Ukens blandede bilder – 260726

Første film ut er den unødvendig kronglete titulerte Psycho Therapy: The Shallow Tale of a Writer Who Decided to Write About a Serial Killer – en tittel som gir et nokså godt bilde på plottets utvikling (og innvikling).

Det starter på fortreffelig vis. Den patetisk puslete forfatter Keane og den strake og sterke Suzie er gift. Som beskrivelsen antyder, er forholdet de to imellom ikke helt i vater. Mens Keane på stadig mer desperat vis forsøker å overbevise venner, fremmede og forleggere om fortreffeligheten ved hans idé til ‘den vanskelige oppfølgerboken’, trekker Suzie seg stadig mer inn i seg selv. Helt til Keane overrasker henne med å ta med seg en ekteskapsrådgiver ved navn Kollmick hjem.

Det vil si: Mannen som er blitt med Keane hjem er i virkeligheten en pensjonert seriemorder som har klart å overtale Keane til å endre planen for handlingen i boken han har brukt mer enn fire år på å starte på, og i stedet skrive om Kollmicks liv og karriere.

Via et par tilforlatelige misforståelser og sammentreff (samt et par litt mindre sannsynlige), kjøper Suzie historien om at Keane har tatt ekteskapsproblemene på alvor – og vips, så er terapisesjonene i gang.

Psycho Therapy ligger lenge og vaker; helt på grensen til hva man skal kunne tro på. Men i og med at Steve Buscemi tar rollen som Kollmick såpass på alvor at filmen simpelthen ikke kan avfeies som tullball – noe som på underlig og underholdende vis gir filmens andre akt et herlig, ‘indie-film anno tidlig 90-tall’-preg – lar vi dette passere.

Og à propos indie: Selv om flere har påpekt hvor mye de synes de ser av Coen-brødrenes filmer/verdener/miljø i denne filmen, kjenner ikke jeg meg igjen i det poenget. For meg har Psycho Therapy langt mer til felles med Alexandre Rockwells In the Soup og (ja, faktisk) Jim Jarmusch’ Stranger than Paradise. Riktignok er begge disse skutt i sort/hvitt, og StP er jo en 80-tallsfilm. Men den særegne atmosfæren som skapes når tilfeldigheter (på sjarmerende nesten-naturlig vis) transformerer vanlige liv og hverdager til noe protagonistene ikke helt vet hvordan de skal håndtere, er slående lik.

Åkkesom: Psycho Therapy: The Shallow Tale of a Writer Who Decided to Write About a Serial Killer har så mye fint, festlig, tøvete, troverdig og uforutsigbart ved (og i) seg, at den fortjener å bli sett. Kanskje synes man den holder hele veien til rulletekstene; kanskje faller man av litt tidligere. Men er man åpen for en sort, syrlig, surrete og semivoldelig spenningskomedie …

\

Forleden natt overrasket jeg meg selv ved å velge Enola Holmes 3 som nattfilm. Dette fordi jeg for fem, seks år siden ble aldeles sjarmert av den første filmen om Sherlock Holmes’ uregjerlige lillesøster. Dessuten lot jeg meg to år senere glede av oppfølgeren.

Men nå er det slutt på moroa, gitt. Selv om regissør Philip Barantini har levert varene i x antall kvalitets-tv-serier (e.g. Adolescence, The Responder) og intimt intense filmer som Boiling Point, er de to første filmers regissør, Harry Bradbeer, ikke lenger involvert (ikke engang på manussiden), noe som ser ut til å ha ødelagt.

Efter en lovende introsekvens med effektive oppsummeringer av tidligere hendelser, serveres for mange brudd på ‘den fjerde vegg’ (Enola, spilt av Millie Bobby Brown, snakker altfor ofte direkte til oss/kamera); det skapes mye påtatt spenning, og filmen hopper generelt sett fra én stilig location til en annen i så høy hastighet at vi i tv-sofaen ser ut til å være ment å ikke kunne legge merke til hvor tøvete alt er. Men det gjør vi.

Når man i tillegg blir plaget med element som dechiffrering for dumminger, repetitive liksom-poeng, fokus på te-drikkingsritualer – samt flere ville plottvendinger i kombinasjon med liksom-voksen moral presset inn i et tenåringsvennlig format, som attpåtil ender i en direkte dum slutt - er det lett å bli litt muggen.

Men, heldigvis: I dag skinner solen!

\

Fortsatt god helg.