Ukens blandede bilder – 290526

Først ut er den som flest har hørt og lest om, og kanskje til og med ventet på; Backrooms. Den er regissert av det 20-årige skrekkfilmstjerneskuddet Kane Parsons og dreies rundt livet til to vilt forskjellige personers møte med en slags alternativ verden – som for sikkerhets skyld er tilgjengelig via en portal i en kjellervegg i en lavprismøbelbutikk.

Møbelbutikken drives av Clark (Chiwetel Ejiofor), en mislykket, alkoholisert arkitekt som går fast til psykolog. Psykologen heter Mary (Renate Reinsve) og sliter med egne problem – som avdekkes ‘dryppvis’ utover i filmen.

I Clarks butikk – som er stor og rommer flere etasjer, tross dårlig utvalg og lav kvalitet på produktene – dukker det altså opp en portal, som Clark finner en natt han har drukket litt ekstra. På andre siden av butikkveggen møtes han av en tilsynelatende uendelig rekke av store, tomme, gule rom som henger sammen med (eller i) hverandre. Selv efter flere netters (og dagers) utforsking er ikke Clark i nærheten av å forstå – hverken hva, hvordan eller hvorfor – noe han forsøker å forklare for Mary, uten suksess.

Ikke overraskende (ad omveier og efter flere ‘drypp’ om barndommen hennes), ender også Mary opp med å finne frem til portalen – eller døren inn til the backrooms, om du vil. The backrooms er et begrep med utspring i et foto (som viser flere sammenhengende, utrivelige, tomme, gule rom) som Kane Parsons fant på nett i 2019, sammen med en oppfordring til å skape skrekkfortellinger relatert til fotoet.

Siden Kane brukte noen år på å legge ut x antall snutter på YouTube, som hver og én ekspanderte på ‘originalfotoet’ og til sammen utgjorde en helt ny, gul, intrikat, uhyggelig (og enorm) alternativ verden – som er ment å skulle befinne seg på andre siden av veggen for vår virkelige verden – passer begrepet/stedsnavnet the backrooms fin-fint.

Det som ikke passer så fint, i hvert fall ikke for undertegnede, er at Backrooms – dens filmtekniske kvaliteter til tross – lider under samme problem som nesten alle skrekkfilmer i denne sjangeren (altså de skrekkfilmene hvor noe mystisk og uforklarlig blir oppdaget, allerede eksisterer eller brått inntreffer, for så å forbli uforklart hele filmen gjennom), nemlig at den søken efter svar som filmens protagonister gjennomfører bare bekrefter at filmen/fenomenet/det vi skal bli redde av, ikke har noen forklaring. En sjanger og et kjennetegn jeg finner lite interessant og enda mindre imponerende.

Andre som har skrevet om denne filmen, og som jevnt over er mer begeistret for denne type horror enn hva jeg er (jeg syntes eksempelvis at skrekkbautaen The Blair Witch Project var både kjedelig og teit), finner imidlertid svært mye å fundere over her – og å bli skremt av. Ikke minst av det uforklarte, uavklarte, ukjente.

Så jeg vet ikke helt hva mer jeg skal si om Backrooms. Annet enn: Ta sjansen om du tror du trenger (eller i det minste ønsker) en opplevelse som ligner på den jeg her har beskrevet.

\

Mira er en herlig motsats til Backrooms. Den er laget for barn (eller kanskje helst tweens), den er lekende lett forståelig – og den er så god at den vil kunne appellere til svært mange.

Ikke overraskende dreies filmen rundt Mira (som vi ser til venstre i bildet) og hennes forhold til bestevenninnen Naja (til høyre). De er begge levende opptatt av tegning, kunst, håndverk – og hunder. (Hvalper er bare sååå søte, altså.)

Mira er elleve, men fyller tolv om en uke, noe både hun og Naja gleder seg til. De to er bestevenninner, lever så tett på hverandre, og er så på nett som bare to jente-tweens kan være. Helt til Naja begynner å interessere seg for sminke, forelskelser, gutter og den slags. Og til hun nye i klassen viser seg å være den samme Beate som legger ut sminkevideoer på Insta, og blir tildelt pulten ved siden av Naja! Da tar både skoledagene og livet generelt en lei venstresving for godeste Mira.

Men Mira gir seg ikke så lett. Hun har kjempefin støtte fra mor og mormor, og guttebestevennen Louis (under, til høyre), som også er veldig interessert i kunst og skulptur og kreativitet og lek – og andre slags «barnslige» ting. (Heller ikke han synes at forelskelser og slikt er så spennende.)

Mira skildrer overgangen fra barndom til ungdom; fra å være trygg i sin egen boble, til å måtte navigere et nytt emosjonelt landskap – via det å miste noe og noen man er veldig, veldig glad i – til å finne ut av hvem man egentlig er. Og den gjør det på fabelaktig fint vis.

Gutt, jente, far eller mor: Mira er vel verdt å se. Gjerne sammen med en du er glad i.

\

Lillesøster er den prisvinnende (Queer Palm og prisen for beste kvinnelige skuespiller under fjorårets Cannes-festival) filmen vi ikke rakk å se, og som vi angrer på at vi ikke prioriterte hardere.

Alt peker nemlig i retning av at dette er en uvanlig god film, om en ung kvinne (den yngste i en kjærlig algerisk-fransk familie), som flytter hjemmefra for å begynne ved universitetet i Paris – for der å starte ‘voksenlivet’.

Snart kjenner hun en (emosjonell, romantisk, seksuell) dragning mot kvinner, noe hun som muslim opplever som vanskelig. Lillesøster er en relativt rolig og lavmælt film om å finne og akseptere seg selv, og handler mest om det å bli voksen, snarere enn det å ‘komme ut’.

Vi våger derfor å oppfordre til å ta en sjanse på Lillesøster (manglende påsyn til tross), og benytter samtidig anledningen til å minne om at Oslo Pride er (nesten) rett rundt hjørnet.

\

Ukens andre franske film er en ny – og vidunderlig gammeldags – filmatisering av Camus’ romanklassiker L’Ètranger (Den fremmede). Som de fleste(?) vil vite, rommer romanen en (etisk og intellektuelt) tung og krevende historie, fortalt i en relativt enkel språkdrakt.

Mannen bak nytolkningen er ingen ringere enn François Ozon, så at den er gjennomtenkt, lekker og særs engasjerende kommer ikke som en overraskelse. (Ikke for det; Ozon har levert et par mindre elegante filmer senere år.) (Men her er han altså tilbake i toppslag.)

Den fremmede starter i et algerisk fengsel, hvor Meursault slippes inn i en allerede full celle, hvor han ytrer de berømte og tungt ladede ord (som svar på spørsmålet «Hva er du her for?» fra en av cellens mange algeriske innsatte): «Jeg har drept en araber».

Derefter hopper vi raskt tilbake til dagene forut for udåden. Meursault jobber (i dress og slips) for et fransk firma i bakerovnvarme Alger. Så mottar han et telegram om at hans mor er død – og må reise til aldershjemmet hvor hun bodde, for å overvære vake, messe og begravelse. Meursault fremstår hele tiden som distansert, uberørt, ufølsom.

Vel tilbake i hovedstaden tar han en tur på stranden, treffer på Marie (som han tidligere jobbet sammen med) og sammen begir de seg ut i et hett, men (til samtiden å være) bemerkelsesverdig usentimentalt forhold. Året er som nevnt 1942, sosiale normer var nokså annerledes, kvinner var langt mindre selvstendige – og så videre. For øvrig var katolske Frankrike koloniherren som styrte muslimske Algerie med en rasistisk vektet jernhånd, noe som spiller en stadig større rolle i historien som fortelles.

Inn i intrigene smeltes Meursaults bekjente (han ser ikke ut til å ha egentlige venner), så som restauranteieren Céleste, den macho-rasistiske hallik-naboen Sintès, den andre (og heller ikke så tillitvekkende) naboen Salamano – samt et par mer perifere.

Til sammen utgjør de, sammen med Meursault og Marie, en utrivelig (men ekstremt fascinerende) gruppe europeiske ‘koloniherrer’ som lever urimelig godt i et fattig og korrupt vanstyrt afrikansk land. Helt til ting går skikkelig galt. Via hendelser og valg jeg ikke vil røpe (for de ikke-initierte), dreper Meursault en araber, blir fengslet for det – og må gjennomgå en rettssak hvor hans distanserte, følelsesløse, amoralske og ateistiske livstilnærmelse og oppførsel blir eksponert til fulle.

Ozons film tar oss fra introens første bilder tilbake i tid, og til et sted og en livsførsel vi vanskelig kan se oss selv i, eller akseptere. Via elegante og varmt evokative (men samtidig emosjonelt kalde og harde) bilder, tar han oss med inn i et menneskesinn og en personlighet hvis ærlighet skiller seg så dramatisk fra sine omgivelser at alt oppleves som intenst.

Der eksempelvis The Talented Mr. Ripley (med Damon, Law og Paltrow), var farvesprakende melodramatisk i sin tilnærming til ‘mord i et fremmed og solrikt land’, er Den fremmede tilbakeholden, konsis, monokrom. Filmen forteller en ganske kort historie, men rommer så mye og har så mange lag og så mye interessant tankegods – samtidig som den ansporer til enda mye mer av egengenererte funderinger – at den mer eller mindre må sees. Uansett hvor vond, nihilistisk meningsløs og slemt usentimental man kan finne den.

\

God helg.