Ukens bonusbilder - 220326

En gang for veldig lenge siden, da jeg levde som student i Frankrike, hadde jeg besøk av en skuespillervenn som fortalte villig vekk om forskjellige typer av skuespill – og av skuespillere. Ifølge ham var der to typer skuespillere: Robert De Niro-typen og Jack Nicholson-typen.

De Niro-typen var som en kameleon og forandret seg (nesten) fullstendig fra rolle til rolle, mens Nicholson-typen var seg selv hver eneste gang, uansett rolle. Litt over halvveis i filmen jeg er i ferd med å skrive om nå, slo det meg – til min store overraskelse – at lille, snille, milde Ben Wishaw hører hjemme i sistnevnte kategori. Uansett hvilken film (eller serie) jeg ser ham i, er han alltid og først og fremst Ben Wishaw.

(Selvsagt kan man i dag si at De Niro alltid er seg selv, men han er jo med årene blitt en så ekstremt lett gjenkjennelig figur, at uansett hvor mye han metodeskuespiller seg inn i en ny rolle og personlighet, så er han så til de grader seg selv.)

Vel, vel. Nok om mine studiedager. For i Ira Sachs eminente nye film Peter Hujar’s Day skal vi enda lenger tilbake i tid. Helt til 1974. Og vi skal til New York. Til den delen av New York hvor kunstnere og artistisk anlagte kunne leve og virke uten særlig mye penger – og likevel (eventuelt nettopp derfor) være del av et intellektuelt og kunstnerisk stimulerende miljø.

Peter Hujar’s Day forteller (ordet ‘forteller’ er valgt med omhu) historien om da forfatteren Linda Rosenkrantz ba en av sine kunstnervenner om å legge merke til hva de gjorde i løpet av en hel dag, for så å fortelle det til henne, dagen efter. (Hun spurte flere andre også, men her er det altså Hujar det gjelder.) Peter Hujar var en mer eller mindre ‘up and coming’ fotograf, og som de fleste andre som levde og virket der og da, var han hverken rik eller grisk. Penger var noe han trengte for å leve, for å kjøpe fotoutstyr og mat – ikke et mål i seg selv.

Selv om filmens «handling» utspilles i (og bittelitt utenfor det ene vinduet til) Lindas lille leilighet, oppleves ikke filmen som innesteng eller klaustrofobisk. Dette er definitivt en liten og intim film, men den er også ekspansiv og full av levet liv, all den tid Hujars beskrivelser av gårsdagens gjøremål og hendelser tar oss med hjem til ham, bort til Allen Ginsberg(!), til vurderinger og tanker om William Burroughs, samt anekdoter, innfall og tanker om dette og hint – som oftest relatert til foto-oppdrag, redaktører og magasin-intriger.

Til å begynne med er der en veldig distanse mellom oss og filmen; mellom oss og dem. Ikke bare av typen virkelighet versus skuespill eller avstand i tid og sted, men også på grunn av premisset, og detaljfokuset i Peters oppramsende beskrivelser. Men så, hverken snikende eller umerkelig – det skjer snarer plutselig – kjenner man at man er i leiligheten sammen med dem, og at man helt og holdent følger med på gjenfortellingen av Peter Hujars dag.

Jeg kunne så klart gått i dybden, eksempelvis ved å se på forskjellene mellom denne og My Dinner With André, eller peke på likhetene mellom Hujar’s beskrivelser av egne og andres klær, og Patrick Batemans, samt det pussige ved at manusforfatter-regissør Ira Sachs har valgt to briter til å fremstille New Yorkere, og det herlige ved å se igjen en spolebåndopptager med mikrofonstativ – for ikke å snakke om møblement og farvevalg, Zippo-lighteren, dagdrikkingen, og …

Men i stedet oppfordrer jeg til å se, å oppleve og å tenke selv.

\

Fortsatt god helg.

Peter Hujar’s Day vises på Kunstnernes hus, søndag 29. mars, kl. 18. Kjøp billett ASAP.