Ukens «Det er dette alle vil ha» – Nobody Wants This

Jeg så aldri The O.C. Jeg syntes det så litt teit ut; fylt med overpriviligerte ungdommer med lidende, triste øyne og ansiktsuttrykk. Mulig jeg tok feil. Uansett fikk jeg, omtrent på samme tiden, min dose av lidende rikingbarn via Veronica Mars. High school-detektivserien med Kristen Bell i hovedrollen (og Jason Dohring som den bortskjemte sutresekken).

Hvilket (åpenbart) bare er en litt kronglete måte å si at jeg ikke er like godt kjent med Adam Brody som med Kristen Bell; som bekler de to hovedrollene i Netflix’ nye romcom, Nobody Wants This. Men det, viser det seg raskt, er intet problem. Nobody Wants This spiller fint lite på meta-aspekt og selvreferanser, og oppleves i det hele som en selvstendig – om ikke bokstavelig talt enestående – serie.

Til tross for at seriens «creator» (som det heter på imdb) er et relativt ubeskrevet serieskaper-blad, har Erin Foster tiltrukket seg et realt A-lag: Hovedrollene har vi allerede vært innom, birollene tolkes av folk som Timothy Simons (Jonah fra Veep) og Justine Lupe (Willa fra Succession), og de to første episodene er regissert av Greg «Superbad» Mottola – for kun å nevne noen.

Premisset for serien er at Joanne (Bell), som har en sexpratpodcast med sin søster Morgan (Lupe), er veldig single. Og litt slutty. Og (via podcasten) helt åpen om alt. Mens Noah (Brody) er rabbiner, samboer med kvinnen han er på nippet til å fri til, og nødvendigvis noe mer tilknappet. Mens så – ad vidunderlig vel uttenkt og skildrede omveier – treffes de på fest.

Å si at det slår gnister av dem den kvelden, vil være å overdrive. Men ikke veldig. Tiltrekningen de to er åpenbar (og – heldigvis for serien – troverdig). Men omstendighetene legger ikke akkurat til rette for at det skal bli dem. Like fullt klarer hverken Joanne (som til overmål er ateist) eller Noah (som har som mål i livet å bli sjefsrabbiner for menigheten) å holde seg unna hverandre.

I motsetning til en hel del andre serier (og filmer eller andre former for historier) med motsetninger av religiøs art, klarer Nobody Wants This å gjøre fremstillingen av de sosiokulturelle/religiøse forskjellene til seriens forse. I tospann med den komi-infuserte romansen, så klart. Ikke graver den for dypt, og ikke farer den med harelabb over det som for mange mennesker er virkelig viktig. Til overmål er dette en serie skapt og skrevet av en kvinne (og hennes stort sett kvinnelige medforfattere), noe som gir en litt annerledes (ja; jeg vet!) og kvinnelig innfallsvinkel – uten at dette overdrives.

Til å hjelpe seg og serien med dette, har Erin og gjengen flettet inn mødre, fedre, svigers, svogers, søsken, venner – samt varianser i seksualitet, inntekt, moral, etikk og en hel rekke andre parametere. Alt pakket inn i fin-fint spill over hele spekteret, imponerende design, foto, musikk, timing og klipp – og så videre. Pluss kleine møter i sexleketøy-butikker, tequiladrikkeleker i idrettshaller, snille foreldre, slemme svigerforeldre (og ubetalelig fine samtaler/samhandlinger med dem) – med meget mer.

Nobody Wants This består av 10 episoder à 30 minutter, er å finne på Netflix og anbefales.