne savnet av en mer naturlig og ukunstlet tilnærming. Det å presentere et gotisk drama på en overbevisende måte betyr ikke nødvendigvis å pøse på med så mange «gotiske element» som mulig. Dette fører snarere til en tydeliggjøring av kunstigheten enn en opplevelse av ekthet. «Den gang da» var gotikken det normale, gjengse, allestedsnærværende; ikke noe man strødde om seg med for å fremstå som trendy og tidsriktig.

Det filmen eventuelt måtte besitte av filosofiske funderinger og interessante betraktninger forsvinner dessverre i denne feilvurderingen.

Frankenstein har kinopremiere fredag 24. oktober, og lanseres på Netflix fredag 7. november.

Av andre merksnodigheter på kinoplakaten vil jeg denne uke trekke frem Exit 8, en japansk filmatisering av adventure-spillet The Exit 8. Spillet er av typen ‘walking simulator’, ble lansert i 2023 og plasserer spilleren i skoene til en metro-passasjer som forsøker å navigere seg frem til Exit 8 – for derved å kunne forlate metrostasjonen. I spillet får man ingen backstory eller dypere motivasjon for labyrintvandringen; kun instruksjoner om å legge merke til enhver anomali. Eller, altså: Å snu og gå bakover så snart man ser at man har entret en korridor som ikke ser ut slik den skal.

For å få et slikt spill (som visstnok tar mindre enn en halvtime å spille) til å fungere i filmformat, har filmskaperne (Genki Kawamura og Hirase Kentaro) lagt til en hel del, gjort noen endringer her og der, og valgt seg den velkjente repetisjonsklassikeren Bolero som musikalsk lydspor. I motsetning til Frankenstein er dette en film så ribbet for unødvendige element og annen staffasje at det langt lettere lar seg lese filosofiske betraktninger, samt nikk og stikk til samtidens viderverdigheter, i den. Dog skal det sies at langt fra alle seere vil kunne hente ut dette. (Mer om det senere.)

Filmen åpner med at en ung mann på metroen (eller t-banen, om du må), venter på å få gå av. Plutselig går en av vognens mange dresskledde menn av skaftet og skjeller ut en dame som holder en skrikende baby. Vår «helt» gjør ingenting. Stirrer bare rett frem og venter på at toget skal stoppe, mottar en oppringning fra sin eks-kjæreste – som han avviser – og tråkker omsider ut på perrongen på sin ønskede stasjon, på vei til jobben.

I rulletrappen like efter aksepterer han imidlertid eksens oppringning. Da får han vite at hun er på sykehuset. Der er hun i ferd med å bestemme seg for enten å terminere et svangerskap, eller å bli forelder – med hans barn. Vår mann lar seg ikke direkte begeistre, og sier bare noe vagt og utydelig i retning av: Hva vil du, da?

Efter litt om og men bestemmer han seg imidlertid for at uansett om han skal rekke jobben eller komme seg til sykehuset, må han få opp farten. Det er naturligvis da han oppdager at noe er galt: Selv om han har gjort flere vendinger til høyre og venstre og bortover stadig nye, flislagte ganger, er han plutselig tilbake til der han var for litt siden. To forsøk senere står han fortsatt fast. Hva faen?!

En viss mengde mas, stress og fortvilet stønning senere, legger han omsider merke til en infoplakat på veggen, som forteller ham at så snart han oppdager en anomali (eller et avvik, om du foretrekker) må han umiddelbart snu og forsøke en ny gang; hvis ikke blir det «tilbake til start» igjen.

Som den kvikke leser for lengst har skjønt henger den skrikende babyen på metroen, nyheten fra eksen og hans labyrintfangelignende tilværelse tett sammen. For å komme seg ut av den diabolske syklusen må vår fortapte vandrer virkelig ønske å bryte med gamle vaner og faste mønstre. Han må gi alt for å lykkes, han må takle alt han møter på veien, og han må ville det av riktig grunn.

Den observante kinogjenger vil dessuten kunne plukke opp hint og hommager til Dantes Inferno, populærpsykologi, Maurits Eschers tegninger, og mye annet. Dog vil jeg repetere og presisere at dette ikke er en film for alle. Personlig fant jeg den litt for – host, kremt, flakke, flakke – repetitiv, men så vidt jeg har fått med meg er der mange av den «spill-orienterte» sorten som synes Exit 8 er både smart og spennende.

Når det gjelder ukens dokumentar, Gartneren, buddhisten og spionen, mener jeg at jo mindre sagt, jo bedre.

God helg.