Ukens blandede bilder – 250426

Del

Ukens blandede bilder – 250426

Det at solen skinner betyr ikke at kinoene stenger, og i dag har vi tre vilt forskjellige premierer å melde om: En god, en skremmende og god – og en gyselig.

Del

Tekst Jon Hagene

25.04.2026
Foto: Indie Film

Vi klinker til med den gode først, og iler til med å forklare at den ikke nødvendigvis gir deg «go’-følelsen», men at det snarere er snakk om en film (en dokumentar, sogar!) som vil gjøre deg klokere. Og kanskje til og med litt (bittelitt) lysere til sinns.

Løvene ved elven Tigris tar oss med til Mosul i Nord-Iran, hvor IS i 2014 ønsket å etablere sitt kalifat. Som mange vil huske betydde det blant annet at de ødela alt de gadd (evnet) av gammel kunst og arkitektur (ved hjelp av hammere, slegger, bor, bomber og dynamitt), noe som blant annet førte til at efter at byen i 2017 ble befridd (via et ekstra voldsomt frigjøringsslag) lå om lag 80 % av gamlebyen i ruiner, mens omtrent 54 000 boliger (totalt) var ødelagt. (Heia religion!)

Foto: Indie Film

I løpet av filmens 92 minutter blir vi tilstrekkelig godt kjent med antikvaren Fakhri, fiskeren og ruin-innehaveren Bashar, og musikeren Fedil (som for øvrig har filmårets råeste hentesveis) til å forstå litt om hva det vil si å ha gjennomlevd både de tre IS-årene og de påfølgende mer eller mindre frie årene.

Foto: Indie Film

Arbeidet med å gjenoppbygge byen er uhyre komplekst og både tid- og pengekrevende, men heldigvis er der spor av håp for fremtiden å finne – så vel som spennende artefakter, høyt skattede personlige eiendeler, vennskap og medmenneskelig varme. Alt presentert i en forbilledlig lite masete og poenghamrende dokumentar, som via dens subjekters vilje til å fortelle om hva de tenker, mener og føler om situasjonen de står fast i, ikke lar oss sitte uberørt igjen.

(‘Men hva med de løvene?’, lurer kanskje du. ‘Se filmen’, svarer vi – så får du vite.)

\

Ukens sterkeste film er uten tvil den ukrainske filmen To anklagere, hvis handling er lagt til Russland i 1937. Stalins terrorregime er ‘på høyden’, angiveri florerer – og det å få et fast grep om sannheten er så godt som umulig. (Å havne i fengsel er derimot fort gjort. Å bli sittende lenge var heller ikke vanskelig.)

Foto: Fidalgo Filmdistribusjon

Midt i dette helvetet finner vi anklageren (eller, egentlig: overseeren / ombudsmannen / inspektøren) Kornev, som er på besøk i et av de strengere fengslene, hvor meningen er at han skal intervjue en av de innsatte angående påstander beskrevet i et utsmuglet brev.

Foto: Fidalgo Filmdistribusjon

Filmen holder et sedat tempo, gir oss tid og anledning til å ta tingenes tilstand inn over oss – og til å få et tydelig innblikk i det press og den undertrykkelse innbyggerne levde under.

Å peke på likheter med land av i dag er såpass enkelt at vi overlater øvelsen til den enkelte leser, og bruker heller en setning eller to til å påpeke at selv om dette ikke er en dokumentar (slik foregående film er det), så gir den oss mer enn nok å tenke seriøst på. I tillegg til at den er en meget god film, heldigvis.

\

Ukens gyselige er – ikke overraskende i det hele tatt – Michael. På papiret er filmen en semibiografisk og ‘nestenliksomdokumentarisk’ skildring av Michael Jacksons vei til superstardom.

Foto: Lionsgate

Hadde den fått anledning (for ikke å si ‘lov’) til å være det den ønsket å være (å jøje meg for et sløyt ordspill og en vilt fiffig parallell!), nemlig et fire timer langt drama som starter idet Michael Jacksons Neverland Ranch omringes av politibiler, for så å hoppe tilbake i tid, hvor den forklarer oss hvorledes det gikk som det gjorde – så kunne den vært god. Og interessant.

Foto: Lionsgate

Slik Michael fremstår i dag – som et to timer langt helgenportrett fullt av unnskyldende forklaringer, forstyrrende forenklede liksom-analyser, og sjenerende ugrei KI-bruk (falske øyne, neser osv. m.m. o.a.) – er den ikke bare dårlig og kjedelig. Den er direkte fæl, ekkel, falsk og bedritent sleip.

Til overmål avsluttes handlingen like før albumet «Bad» (med unntak for en miniliten, epilogisk snutt), som for å sikre seg at en historie om Michael Jackson kan fortelles uten at man tar tak i pedofili-/overgrepsanklagene. Hvilket oppleves som et rimelig billig grep.

Men til det finnes tross alt en meget enkel forklaring: På grunn av en juridisk bindende avtale som ble gjort i 1994, i forbindelse med at Jackson kjøpte seg fri fra Jordan Chandlers overgrepsanklager, er det i dag umulig å feste til film det som skjedde/ikke skjedde mellom MJ og JC.

Foto: Lionsgate

Åkkesom: Michael kan vanskelig karakteriseres som annet enn et kjedelig, unødvendig cash grab av en film. En filmatisk opplevelse på linje med Det Hvite Hus’ renvasking av alt Donald sier og gjør; i samme klasse som diverse ‘østenforliggende’ staters historieforfalskning – om enn med et mer oppdatert (og tydeligere KI-assistert) forherligelsesfilter.

\

God helg.

Jon Hagene

Jon Hagene skriver om film i Tidens ånd

Hold deg oppdatert

Meld deg på nyhetsbrevet vårt og få ukas saker rett i innboksen.