Ukens blandede bilder – 271125

Som jeg nevnte forrige uke var jeg nødt til å hoppe over den irske indie-filmen Christy, og håpet at jeg kunne komme tilbake til den senere. Hvilket er akkurat det jeg gjør nå:

Christy er en sytten år gammel gutt fra Cork, i Irland. Han er nettopp blitt kastet ut fra fosterfamilien sin på grunn av slåssing, og blir hentet av sin eldre halvbror, som han ikke har sett på over ett år. Shane, som halvbroren heter og som selv har erfaring med fosterfamilier, lar motvillig Christy sove på barnerommet (slik at Shane og samboeren må ha babyen på soverommet sitt).

Heldigvis er Shanes samboer av det generøse slaget, og gjør sitt beste for å hjelpe Christy – som på sin side er nokså mutt og lei. Helt til han blir litt kjent med ungdommene i forstadsnabolaget og får kjenne på en følelse av tilhørighet. I kombinasjon med at vage minner fra oppveksten stadig oftere dukker opp, gjør omgivelsenes vennlighet at han forsiktig begynner å mildne litt. At det viser seg at han har et talent for å klippe hår (akkurat som hans avdøde mor), hjelper også.

Parallelt med dette fatter forstadens verste bøllefamilie, styrt av Christys fettere, interesse for ham, og vil ha ham med i gjengen. (Gutten kan jo sloss.) Ikke overraskende ender Christy i en jævlig skvis mellom å være del av et snilt og fattig nærmiljø, eller et tøffere, koolere, mer velstående kriminelt miljø.

Christy er en lavbudsjettfilm med flere amatørskuespillere, noe som innimellom trekker litt ned. Men langt oftere hever det filmen til et helt eget og herlig sted, der genuin varme og ektefølt engasjement formelig lyser fra lerretet. Christy er en film du trygt kan se.

\

En annen film du gjerne må bruke tid og penger på, er den voldsomt morsomme og veldig danske og beksvarte spenningsdramedien Den Siste Viking. Akkurat som regissør og manusforfatter Anders Thomas Jensens forrige film, Rettferdighetens Ryttere (2020), blandes brutalitet og humor på en uvant, men særdeles effektiv måte.

Som sist gestalter Mads Mikkelsen og Nikolaj Lie Kaas de to hovedrollene; denne gang som brødre. Manfred (Mikkelsen) er mentalt forstyrret og sliter voldsomt når Anker (Lie Kaas) må i fengsel. Så mye, faktisk, at når Anker kommer ut igjen har Manfred bestemt seg for å hete John. Og når Anker sliter med å akseptere dette, går «John» helt av skaftet – igjen og igjen.

I og med at «John» sine reaksjonsutbrudd enklest kan beskrives som selvskading (med en dragning mot selvmord) er det lett – i eftertid – å se at man ikke skal le av dem. Men mens de inntreffer er det umulig. 

Ganske snart, og med god hjelp av en hypervoldelig fyr ved navn Flinke-Flemming, samt en korrupt psykiatrisk lege(!), må brødrene fokusere på andre ting enn Manfred/John-problematikken – som for eksempel at «John» og to andre (rømte) pasienter vil forsøke å danne et nytt Beatles, samtidig som Anker forgjeves forsøker å finne et nedgravd ransutbytte.

Et salig, og vilt voldelig, kaos følger.

\

Og mens vi snakker om vilt kaos er det umulig å ikke nevne ukens aller galeste (og desidert franskeste): Balconettes. Dette aldeles hårreisende horrorkomidramaet er så vrient å klassifisere og å beskrive (uten å fortelle for mye) at jeg nesten ikke vet hvordan jeg skal fortsette. Men jeg forsøker:

For seks år siden spilte Noémie Merlant den ene hovedrollen i Céline Sciammas kritikerroste og Cannes-manusprisvinnende Portett av en kvinne i flammer; et periodedrama om (blant annet) lesbisk kjærlighet. I år hadde Merlants andre film som regissør, altså denne, premiere i Cannes – til blandet mottagelse. Hvilket ikke er vanskelig å forstå.

Balconettes (med manus av Sciamma og Merlant) forteller historien om tre venninner – en forfatter (Nicole), en cam-girl (Ruby) og en skuespillerinne (Elise) – som tilbringer en eftermiddag på balkongen til leiligheten to av dem deler, i Marseilles. Ganske kjapt legger de merke til en veldig stilig fyr som henger på sin balkong (det er hetebølge i byen), på andre siden av gaten. Før kvelden er omme har de begynt en ganske intens sexting/texting med ham, og før natten er omme har de latt seg invitere over.

Tonen er rå og ufiltrert, slik den gjerne blir mellom bestevenninner i tredveårene som deler (nesten) alt med hverandre, og det er lett å bli med på tenkesettet og innfallene deres – selv om det snart viser seg at å bli venn med naboen (en slibrig-sjarmerende motefotograf) var en veldig dårlig idé.

Dagen derpå blir blytung, udelikat og opprivende for alle tre, om enn spesielt for Ruby. Naboen er død, der er blod over halve leiligheten hans, det er som sagt veldig varmt – og liket må gjemmes snarest.

Heldigvis hadde fotofyren et nært forestående oppdrag i utlandet, noe hans snokete nabo visste om, så dersom de kan få plass til ham i fryseren, kanskje alt går bra. Beklageligvis har det seg slik at en annen nabo, Denise, som slo i hjel sin mishandler-ektemann helt i begynnelsen av filmen, ikke har klart å gjemme ‘sitt’ lik, og har politiet i hælene – hvilket igjen betyr at hele det overopphetede nabolaget er i helspenn.

I helspenn, eller kanskje manisk, er to ganske passende begrep for denne filmen. Delvis positivt ment, delvis ikke. Til en viss grad drar kaoset og intensiteten oss inn; samtidig blir det litt for drøyt. Og da filmens atmosfære og emosjonelle uttrykk (fremprovosert av et gjenferds-element jeg ikke skal ødelegge ved å si for mye her) fikk meg til å minnes body-horror-dramaet Titane – samtidig som det så ut til at film og skuespillere virkelig, virkelig ville vise frem kvinnekropper av alle former og størrelser – følte jeg meg litt satt ut.

Men, og dette er et viktig men: Ikke på en dårlig måte. Balconettes er aldri mindre enn meget interessant og annerledes, og definitivt verdt å se. Bare vit at den ikke nødvendigvis (les: nesten garantert ikke) kommer til å levere det du tror den vil levere.

\

Ukens barnefilm er uten tvil Zootopia 2. Denne herlige animasonsjoppfølgeren er kvikkere, kvassere og koolere enn forgjengeren, på alle plan. Den fungerer godt på både norsk og engelsk, og for både liten og stor.

Den er proppfull av artig action, samt vittige visuals og vitser (som dog funker best på engelsk), har plenty med smarte nikk til andre filmer og kjent popkultur, og evner attpåtil å ta tak i tematikk som utenforskap, vennskap, lojalitet og moralske forpliktelser. Hurra.

\

Ukens siste setninger er, siden vi straks entrer desember, nesten nødt til å dreie seg om Netflix’ julefilmer. Akkurat som de tidligere år har hatt for vane på denne tiden av året, har de også i år sluppet et (lite) knippe nye og egenproduserte julefilmer – av (nesten) helt grei kvalitet. Tidligere år har som regel én av dem vært såpass vellykket at man har kunnet glede seg over den på ånkli, men hittil i år er det bare blitt nesten:

De to første (A Merry Little Ex-Mas og Champagne Problems), som jeg ikke har sett, er blitt kritisert for å mangle både et godt plott og en overbevisende kjemi mellom hovedrolleinnehaverne. Den tredje (som jeg så i går) kan i det minste by på et artig plott.

Bjelleklang-kuppet (eller Jingle Bells Heist, som den egentlig heter) dreies rundt et umake par (oi; den var ny) som like før jul befinner seg i hver sin vanskelige situasjon (artig vri), som blant annet involverer slemme sjefer, syke foreldre, fiendtlige eks-er, søte barn og snille venner og kolleger (dette så jeg virkelig ikke komme).

Uheldigvis synes jeg kjemien mellom Sophia (spilt av Olivia Holt, som bortsett fra å se ut som en ung krysning mellom J.Lo og Diane Lane ikke ‘ringer noen bjeller’ hos meg) og Nick (spilt av Connor Swindells, som var så god i rollen som skap-homo i Sex Education, at jeg sliter med å se ham som streit her) er litt puslete.

Heldigvis byr filmen også på Peter Serafinowicz og Lucy Punch i godt slag (som et forferdelig/forferdelig festlig ektepar), mens historien krydres av minst tre gode overraskelser. Så hvis du er i det rette hjørnet, der du bare må se en ny julefilm …

\

God helg.