Ukens blandede bilder – 250926

For første gang på lenge kan det meldes om en ny buddy-actionkomedie dreiet rundt et uvanlig umake par. Akkurat her (hvilket vil si like ovenfor disse tekstlinjene) ser vi duoen i en av filmens få (og korte) stille-sekvenser. Som den ekstra skarpøyde kan se, har den store av de to (Alan «Reacher» Ritchson) allerede gått på en smell eller to, mens den mindre (Owen «jeg spiller ofte i Wes Anderson-filmer» Wilson) ufortrødent drasser videre på organdonorkofferten sin, på vei til organets unge og verdige mottager.

Runner starter med at Hank (den titulære ‘løpegutten’) får i oppdrag å hente og levere diverse mennesker, dyr og pakker, fra ett sted til et annet – uten å stille spørsmål. Noen av oppdragene (som han får over telefonen via sin faste oppdragsgiver) virker helt normale; andre høyst gråsonepregede. Naturligvis, siden dette er en vill action (med enkelte komiske innslag) må Hank fremstå som en interessant person vi kan bonde emosjonelt med. Følgelig får vi vite om hans eks-kone, hans AA-møter osv., før vi introduseres for Ben, den erfarne ‘organkureren’ som selvsagt viser seg å være elskverdigheten selv.

Sammen må de takle et hårreisende antall hårete situasjoner og dilemmaer – i høy hastighet. Problemene oppstår når det viser seg at organet som egentlig skal til et barn, er … skal vi si … sterkt ønsket av et eldre og mindre verdig individ. Et individ som har ressurser nok til å endevende Brisbane og omegn (hvor forfølgelsesvoldssirkuset utspilles), og vel så det.

Siden Runner har Ritchson i hovedrollen sier det seg selv at en stor del av actionsekvensene tar form av blodige mano a mano-slåsskamper. Siden Runner er en buddy-actionkomedie sier det seg selv at handlingen utspilles i henhold til et veletablert regelsett. Og siden Runner er den filmen den er, sier det seg selv at den vil ende akkurat slik vi tror den vil ende.

Men så gjør den ikke det, likevel.

(Altså: Nesten alle genreklisjeer og -troper manifesteres og trakteres slik vi fra første stund vet at de vil. Men slutten er litt annerledes.)

\

Reisen til Piemonte er ukens andre eksempel på filmer som ser akkurat ut som en spesifikk, genretypisk hurrafilm som lar oss heie hemningsløs på de av rollefigurene (hovedpersonene) vi vil at skal vinne/overleve/finne kjærligheten/lure slemmingene/etc. – for så å vise seg å være litt annerledes.

Et dødsfall, en forestående skilsmisse, et avsluttet yrkesliv og en lang rekke andre viderverdigheter innen samme, voksne vennegruppe, gjør at kvartetten på bildet over tar turen til Piemonte. Der venter et gods av overraskende dimensjoner, vakre omgivelser og rike naboer – samt et lass med intrikate lover, regler og normer som må navigeres.

Til tross for at alt ligger til rette for en klisjéfestival av de større, klarer filmskaperen å styre unna de aller, aller fleste. Dessuten leverer overstående avbildede kvartett (Helena Bergström, Kjell Bergqvist, Björn Kjellman, Kajsa Ernst) genuint godt spill og viser gjentatte ganger frem en solid og troverdig kjemi.

Dessverre holder ikke filmen (for ikke å si manusforfatter-regissør Alexandra-Therese Keining) nivået helt til mål, og på slutten klisses det unødvendig til, parallelt med at det begås et unødvendig og troverdighetsrokkende valg i forbindelse med en avgjørende tale.

Men frem til det …

\

På sett og vis kan Heart of the Beast sies å ligge i samme lei som den svensk-italienske filmen. Men kun på det vis at også den ser ut til å være sånn, for derefter å vise seg å være slik. I denne Brad Pitt-filmen dreies nemlig handlingen rundt en pensjonert (ja, fankern; det er sant) soldat og hans kjære (også pensjonerte) tjenestehund, Odin.

Sammen reiser de rundt i Alaskas villmark og nyter fred, frihet, natur og stillhet. James (Pitt) sitt sjøfly tar dem dit de vil, og lar dem utforske stadig nye deler av den enorme delstatens ville natur. Via små gester, diskrete detaljer – og et ekstra informativt møte med en annen naturelskende fyr de støter på ved en tilfeldighet – blir vi kjent med både hund og mann, og båndet dem imellom.

Men så er uhellet ute. James får et (meget dramatisk) hjerteinfarkt og blir nødt til å finne tilbake til sivilisasjon og legehjelp til bens. Noe som medfører en særdeles lang – og efterhvert farefull – vandring gjennom alle villmarkens og naturens elementer.

Ikke alt sitter helt som det skal. Enkelte CGI-fremstilte dyr skurrer, og historiens avrunding/epilog opplevdes ikke som en hundre prosent naturlig endestasjon for filmen vi har sett. Men samspillet mellom Pitt og hunden, fremstillingen av menneskers forsvarsløshet i møtet med naturens krefter, og (gjennom flashbacks) det sjels-ødeleggende ved strid og krig, formidles på effektfullt vis.

Ingen klassiker, altså, men solid. Og hakket bedre en regissør David Ayers forrige samarbeid med Brad Pitt; krigsfilmen Fury.

\

I barne- og ungdomsanimasjonsfilmen Glemselens øy, er så vel tempo som temperatur skrudd adskillige grader opp, der den tar oss med til et farvesterkt Filippinene på 1990-tallet. Her møter vi Jo og Raissa, to rake motsetninger som like fullt blir bestevenninner, og holder sammen i tykt og tynt fra barneskolen til utgangen av high school.

Da innrømmer Raissa at hun skal flytte til USA for å studere ved Caltech, noe Jo tar meget tungt. Venninnenes siste kveld sammen blir derfor av det bittersøte slaget – helt til Jo finner en sanddollar på stranden (deres faste hang-out), som åpner en portal til en annen dimensjon.

Siden denne rekapitulasjonen leser som en forferdelig science fiction-film, skynder jeg meg å si at filmens manus er tuftet på filippinsk folklore, og at Jo sin bestemor i filmens første del har foret jentene (og oss) med drøssevis av historier om en magisk øy kalt Nakali, og om hennes egne opplevelser der. (Dette virker kan hende ikke som et automatisk «da er alt i orden»-poeng, men det funker i filmen.)

Uansett har bestemor glemt å presisere for jentene at Nakali også kalles, og fungerer som, Glemselens øy. Noe som blant annet betyr at jo lenger tid man tilbringer der, jo mer koster det i form av minner som slettes hos de besøkende.

Men før dette problemet slår ut i full blomst, får jentene sjansen til å nyte sitt eventyr, treffe stadig nye og unike vesener, og glede seg over at alle historiene (eller eventyrene, om man vil) de ble flasket opp med viser seg å være sanne. Før virkeligheten kommer snikende, og Raissa og Jo skjønner hvor forferdelig tynt de ligger an.

Da jeg så posteren til filmen, og derefter tok en titt på traileren, kjente jeg veldig tydelig at dette helvetes maset ikke er for meg. Men da jeg (til min egen overraskelse og ad omveier) endte opp med å se den likevel, ble jeg både imponert og underholdt.

Selv om tempoet og lydnivået er høyt nesten hele filmen gjennom, gjorde filmskapernes evne til å skyte inn smarte detaljer og fiffige referanser, akkompagnert av et akkurat passe cheesy-artig 90-tallssoundtrack, at jeg alltid fant noe snertent å glede meg over.

Og skildringen av vennskapsbånd og minners forgjengelighet – og viktighet – er virkelig fin.

\

Ukens beste film (og trolig årets beste norske film) heter noe så unorsk som Butterfly, og tar for seg veldig mye på én gang – uten å rote det til.

I løpet av filmens to snaue timer blir vi kjent med en besynderlig familiedynamikk med utgangspunkt i en alkoholisert og frisinnet mor som ikke alltid var så flink til å sette døtrenes behov først. Og med døtrene selv.

Moren (Lillian Müller) er nå død og de to søstrene – som på svært forskjellige vis* har taklet sin uortodokse oppvekst – må ta tak i alt fra begravelsen og arveoppgjøret, til senvirkningene av barndommens mange uheldigheter. (*Den ene er performancekunstner i Berlin; den andre barnehavelærer i Askim.)

Diana (Helene Bjørneby) og Lily (Renate Reinsve) vokste opp på Gran Canaria, hvor moren jobbet ved diverse pakketuristhoteller, for selskaper som Tjæreborg, Ving, Star Tour og Tui. Skolegang ble det så som så med og barnevaktene var tidvis av, skal vi si, tvilsom karakter.

Manusforfatter og regissør Itonje Søimer Guttormsen, som spillefilmdebuterte med Gritt i 2021, har med Butterfly skrevet, regissert, skapt et drama av unik karakter. Efterhvert som Lily og Diana graver dypere i alt det rare moren efterlot seg i et nedlagt observatorium i ‘Grancas’ fjellheim – hvor hun sammen med sin unge elsker hadde sett for seg å etablere et slags gjenfødelsessenter (primært) for kvinner – tas vi med på en reise til deler av turistøyen som nesten ingen besøkende ser.

Siden Butterfly er en film om oppdagelser og erkjennelser, føles det umulig å gå i detalj om hvilke og hva slags steder og mennesker den tar oss med til, uten å frarøve leseren muligheten til å oppleve filmen slik den fortjener å bli opplevet.

La meg derfor og i stedet nøye meg med å melde at Reinsve og Bjørneby er eminente både hver for seg og sammen; at alt fra foto, klipp og musikk (med herlige hint av Arca!), til utporsjonering av informasjon – samt måten overraskelsene presenteres – holder forheksende høyt nivå.

Butterfly bringer bilder vi kan føle, tanker vi kan se og en historie vi alle har godt av å høre – uansett hvor lite positivt innstilt til alternative livstilnærminger vi er.

Se den.

\

God helg.