Ukens dødsdans – The Room Next Door

Hvordan har det seg at når store regissører som i altfor mange år er blitt snytt for den heder de fortjener omsider mottar sin store og velfortjente pris, så får de den for en film som langt fra er deres beste?

Her naturlig nok teoriene mange. Selv antar jeg at det gjerne blir slik når en regissør som i en årrekke har levert filmkunst av rang – uten å bli premiert med pris fra Cannes, Venezia, Berlin eller Oscar-akademiet – begynner å dra såpass på årene at filmfestivaljuryer kjenner et ansvar for at deres festival ikke atter en gang skal overse vedkommende, så mister juryen objektiviteten sin. Eller kanskje lysten til å være objektive.

Om så er tilfellet, er det vel ikke til å undres over at når en så kjent og anerkjent filmskaper som Pedro Almodóvar leverer sin beste film på aldri så lenge (med Pain and Glory, i 2019), som skildrer ‘vondtene’, sykdommene og livstrettheten til en aldrende regissør på så glitrende vis at den burde gitt ham minst én topp-pris (uten å gjøre det), og som fem år senere leverer et drama om en dødssyk person som ønsker å ta sitt eget liv – ja, da tar juryen ved årets filmfestival i Venezia hintet.

The Room Next Door er på ingen måte Pedro Almodóvars beste – kanskje heller en av de svakere – men den vant like fullt Gulløven; hans første store filmskaperpris. (Han mottok en manus-Oscar for Snakk til henne i 2002, men som regissør: Nada.) Som tittelen tilsier dreies hans nyeste rundt dramaet som oppstår når den dødssyke krigsreporteren Martha (Tilda Swinton) ber sin gamle forfattervenninne Ingrid (Julianne Moore) om å tilbringe hennes siste dager sammen med henne. Martha har bestemt seg for å ta selvmord, leier et eget hus for nettopp dette formål, og ønsker tryggheten det vil gi å ha en gammel venn i rommet ved siden av. Med skuespillere så sterke som disse, med manus og regi av Pedro Almodóvar, bør en slik film være fantastisk. Men det er den ikke.

The Room Next Door er Almodóvars første engelskspråklige spillefilm, og det bærer den tydelig preg av. Store deler av dialogen (og dette er i høyeste grad en dialogdrevet film) er for stiv og oppstyltet til å fremstå som ekte, noe som gjør det vanskelig å bli med inn i historien. I stedet blir vi sittende på avstand og se på, uten virkelig å bli grepet av dramaet som utspiller seg foran oss, enda så lett tilgjengelig det er. At Tilda Swinton ser ut til nylig å ha fått innsatt nye skallfasetter i overkjeven, hjelper ikke. Hverken på generell snakketøysmidighet eller (ut)tale. Noe anstrengt hviler over filmen.

Anstrengtheten forsterkes ved forutsigbare, gjenkjennelige, uspennende visuelle grep. Det fokuseres på den røde bilen, på andre utvalgte røde objekt, og på det ‘kræjsi’ farverike interiøret som omgir skrivebordet – mens flashbackene er sedvanlig kunstferdig elaborerte. Og så videre. Nesten alle fortellergrep er til å kjenne igjen fra tidligere filmer, men gjenbruken er hverken smidig eller snedig. Til overmål henter og låner han friskt fra andre (film)kunstneres verk, og da i særlig grad fra John Hustons filmatisering av James Joyce-novellen «The Dead». (Og så klart fra novellens tekst.)

Pain and Glory (eller Smerte og Ære, som den så stilig het på norsk) var også full av slike detaljer og grep. Men den var formfullendt, substansrik på grensen til det taktile, og opplevdes som en historie Almodóvar hadde levet (med) selv. Her i The Room Next Door (som er basert på en roman av Sigrid Nunez), fremstår de stadige referansene til Dora Carrington, Lytton Strachey, James Joyce et al, samt kakofonien av sterke farver, mer som fyllstoff. Som et hint om at Pedro ikke egentlig hadde nok til en hel langfilm.

Men – og heldigvis: Swinton og Moore er genuint gode, musikken er alt annet enn kakofonisk, og filmen byr tross sin haltende form på interessant, samtidsrelevant tankegods. (I tillegg til eutanasi er miljøkrisen overraskende tilstedeværende.) Enda så mye pirk og knirk en kan legge merke til, skal det godt gjøres å ikke samtidig kjenne hvor godt det gjør å se en ny Pedro Almodóvar-film. Som alltid, selv i sine svakere øyeblikk, har han – og filmene hans – noe helt eget ved seg. Noe «annerledes», som pirrer og stimulerer.

I hvert fall helt til denne filmens coda. Da finner han det for godt å benytte et fortellerteknisk grep jeg vanskelig kan røpe uten å ødelegge filmen, men som jeg personlig fant forstyrrende. Den trøsten man hadde funnet i filmens/Pedros kvaliteter, og den tilstedeværelse man hadde kunnet jobbe seg frem til, forsvant.

Én ting er at jeg ikke likte valget hans, en annen er at jeg også her synes gjennomføringen ikke stod i stil med hva man forventer i en Gulløve-vinner. Eller endog en middels Almodóvar-film.

Likevel: Er du Pedro-patriot, Julianne-jubler eller Tilda-tilhenger: Se filmen. Du skal ikke se bort fra at du liker den bedre enn jeg.

God helg.