Ukens bonusbilder – 260926
Nylig avdøde Laurent Cantet hadde ikke krefter til å regissere sitt siste manus. Heldigvis hadde han en god venn i regissøren Robin Campillo, som overtok jobben. Resultatet er blitt riktig fint.
Tekst Jon Hagene
26.09.2026
Enzo er 16 år. Foreldrene hans er høyt utdannet og godt lønnet. Storebroren er på samme akademiske vei som mor og far, tilbringer kollokviegruppe-pausene i familiens svømmebasseng og får stort sett bare skryt og støtte. Enzo, som hverken er dum eller uten talenter (eksempelvis tegner han meget godt), har imidlertid intet ønske om å følge i samme fotspor og har derfor skaffet seg jobb som murerlærling – til foreldrenes forundring. Og skuffelse.
Til overmål ser Enzo ut til å være særs lite nevenyttig, dårlig fokusert og på alle vis uskikket til tungt manuelt arbeid. Yrkes- og livsvalget ser med andre ord ut til mest å være et utslag av pubertal protest, snarere enn et overveiet valg ut fra ønsker, behov og ferdigheter.

På jobben er det stort sett kjeft å få (Enzo er klønete); hjemme må han daglig lide seg gjennom farens fåfengte forsøk på å overtale ham til å vende tilbake til skolen, til å utdanne seg for fremtiden, til å gjøre det fornuftige. Men Enzo vil ikke høre på det øret. Han sier han vil jobbe, skape noe varig, bygge noe håndfast. Uten at forsvarstalen hans overbeviser helt.
Kanskje kan han ene kollegaen ha noe med staheten å gjøre? Enzo (Eloy Pohu) kaster ganske ofte stjålne blikk i retning av Vlad (Maksim Slivinskyi) og benytter enhver anledning til å sette seg ved siden av ham, snakke med ham, være nær ham.

Enzo (som også er filmens navn) er hverken brautende eller eksplisitt. I stedet overlater den det meste til sitt publikum, på eminent vis. Filmen besitter den naturalistiske troverdigheten som en virkelig god film umiddelbart utstråler. I tillegg inngir den en slags tillit til sin emosjonelle og intellektuelle (om ikke faktuelle) realisme og sannhet.
Filmens foto betegnes av rolige, velvalgte føringer, og skildrer hendelsenes gang på presist og konsist vis, noe som underbygger filmens sindige struktur og holdning – uten at det føles seigt eller tregt.
Enzo er med andre ord en film som inviterer oss inn, som lar oss tenke, vurdere og føle selv. Og som bør sees.
\
Fortsatt god helg.
Jon Hagene skriver om film i Tidens ånd

Hold deg oppdatert
Meld deg på nyhetsbrevet vårt og få ukas saker rett i innboksen.