Ukens blandede bilder – 260226

Det korte, enkle, brutale svaret er at vi simpelthen ikke kan dekke alt. Men vi kommer et ganske godt stykke på vei, og starter for enkelhets skyld med våre tilkortkommenheter:

Den norske spillefilmregidebuten Min første kjærlighet (av Mari Storstein) ser ut til å være en velspilt og engasjerende fortelling basert på virkelige hendelser – hvor en ung kvinne som har levd hele sitt liv i rullestol og som endelig skal bo for seg selv (som universitetsstudent), i stedet blir plassert på institusjon. Og altså opplever sin første kjærlighet.

Selv om det filmatiske uttrykk (ifølge responsen under Tallin Black Nights Film Festival) lider litt under en TV-lignende estetikk og selv om enkelte poeng blir vel tydelige, scorer Min første kjærlighet høyt på autentisitet, empati, engasjement og godt spill, og anbefales varmt - mens iTromsø (efter TIFF) triller en sterk femmer på terningen.

\

EPiC: Elvis Presley in Concert forsvant også for oss. Men siden den er laget av Baz Luhrman og klippet sammen ved bruk av plenty med tidligere usette konsertopptak, har vi tro på den.

Når den i tillegg har mottatt særs gode omtaler over dammen, hvor så godt som alle gjør et poeng av at filmen er laget for IMAX, og minner oss på at Elvis Presley er en av tidenes aller største musikalske entertainere, da vet vi at dette er en konsertfilm det er verdt å få med seg. Kjøp billett til den største salen og det største lerretet du kan finne, og se frem til 90 heseblesende høyoktankonsertentertainment-minutter.

\

Når det gjelder de filmene vi faktisk har sett, er det særlig én som stikker seg frem: den doble Cannes-vinneren (regi og mannlig hovedrolle) og firedoble Oscar-nominerte (film, hovedrolle, casting, fremmedspråklig film) The Secret Agent.

Den tar oss med til Brasil i 1977, hvor vi møter Marcelo (Wagner Moura) på hans vei mot et trygt gjemmested og en jobb som kan sikre ham et bevis på at hans døde mor faktisk levde – samt en sjanse til å forlate landet sammen med sønnen.

Akkurat hvorfor disse tingene er så vanskelige å oppnå for Marcelo, og hvorfor han er på flukt fra noe eller noen, er lenge uklart. Men ikke på klønete vis. Regissør og manusforfatter Kleber Mendonça Filho klarer på mesterlig vis (med svært god hjelp av den fantastiske fotografen Evgenia Alexandrova, samt Wagner Moura og resten av det eventyrlig gode ensemblet) å holde oss akkurat informert nok til å henge med, til å ane konturene av noe stort og innviklet, til å bare ville vite mer.

Og her er så meget mer at vite: Brasil var på denne tiden et autoritært og gjennomkorrupt diktatur, styrt av kynisk-griske rikinger som slapp unna med nesten hva som helst, godt hjulpet av militariserte styrker av alskens slag og et regime som endret lover og regler over en lav sko og efter eget forgodtbefinnende (dette minner deg kanskje om en eller annen nasjon av i dag?), mens den jevne borger levde i frykt for å bli angitt, spionert på, fengslet, torturert og drept.

Efter hvert viser det seg at Marcelo er del av et landsdekkende undergrunnsnettverk, eller en slags motstandsbevegelse om du vil, men hvilket ledd i den hemmelige kjeden han er holdes fra oss til langt ut i denne nesten to timer og tre kvarter lange filmen – til uhyggelig god effekt. At den røkende, gamle damen rett ovenfor er et viktig ledd, røper vi her og nå. Men særlig mer sier vi ikke.

Annet enn at vi får møte fæle og fine og flotte og forferdelige mennesker. Leiemordere, sadister, fascistiske industriherrer, journalister, kinomaskinister, byråkrater og politimenn. Vi får se vold og sex og blod og gørr. Og frykt, angst, sinne og heltemot. Ispedd litt humor, varme, hengivenhet og kjærlighet.

Vi får se så tydelig at vi kan føle i vår egen kropp hvor viktig det er at noen står opp mot overmakten, at noen ofrer seg (eller i det minste tar store risker) for fellesskapet, og at hjelp kan komme fra de mest usannsynlige steder. Og også død og fordervelse kan komme brått på.

The Secret Agent er en overveldende troverdig skildring av en fabelaktig-fryktelig historie hvis ben er så åpenbart plantet i en forgangen virkelighet at den griper skikkelig tak i deg. Dessverre ble jeg vristet fri fra dette grepet på grunn av en kontinuitetsfeil i en av filmens sterkeste sekvenser. Om du har litt flaks (les: er av en litt mer ‘normal’ kinogjenger-type) legger du ikke merke til nevnte feil i det hele tatt. Og uansett henter filmens epilog inn nesten alt av det tapte, så dette er en film du bare bør se.

Til alt overmål er Wagner Moura eksepsjonell i hovedrollen, Udo Kier briljerer i sin siste viktige filmrolle, musikken og tidskoloritten er perfekt, handlingens struktur er pirrende smart – og heten, svetten, taktiliteten i opplevelsen sitter i lenge efter at filmen er over.

\

Ukens andre store prisvinner og Oscar-favoritt er den erkebritiske Hamnet, som tar for seg muligheten for at Shakespeares mest kjente skuespill, Hamlet, var inspirert av Shakespeares tap av sønnen Hamnet.

Skjønt, erkebritisk er kan hende ikke ordet, idet filmen er regissert (og delvis skrevet) av kinesiske Chloé Zhao, mens irske Jessie Buckley og Paul Mescal spiller hovedrollene. Uansett kan Hamnet by på en meget spennende historie, fortalt via uvirkelig flott foto og skuespill, pepret med gripende scener og sekvenser.

Beklageligvis er den også et par hakk for gjennomkontrollert, -instruert og -iscenesatt, noe som gjør at enkelte øvrige scener og sekvenser oppleves som så tilgjort at de river benene vekk fra flere av de gode og gripende.

En god film er dette like forbannet, bare ikke så uforglemmelig god som enkelte vil ha det til.

\

En annen og helt annen type film, som faktisk er minst like god som mange kritikere vil ha det til, er den über-sjarmerende og imponerende troverdige dramedien Is This Thing On?

Filmen er skrevet av Will Arnett (bildet) og Bradley Cooper (som har regien), sammen med Mark Chappell (som skapte og skrev serien Flaked, som hadde Arnett i hovedrollen) – og er inspirert av historien om den engelske komikeren John Bishop, som midt i en skilsmisseprosess endte opp som standup-komiker efter å ha satt seg på liste for en ‘open mic’-kveld, mest av alt fordi han ikke ville betale £4 i cover charge.

Som med meget vellykkede High Fidelity er historien/filmen transportert (eller transponert, om du føler deg finurlig) til USA; denne gang til New York. Her (rettere sagt: i en forstad til NY) bor Alex og Tess (Will Arnett og Laura Dern) med sine to ti år gamle sønner.

Allerede idet filmen åpner blir det klart både for dem og oss at det er på tide å avslutte ekteskapet, en prosess som starter på tilforlatelig og vennlig vis. Alex flytter ut og har guttene i helgene og enkelte ukedager (sånn cirka), mens Tess blir boende i huset og har guttene mesteparten av tiden. Tess lurer på å gå tilbake til volleyballkarrieren (nå som trener og ikke som utøver), mens Alex har sin finansjobb. Penger er med andre ord ikke et presserende problem, og grunnen til at Alex havner nede i kjelleren på en standup-klubb har lite med ambisjoner eller behov å gjøre. I hvert fall den første, rare kvelden.

Men så finner han ut at han liker å stå på scenen. At det føles godt å gjøre sin triste situasjon om til noe morsomt, noe folk ler av; noe han selv kan le av. Men siden han hverken trenger en ekstrainntekt eller ser på standup som en fremtidig karriere, forteller han absolutt ingen om de nattlige komiklubbrundene, de nye komikervennene (som fremstilles av virkelige standupkomikere) – eller om at han bruker stadig mer av sin fritid til å tenke frem festlige måter å fortelle vitser og historier på.

I tillegg til dette nye livet, er han og Tess (overfor venner o.a.) fortsatt et par. De simpelthen orker ikke deale med alt forklaringsmaset. Noe som selvsagt skaper en del stress og mas og misforståelser. Særlig når også Tess tar noen prøvende steg ut på datingmarkedet.

Mye i denne filmen er artig. Tidvis er den direkte morsom. Men først og fremst er den ektefølt og varm. Innimellom blir den litt tøvete og ikke alt vi er ment å le av fungerer like godt. Men det genuine, det gjenkjennelige og det relaterbare trumfer alt.

Til å være en Bradley Cooper-film er Is This Thing On? merkelig lavmælt og ikke på langt nær så ambisiøs som Maestro eller A Star is Born. Men hva så? Denne filmen er til å kose seg med, glede seg over og bli litt varm inni seg av. Og selv om nesten alt (bortsett fra cover charge-elementet og at han er Liverpool-fan) er endret, overdrevet eller veldig pyntet på, er det litt gøy å tenke på at noe ganske så lignende faktisk skjedde.

Fiffig bruk av ‘Under Pressure’ har den også.

\

Siste film ut i denne omgang er også ukens overraskelse: En Jason Statham-film som fenger på mer enn et rent overfladisk nivå. Misforstå meg rett (som det var populært å si en gang på åttitallet): Statham hadde hovedrollen i Wrath of Man, som hadde mer enn kun tilløp til dybde, men den var tross alt en Guy Ritchie-film, ikke en Jason Statham-film (hvor han – og ikke regissøren – er stjerne, gallionsfigur og den som forteller publikum hva de har i vente.)

Følgelig forutså jeg ikke at jeg skulle komme til å bry meg det minste om hvordan det kom til å gå med Jason eller vennene hans. Eneste grunn til at jeg tok meg tid til å se filmen var at jeg følte meg fysen på uforpliktende, useriøs, uviktig action.

Uansett inngang er Shelter en litt annen film enn vi vanligvis ser Statham i. Nøkkelordet i foregående setning er riktignok «litt», og hvis man tar et steg tilbake og ser nøkternt på handlingskurven, ser man at plottet er skåret over nokså nøyaktig samme lest som de aller fleste andre Statham-filmer man har sett. Men visse forskjeller finnes altså.

Hovedskillet mellom Shelter og ‘de andre’ ligger i progresjonen og kaliberet på birolleskuespillerne, og kommer til uttrykk omtrent på denne måten:

Mason (Statham) og hunden hans bor på en liten øy ytterst i de skotske Hebridene. En fiskeskøyte leverer varer ukentlig og Mason har ingen direkte kontakt med omverdenen, inntil han ad dramatiske omstendigheter må ta seg av en skipbrudden tenåringsjente ved navn Jessie.

Jessie (spilt av nykommerstjernen Bodhi Rae Breathnach, som hadde rollen som eldstedatteren i Hamnet) er skadet og trenger pleie, og kommer efterhvert ‘under huden’ på Mason. Mot Masons vilje, naturligvis. Men selv derefter går det overraskende lang tid før omverdenen banker på døren.

Hvorfor, hvorledes og den slags går vi ikke inn på her. Vit bare at Bill Nighy, Harriet Walter, Naomie Ackie og Daniel Mays dukker opp; at Shelter byr på langt færre superkoreograferte slåsskamper enn den gjengse Statham-film, og at nesten uansett hvordan du tror filmen ender så har du bare nesten rett. Samt at jo mer vi tenker på det, ser vi at det nok er Bodhi Rae Breathnach som utgjør den største forskjellen.

\

Idet vi runder av ukens hovedtekst, åpner vi dokumentardøren på vidt gap og meddeler at: Fra 2. til 8. mars arrangeres nemlig HUMAN dokumentarfilmfestival på Vega og Cinemateket.

Der serveres et utall filmvisninger, diverse regissørbesøk, panelsamtaler og intervju – m.m.

Aller helst bør du ta deg tid til å sjekke programmet selv, men siden vi er slik en leservennlig gjeng her på bruket trekker vi likesågodt frem følgende godbiter:

Asif Kapadia kommer på besøk og har med seg portrettfilmene Senna, Amy, Kenny Dalglish og Diego Maradona – og stiller til Q&A efter samtlige fire visninger, torsdag 5. mars.

Becoming Led Zeppelin vises lørdag 7. mars.

Politzek (om politisk motstand og politiske fanger i Russland i dag) vises 3. og 6. mars.

Put your soul on your hand and walk (et innsideblikk fra helvetet i Gaza) vises 6. og 7. mars.

\

God helg.