Ukens cowboy: Til verdens ende

De fleste kjenner ham nok best som Aragorn i Ringenes Herre-trilogien, men noen av oss kjenner ham helt tilbake fra Witness og Young Guns II – for ikke å snakke om rollen som Frank, den ustyrlige lillebroren i Sean Penns Bruce Springsteen-baserte Indian Runner. (Eller som han jævla sniken Lalin i Carlito’s Way.) Senere gjorde han seg bemerket i David Cronenbergs A History of Violence og Eastern Promises – blant mye annet. Men både før og efter Cronenbergs samtids-voldeligheter, fikk han boltre seg i verdener som tilsynelatende ligger hans hjerte ekstra nært, idet han spilte cowboy i Hidalgo og sheriff i Appaloosa.

Også i hans første selvskrevne og egenregisserte spillefilm, Falling (2020), spilte hester en rolle – om enn ikke en like prominent som i årets; den fortryllende fine og vemodig vonde Til verdens ende (originalt: The Dead Don’t Hurt). Igjen har Mortensen skrevet og regissert, og igjen spiller han den mannlige hovedrollen. Det uvanlige her, er at selv om han igjen vender seg mot westernfilmen, og igjen spiller en småbysheriff, har filmen et distinkt revisjonistisk preg – og en meget sterk kvinnelig rollefigur.

Vicky Krieps fikk sitt internasjonale gjennombrudd i Anton Corbijns John Le Carré-filmatisering A Most Wanted Man(2014), men sementerte ikke sin posisjon som anerkjent verdensstjerne før hun spilte mot Daniel Day-Lewis i Paul Thomas Andersons skredderdrama Phantom Thread (2017). Senere har hun imponert stort i filmer som Bergman Island og Corsage, så at hun kunne matche den intense, men tilbakeholdne og krevende Mortensen, var der liten tvil om. At samspillet og kjemien de har skulle holde så høy kvalitet som det vi her får servert, hadde jeg riktignok ikke sett for meg.

Historien starter i San Francisco, på 1860-tallet. Vivienne (Krieps) er en uvanlig stolt og selvstendig fransk-kanadisk kvinne, som i langt større grad enn de fleste av hennes samtidige lar omgivelsene få vite hva hun mener. Olsen (Mortensen) på sin side, er en fåmælt dansk tømrer og forhenværende soldat, som drømmer om å leve et liv i fred og ro. Ved en tilfeldighet treffes de, blir umiddelbart tiltrukket av hverandre – og kun kort tid senere legger de på vei mot Olsens villmarksparadis. Der er livet hardt, dagene lange og farene mange – men de har hverandre, og livet er alt i alt godt. En stund.

Kronologien i Til verdens ende er ikke lineær. Vi møter Vivienne som liten pike i Canadas skoger, vi ser Olsen grave en grav med en liten gutt som tilskuer, vi følger Vivienne og Olsens forsøk på å skape seg et hjem på sin skrinne eiendom – og vi får se Weston Jeffries, sønn av Elk Flats’ mest innflytelsesrike mann, skyte en salooneier, hans ansatte og sheriffens assistent. Nøyaktig når de forskjellige hendelsene inntreffer er ikke til å begynne med helt klart. Noe som hverken oppleves som rotete eller ugreit. Heller er det fascinerende og spennende, idet scener og sekvenser formidles med en overbevisning så sterk at vi kjenner oss trygge på at alt henger skikkelig sammen.

Og det gjør det. Mortensens manus er ikke bare rikt på autentisitet og særegenhet. Det har også et persongalleri tegnet med menneskelig innsikt, og det forteller sin historie på et vis som gir oss nok informasjon til å holde tritt, og tilstrekkelig med detaljer til å holde oss fengslet. Samtidig som et sett godt utporsjonerte og brutale overraskelser holder vår oppmerksomhet på tå hev.

Følelsen av å være med på en reise, både bokstavelig og metaforisk, er sterkt tilstede. Historiens mange lag og fasetter, det overbevisende spillet, det fantastiske fotoet og alle de tidsriktige detaljene (i dialog, klesdrakter m.m.) samler seg til et solid og tett sammenvevet hele.

Flere ganger tar jeg meg dessuten i å legge merke til at musikken (også den med en aura av tidsriktighet), er uvanlig høy, men også intim, og ikke så triumferende i tonen som westernmusikk ofte er. Men heller ikke det uvante ved musikken blir forstyrrende; snarere er det effektfullt og evokativt.

Til verdens ende er en relativt konvensjonell westernhistorie, fortalt på utradisjonelt vis, med emosjonell kraft og heft som resultat. Vivienne og Olsens kjærlighet er så levende og tydelig for oss at den griper likeså hardt som filmens brutale scener. Krieps og Mortensen leverer på hvert sitt unike vis så velkalibrerte rolletolkninger at vi uten forbehold gir oss over. Filmen som helhet, i alt fra idé til gjennomføring og presentasjon, er nær lytefri og oppslukende – og rommer mye, mye mer enn jeg har tatt tak i her.

(Musikken er, imponerende nok, komponert, fremført og produsert av Viggo Mortensen selv, og aller først på takkelisten i rulleteksten, står hesten hans.)

Går du glipp av denne på kino, går du glipp av noe helt spesielt.