Ukens blandede bilder - 071125

For en som aldri er blitt bitt av skrekkfilmbasillen, men som både ser og forstår at mange andre elsker fenomenet (eller i hvert fall liker det, og stadig er åpne for å se mer), er det vanskelig å vite hvordan en bør forholde seg til en ny skrekkfilm. Spesielt i tilfeller som denne ukes utvalgte – hvor uhyggen oppleves gjennom en trofast hunds prøvelser. (Jeg valgte en skeptisk, men forsøksvis positiv tilnærming.)

Good Boy følger retrieveren Indy, som følger sin (kreft- eller lunge-) syke eier, hvor enn han går og hva enn han gjør. (Stort sett hoster han. Innimellom hoster han blod.)

På grunn av sykdommen velger Todd (som hundeeieren heter) å dra på landet, til bestefarens tomme hus. Så snart Todd og Indy kommer dit, merker Indy at noe skummelt ligger og venter. Siden huset er gammelt og slitent er der plenty med mørke kjeller- og loftsrom, trappeganger, kriker og kroker – noe som passer ypperlig for å alludere til den smygende ‘tilstedeværelsen’ Indy har fått snusen av. Rotete og halvråttent er huset også, noe som gjør det ekstra lett å fyre opp under den snikende ubehagsfølelsen filmskaper Ben Leonberg forsøker å skape.

Til en viss grad lykkes han. Flere av sjangerens standardelement benyttes på nokså nytt og friskt vis, et par snus til og med litt rundt. Men stort sett er dette en klassisk skrekkfilm, med plenty av hint og replikker som peker i retning av hva vi har i vente. Den store forskjellen på denne og x antall andre, er så klart at publikum opplever omtrent det samme som Indy gjør – og på samme måte – noe som blant annet betyr at mye fremstår som uforståelig for oss.

At Leonberg blander inn Indys drømmer og syner, og på den måten vanskeliggjør vår jobb med å skille faktiske og eksterne hendelser fra sansede og interne opplevelser, drar imidlertid uforståeligheten vel langt. Og når man ikke helt vet hva som skjer, samtidig som man kjenner at feilen snarere ligger i filmen enn i oss selv, blir det også vrient å holde seg engasjert.

Men, for all del: Er man sjangerentusiast kan Good Boy trolig by på sterkere kvaliteter enn hva jeg evnet å ta til meg.

/

Belgiske Jean-Pierre og Luc Dardenne er trolig tidenes mest suksessrike filmskaperbrødre. Ikke at konkurransen er knallhard, men likevel: Filmfestivalen i Cannes har tildelt dem (og filmene deres) mer enn et halvt snes priser, hvorav 2 gullpalmer! Og i år vant de der igjen, denne gang for beste manus, til filmen Unge Mødre.

Som vanlig holdes fortellertekniske fiksfakserier til et minimum, mens filmtriks og filmmusikk glimrer fullstendig med sitt fravær. I stedet følges fire tenåringsmødre – som alle får hjelp ved et kommunalt senter for unge mødre – på naturalistisk, ujålete, nesten dokumentarisk vis.

Selv om de fire jentene er nokså forskjellige (den ene har nylig «kommet seg vekk fra gata», den andre har et svært trøblete forhold til sin alkoholiserte mor, den tredje har kun sin eldre og gifte søster (og i hvert fall ikke barnefaren) å støtte seg til, mens den fjerde er på leting efter sin biologiske mor), har alle til felles at de har levet et liv fylt med vansker, konflikter, fattigdom, rus – og andre emosjonelt opprivende jævligheter.

Naturlig nok tar filmen opp i seg mange vanskelige moralske dilemma, og enda flere og mer hverdagslige valg og prioriteringer som de unge mødrene står overfor. Her er ingen moralisme, ingen nedrakking av ‘dumme’ eller ‘slemme’ mennesker; snarere en nøktern fremstilling av hva det faktisk vil si å stå i en så krevende situasjon som de fire hovedpersonene gjør.

Unge Mødre er intet oppkomme av fremtidsoptimisme, og materien er nokså tung. Likevel evner filmen å vise oss at enkelte av valgene jentene tar, peker i retning av en potensielt god fremtid – for noen av dem, i hvert fall. For andre ser det mørkere ut.

Viktigheten av å få hjelp til å bryte ut av destruktive og repetitive sykluser formidles på forbilledlig usentimentalt vis, og burde stå som et tankekors for alle som ønsker å uttale seg om mennesker i tilsvarende situasjoner, og om hvordan vi som samfunn behandler dem. Bør sees.

/

Ukens to barnefilmer er begge norske og har jul som tema. Den første er basert på (les: løselig inspirert av) H.C. Andersens eventyr Snedronningen, mens den andre fremstår mest som en slags krysning av tradisjonsrik prøysensk julehygge og Alene Hjemme-action.

Reisen mot Nord er animert, og regissert av en 72 år gammel filmdebutant. Jeg opplevde den som en kitschy, krøkkete og samlebåndsprodukt-lignende prøvelse å komme seg gjennom, uten formildende aspekt. Styr unna.

/

Hvis ingen går i fella er langt mer vellykket, og byr på vill og barnevennlig action, godt spill, imponerende livaktige CGI-mus – og flere (for meg, i hvert fall) åpenbare referanser til Israels utslettelse av Gaza og palestinere.

Sistnevnte element kom som et lite sjokk, men er på så smart vis bakt inn i enkelte dialogutvekslinger (e.g. «De var her først og vi kan ikke bare komme her og drepe dem bare fordi de er i huset sitt»), at det efter all sannsynlighet går langt over hodet på dem som er for unge til å ta den slags tematikk inn over seg.

Filmen blir innimellom litt for ivrig efter å underholde, og gjør tullball- og crazy-sekvensene akkurat litt for drøye, men er alt i alt en herlig ‘film på kino-opplevelse’ for barn og barnefamilier.