Ukens blandede bilder – 290126

Siden verden er som den er for tiden (full av dritt og løgn og elendighet som distribueres i alle kanaler til alle tider) er det bare å kaste seg uti det – hvilket vi gjør ved å ta en titt på Hind Rajab – stemmen fra Gaza.

29. januar, 2024 var en palestinsk familie på vei hjem i bil, da de måtte stoppe (omtrent 400 meter hjemmefra), fordi israelske stridsvogner sperret veien. I et desperat forsøk på å få hjelp, ringer de Røde Halvmånes nødtelefon og beskriver situasjonen. Men før hjelpeorganisasjonen (den muslimske verdens motstykke til Røde Kors) og dens ansatte rekker å gjøre noe, beskytes bilen og samtalen brytes. Alle i bilen antas omkommet; alle på nødhjelpssentralen – og særlig han som mottok samtalen – er sønderknust.

Men så, efter en liten stund, ringer telefonen igjen. Noen i bilen overlevde. Hun er i sjokk, hun er livredd, hun er seks år.

Den lille stemmen i den andre enden av telefonsamtalen tilhører Hind Rajab. Hennes mor og lillebror sitter hjemme og venter på henne, og alt hun ber om er at noen skal hjelpe henne ut av bilen slik at hun kan gå de fire hundre meterne hjem.

Men slik hjelp er ikke lett å gi: Israels militære må godkjenne en trygg rute for at et palestinsk kjøretøy (e.g. en ambulanse) skal kunne gi seg i vei uten å bli angrepet. Og en godkjennelse kan kun oppnås ved at Røde Halvmånes koordinator jobber via ‘korrekte kanaler’.

Frustrasjonen og desperasjonen hos så vel telefonoperatører, koordinatorer, kolleger – og seksårige Hind – er helt forjævlig vond å se på. Og å høre. Telefonsamtalene i filmen er nemlig ordrette gjengivelser av telefonsamtalene fra hendelsesdagen (nødsamtaler blir tatt opp og lagret for senere gjennomgang), kombinert med avspillinger av disse opptakene.

Hva enten du vet eller ikke vet hvordan dette endte, skjønner du sikkert at Hind Rajab – stemmen fra Gaza ikke er en gledens film. Samtidig forstår du hvor viktig det er at folk går og ser filmer som dette, slik at man kan begynne å forstå hvilken verden palestinere i Gaza tvinges til å leve i.

\

The Smashing Machine er på nesten alle måter en annen type film. Den følger MMA-fighteren Mark Kerr (Dwayne «The Rock» Johnson») gjennom noen av hans vanskeligste år. Kerr var en av pionerene innen Mixed Martial Arts og filmen er basert på hans kamper – både mot kampsportmotstandere og egne demoner – i den glorete og strevsomme ‘opiater og støgge klær’-perioden 1997-2000. Som hans lekre, lille lady, Dawn, møter vi Emily Blunt – også hun med perfekt ‘turn of the millennium’-utseende.

Problemet jeg hadde med filmen, var flerdelt: For det første er den skrevet, regissert, produsert og klippet av Benny Safdie, som sammen med broren Josh gjorde intenst gode filmer som Good Time og Uncut Gems, hvilket gav meg høye forventninger til denne. (Særlig fordi Josh sin ‘alenefilm’, Marty Supreme, var aldeles super).

Dernest var jeg (med vilje; for spenningens skyld) ikke fullt ut oppdatert på hva slags film The Smashing Machine var ment å være; ren fiksjon, tradisjonell sportsbiografi – eller hva? Siden jeg aldri hadde hørt om Mark Kerr, satt jeg lenge og lurte, noe som neppe hjalp på filmopplevelsen.

Til slutt, og kanskje viktigst, tilkom det poeng at vi fikk vite usedvanlig lite om Mark og Dawn som personer. Så lite at vi ikke egentlig ble kjent med dem. Noe som, i kombinasjon med de to foregående poeng, gjorde det særdeles vanskelig å bry seg om hvordan det gikk med dem.

Jeg tror målet var å få oss til å ‘være med på Marks kamp mot opioidavhengigheten’, og å heie på ham efterhvert som han taper MMA-kamper, men vinner ny selvinnsikt – eller noe i den dur. Men mest av alt satt jeg – tross perfekt tidskoloritt og spennende soundtrack – og kjente på det uinteressante i å se smådumme mennesker fatte uforståelige beslutninger på bakgrunn av merkelige ønsker og drømmer, for så å havne i virkelig dumme krangler og ufører.

\

I Send Help, horrormeister Sam Raimis nye film, møter vi den svette, ufikse og upopulære Linda Liddle (Rachel McAdams). Hun jobber i Planlegging- og Strategiavdelingen i et velstående amerikansk firma, har ingen venner, er ikke likt av kollegene sine, blir utnyttet av alle de mannlige mellomlederne (som tar æren for hennes harde arbeid) – og bor alene med sin kanarifugl i en liten leilighet.

Bokhyllene hennes er smekkfulle av bøker om hvordan man kan klare seg i villmarken uten mat, vann, kompass og den slags nødvendigheter, og favorittprogrammet hennes er selvsagt Survivor. Noe som skal vise seg å ha ganske mye å si efterhvert som handlingen skrider frem.

Linda blir nemlig nødt til å være med på en tur til Bangkok for å vise firmaets nye sjef (som skulle gitt henne en visedirektør-stilling, men som gav den til sin ‘bro’ i stedet) at hun er verdt å satse på. Flyturen dit går imidlertid ikke som den skal, og snart våkner Linda og sjefen opp på en øde stillehavsøy. Uten mat og vann og kompass og den slags nødvendigheter.

Send Help er en merkelig blanding av ‘hater hverandre først, men lærer å like hverandre’-type romcom, glimt av hard action, skrekkelige og brutalt overraskende stikk av blodig horror – innbakt i et uoversiktlig ‘kattens lek med musen’-rammeverk.

Siden vi ikke aner hvem som er katt og hvem som er mus, og siden vi i salen oftere enn godt er befinner oss i muse-rollen, mens filmen forsøksvis leker med oss (egentlig blir det mere rot enn lek), samtidig som vi gremmes over gjennomgående dårlig CGI og et par krøkkete ‘overraskelsesscener’, får filmen aldri anledning til å gripe tak i oss. Og dumt er det, for dette er en av virkelig få nye filmer som ikke er basert på en annen film, eller en bok, eller er del av en serie.

Heldigvis har den flere herlige enkeltøyeblikk, et par reelle overraskelser og en fin-fin bruk av Blondies «One Way or Another». Men det er også alt.

\

Sistemann ut denne uken er Flophouse America. Eller skal vi kanskje si at Mikal – filmens hovedperson – er sistemann ut? Uansett er dette en deprimerende god dokumentar av den norske debutanten Monica Strømdahl, som gjennom en treårsperiode fulgte Mikal og hans foreldre, Tonya og Jason, som bodde altfor tett innpå hverandre i et lite, rotete og kjøkkenløst hotellrom.

At livet ikke er en dans på roser, vet vi godt. Men når man blir født inn i en møkkahotell-/flophousetilværelse som den Mikal sitter fast i, er det ekstra tøft. Og når mor og far er alkoholikere, når kun far evner å holde på en jobb, og når rommets sofa må doble som Mikals seng og leksepult, sier det seg selv at fremtiden ikke ser lys ut.

Hverken Tonya eller Jason er slemme (de er tvert om flinke til å fortelle Mikal hvor glad de er i ham), men de er heller ikke sterke nok til å ta seg selv i nakken og legge inn det arbeidet som trengs for å endre trioens livssituasjon. Om ikke annet er de – i edrue stunder – klar over hvilken skvis de (og 34 millioner andre amerikanere) sitter i, og hvor viktig det er at Mikal tar skolen på alvor.

Fotograf-regissør Strømdahl har gjort en kjempejobb. Kameraets diskrete tilstedeværelse gir oss et (bokstavelig talt) usminket innblikk i en fattigdomstilværelse de fleste bare kjenner fra avisartikler eller UXA-reportasjer.

Som jeg skrev i Klassekampen forleden, minner Flophouse America meg tidvis om Harmony Korines debut, Gummo (en indiefilm om nihilistiske, limsniffende, tøylesløse ungdommer med kjipe fremtidsutsikter). Mest fordi stemningen føles lik, og fordi flere viktige scener har med et badekar å gjøre, men også fordi Gummo er navnet på den femte av The Marx Brothers. Han som ikke var som de andre. Han som ingen snakker om.

\

God helg.