Ukens blandede bilder – 300826

Første film ut kan skilte med en snaut seksti år gammel actionhelt som også agerer som filmens produsent – uten at det hjelper synderlig. Mutiny er nemlig – Jason Stathams intense innsats til tross – en barnlig enkel affære. Riktignok har den en håndfull herlige slåss-sekvenser og en avslutningsreplikk som er så corny at man må le (på en nesten-positiv måte), men plottet er så lett gjennomskuelig og A4 at filmen kun egner seg for kids.

Siden historien om den slagferdige livvakten (med en mørk fortid og indre demoner) som feilaktig blir mistenkt for å ha myrdet sin sjef – i et plott hvor skurker og overraskelser identifiseres på halvannen kilometers avstand og hvor den obligatoriske ‘babe’; en eks-militær tredjestyrmann på et containerskip, er så blankpolert at hun formelig skinner – er såpass full av rå, blodig, «aldersgrense 18-type» vold, skaper dette problemer. (Filmens aldersgrense er – merkelig nok – i skrivende stund ikke bekreftet, men likevel.)

På den ene side er Mutiny en film man til nød kan kose seg med i sofaen en ekstra klein kleine-søndag. På den annen side kan det kanskje være artig å legge all kritisk sans (og deduktiv kapasitet) til side, og se noe voldsomt, bråkete og simpelt på stort lerret.

Hvis man liker den type ting.

\

Hvis man foretrekker sanne historier fra andre verdenskrig, bør man heller bruke tiden sin på Pressure. Skjønt; bør og bør.

Selv om filmen er basert på et suksessfullt teaterstykke av David Haig, og på virkelige hendelser, er det begrenset hvor viktig, sann og ekte filmen føles. Til tross for at den mer eller mindre bæres av eminent dyktige Andrew «Ripley» Scott, fremstår handlingens premiss som så inderlig uvirkelig.

Scott spiller nemlig meteorologen James Stagg, som under oppkjøringen til D-Dagen hadde hovedansvaret for å forutsi været over Normandie før den allierte invasjonen. (Det verdenskrig-avgjørende været, vel å merke.)

I og for seg er oppdraget hans ikke det spor problematisk. Det uheldige (tåpelige) er at alle hans overordnede – i særdeleshet Dwight Eisenhower (Brendan Fraser) og Bernard Montgomery (Damian Lewis) – oppfører seg som om Staggs oppgave er å garantere dem (les: skaffe dem) fint vær. Noe han selvsagt ikke kan.

Følgelig lider fortellingen om viktigheten av, og vanskelighetene ved, å skulle forutsi været forut for at et massivt antall fallskjermjegere, bombefly og landgangsfartøy skal slippes ned/slippes løs over og ved franskekysten (noe som er avgjørende for at piloter og soldater skal kunne se hvor de er i relasjon til terrenget og for at fartøyene skal kunne takle sjøgangen) under en absurd innfallsvinkel.

Filmskaperne (og til en viss grad David Haig selv, som var med på å skrive om stykket for film) har ikke evnet å gjøre desperasjonen blant lederne som stod ansvarlig for D-Dagens eventuelle suksess troverdig (snarere tåpelig), noe som igjen fratar handlingen/filmen/skuespillerne det titulære og umenneskelige presset de er under.

Til alt overmål mangler Fraser den nødvendige autoritet i rollen som Eisenhower, mens Lewis blir forstyrrende teatralsk som Montgomery, samt at opptil flere replikkvekslinger og iscenesettelser blir overtydelige og klisjélignende.

Men Andrew Scott er god som den merkverdige meteorologen.

\

Stort mer troverdig og ektefølt blir det ikke i One Night Only. I et alternativt USA, hvor utenomekteskapelig sex er blitt ulovlig (og tilnærmelsesvis umulig via bio-implantater, eller noe slikt), er det satt av én natt (12 timer) til et hyperhedonistisk frislipp hvert år, hvor alle kan pule med alle, så mange ganger de bare orker og/eller rekker.

I stedet for å gjøre politisk satire av konseptet, har filmskaperne gått for ren romcom-moro. I hvert fall til å begynne med. Milde og snille Owen (Callum Turner) driver en pizzarestaurant, gleder seg til kveldens date med sin kjæreste (som han har tenkt å stille et stort spørsmål), og fremstår mest av alt som en ‘god gutt’. Urimelig søte og sjarmerende Allie (Monica Barbaro) er syngedame for tv-reklamer, blir presset av sine venninner til å kle seg utfordrende (for derved å finne sin prins i løpet av sex-natten) og håper, uten egentlig å tro på håpet, at hun faktisk vil treffe noen. Både Owen og Allie opplever at kvelden fylles av leie overraskelser, og at nattens jakt på ‘den rette’ blir mer og mer kaotisk. Samt at de – selvsagt – treffer på hverandre, igjen og igjen, under stadig mer bisarre omstendigheter.

Filmen er full av tullete vrier og vendinger, men holder seg så vidt på pluss-siden, takket være en liten håndfull vittigheter, et par overraskende cameos og Barbaros nevnte sjarm. Men så begynner den å rote med riktigheten av å organisere samfunnet og dets tilnærming til sex og samliv på det viset som den skildrer – og det faller ikke heldig ut.

\

Ikke alt faller heldig ut i neste film, heller. The Dog Stars er et post-apokalyptisk drama (eller, i hvert fall forsøksvis, et action-drama) som i løpet av sine første åtti minutter er så seigt at den eneste spenningen som oppstår drives frem av at filmmusikken tydelig sier fra at ‘Nå er det spennende!’.

Hig (Jacob Elordi) bor på en nedlagt og forlatt miniflyplass langt uti ‘huttaheita’, sammen med hunden sin og en eks-soldat ved navn Bangley (Josh Brolin). Der har de rigget seg til med vakttårn, våpen og strenge rutiner. Omverdenen er nemlig blitt uhyre farlig, efter at en mystisk influensaepidemi har drept et enormt antall mennesker (inklusive Higs kone), og gjort de få som ble smittet uten å dø, til rabiate og blodtørstige villmenn.

Med ujevne mellomrom flyr Hig sin slitne Cessna inn til Denver og forsyner seg med mat, drikke og medisiner, fra forlatte forretninger, barer, medisinaldepoter og lignende. Plutselig en dag mottar han et radio-anrop fra Grand Junction, hvor det lyder som om flere overlevende har klart å skape et slags samfunn. Idealisten Hig bare må dra dit for å undersøke. Realisten Bangley mener de er langt tryggere der de er.

Ikke overraskende blir Higs reise mer komplisert enn forutsett. Snart har han ertet på seg en flokk villmenn, skadet flyet så hardt at det ikke kan fly igjen før han får reparert det, kranglet med en hyper-hissig alenepappa (Guy Pearce), latt seg interessere av datteren hans (Margaret Qualley) – med meget mere.

Regissør Ridley Scott har laget flere fine filmer. Dette er dessverre ikke en av dem. The Dog Stars er riktignok flott å se på, men den føles ikke, fenger ikke, engasjerer ikke. Bortsett fra i én aldeles fantastisk sekvens, med Allison Janney. Den er som hentet ut av en syretrippdrømmeversjon av Blade Runner, og gir filmen et meget velkomment løft.

\

Gledelig nok er Lave forventninger blant ukens bedre filmer. Spillefilmdebutant Eivind Landsvik står for både manus og regi, mens Marie Ulven (eller girl in red, om du foretrekker) innehar hovedrollen.

Maja (Ulven) har rotet til musikerkarrieren sin og flyttet hjem til mamma. Der sliter hun med depresjon (ikledd et noe overtydelig furtetryne) og truer seg gjennom jobbhverdagen (eksamensvakt) ved skolen hvor moren (Tone Mostraum) jobber.

Tross minimalt engasjement, sjarm og humør er Maja bemerkelsesverdig attraktiv for minst to av kollegene (og en av elevene) ved skolen. Utviklingen – for ikke å si innviklingen – av disse potensielle relasjonene behandles ikke like heldig som en kunne ønske, og oppleves derfor som for lite troverdige til å gripe fatt i oss. En mangel på ‘grep’ som hele filmen (mest på grunn av sin generelle vaghet) lider under. Særlig er Anders Danielsen Lie sin figur/sine intensjoner unødvendig uklare.

Men Ulven imponerer mer og mer efterhvert som filmen skrider frem, og samspillet med Mostraum er fremragende, så selv om man kan lure på hvilken historie som faktisk fortelles og hva poenget ved eller moralen i den egentlig er, må Lave forventninger sies å være verdt en tur på kino. (Hurra.)

\

En film som virkelig er verdt kinobilletten, er Siri Hustvedt – Dansen rundt selvet.

Dokumentaren om den norsk-amerikanske forfatteren er gjennomgående interessant, stimulerende og fascinerende. Som enkelte vil vite var Hustvedt gift med Paul Auster, og han er også med. Tragisk nok døde han (av kreft) mens filmen var under innspilling, noe som preger det endelige resultat.

Men dette er fortsatt en film om og med Siri Hustvedt. Om hennes oppvekst i Minnesota, hennes familie, skolegang og studier (som tok henne til Manhattan, hvor hun møtte Paul); hennes essays, tegninger og romaner.

Hustvedt forteller og forklarer, direkte og ærlig, rett til kamera. Hun viser frem gamle fotos, skisser og øvrige memorabilia. Hun leser fra egne tekster, i lengre og kortere porsjoner, og vi blir efter hvert godt kjent med så vel personen som forfatteren, tegneren, tenkeren.

Hva enten du har lest mye, lite eller intet av Hustvedt (eller Auster, for den saks skyld) bør du være nysgjerrig på denne filmen. Selv om den roter seg litt bort i siste tredjedel (når Hustvedt drar til Vardø for å undersøke et museum og en kunstinstallasjon med lenker til kvinnelige kunstnere hun lenge har interessert seg for, men som likevel fremstår som noe påklistret), ender den på fint, nesten gripende, vis. 

\

… og hvis du lurer på hvor du skal begynne (om du ikke allerede har startet), anbefales denne:

\

Kongen er død, leve kongen!