Ukens feilslåtte investering: Megalopolis

Noe av det jeg husker aller best fra Robert Evans’ uovertrufne showbiz-memoar (The Kid Stays in the Picture; Hyperion, 1994) – innimellom historier fra da han produserte Chinatown, Rosemary’s Baby og Love Story; giftet seg med Ali McGraw (for så å miste henne til Steve McQueen), sjekket opp Liv Ullman, ble beskyldt for å være delaktig i «The Cotton Club Murder», ble arrestert for storskala-kokainkjøp og mistet jobben sin som sjefsprodusent hos Paramount Pictures – var hvordan han la ut om Francis Ford Coppolas manglende evne til å redigere filmene sine.

FFCs modus operandi som regissør var å skyte så mye film/så mange takes som mulig, for så å forsøke å klippe det sammen til en koherent, fengslende, kommende klassiker av en film. Noe Coppola (ifølge Evans i det minste), ikke var særlig flink til. Heldigvis for Coppola tok Evans med seg de fullførte Gudfaren-opptakene hjem og jobbet non-stop i 48 timer (eller noe slikt; jeg husker ikke, men det var garantert med hjelp fra en viss type pulver), for så å returnere med et Oscar-vinnende mesterverk. Uheldigvis for Coppola har jeg vært ute av stand til å ikke se nettopp dette problemet i alle hans senere filmer. Spesielt vrient var det under pressevisningen av Megalopolis.

For virkelig å beskrive hvor håpefullt, /og håpløst/, Coppolas seneste prosjekt er, må jeg en tur innom finansieringen. For n-te gang i karrieren (google, om du vil) har Coppola vært så overbevist om sin nyeste visjon at han har pantsatt eget hus/solgt alt han eier/satt seg i gjeld til opp over ørene/gått ‘all in’, når han i stedet burde ha tenkt seg om en ekstra gang eller to. Og for n-te gang kan det se ut til at gamblingen kan komme til å koste ham dyrt. Denne gang er det vingårdene hans han har solgt for å sikre seg full kreativ kontroll over sitt seneste «mesterverk». En finansiell disposisjon som i beste fall kan kalles en hundrede og tyve millioner dollars kreativitetsøvelse.

Allerede før filmen har vart i tre minutter begynner det å skurre. Cesar Catilina (Adam Driver) er en banebrytende god arkitekt som ikke bare leder The Design Authority i New Rome (en slags fremtidsfortidsalternativ-New York) og har oppfunnet et nytt material kalt Megalon; han har også evnen til å stoppe tiden. Idet vi møter ham er han i ferd med å klatre ut på kanten av toppen av Chrysler-bygningen. Få sekunder senere lar han seg begynne å falle mot den sikre død – for så å rope «Time Freeze!». Men når han igangsetter tiden igjen, efter litt intens tankevirksomhet, fortsetter ikke fallet; han dras opp og tilbake på avsatsen. (Hvilket tilkjennegir en tidsreversering heller enn en tidsfrysningsopphøring.) Derfra går det, på mange måter, nedover.

Francis Ford Coppolas tragiske fremtids-fortids-fabel er så full av bisarr oppførsel, merkelige mennesker, outrerte ideer og halvkokte planer at det er frustrerende vanskelig å følge med. For ikke å snakke om hvor vanskelig det er å se for seg at han har jobbet med prosjektet i førti år, noe han efter eget sigende faktisk har gjort. I tillegg til allerede nevnte tilkortkommenheter byr filmen på såpass mange plottråder som til å begynne med fremstår som avgjørende for totalhistorien – for så å ende opp flagrende i løse luften, uten et eneste tilknytningspunkt til filmens virkelighet – at det at han skal ha jobbet lenge med prosjektet blir bortimot skremmende.

Nota bene: Samtidig skal det sies at allerede et godt stykke før halvveis blir det tydelig at Megalopolis oppfører seg som om (vanskelig kan oppfattes på annet vis enn at) Coppola har forsøkt å skape et nytt filmspråk; et nytt format å fortelle historier i; en ny parameter for kommunikasjon mellom kunstner og publikum. Personlig mener jeg bestemt – som du vel har fått med deg – at han ikke helt har lykkes med dette. Like fullt er jeg åpen for at jeg ved et gjensyn (om noen år) vil kunne oppleve Megalopolis som langt bedre og mer interessant.

Per i dag fremstår filmen i mine øyne som en katastrofe. Et sørgelig spetakkel med slikt et antall konkurrerende ideer, innfall, forsøk og fantasier at den blir for rørete til å fungere. Her er dialog og kroppsspråk inspirert av og hentet fra Shakespeares stykker (bittelitt à la Baz Luhrmanns Romeo + Juliet), i møte med antrekk og interiør som hentet fra 1940-talls gangsterfilmer – ispedd en god dose Romerriket. Her er visjoner om en fremtidsby hvor parker, infrastruktur og bygninger lever og evolverer i takt med innbyggerne. Og her er forsøk på å knytte utviklingen i dagens USA opp mot Romerrikets fall, paret med metaforisk prat om klimakrisen – samt en ny type skildring av tidsforskyvelser og hvordan vi kan oppleve glimt av fremtiden.

Men i stedet for å utfylle hverandre, står de vidt forskjellige elementene som nevnt i konkurranse med hverandre, noe som forkludrer ethvert tilløp til en enhetlig form på fortellingen. Til overmål oppleves ikke Megalopolis på det vis at konkurransen kan sies å gi den et «lett sprikende» uttrykk. I stedet oppleves filmen mer som en utiltalende pølse som er stappet altfor full, med altfor mange ikke-komplementerende ingredienser.

Som om ikke dette var nok, har filmen en fortellerstemme fremført av Laurence Fishburne, som også spiller Cecars sjåfør og butler. Dessuten ser vi en rekke andre (fra gamle dager av) kjente fjes og skuespillere som gestalter roller som ikke på noe vis tjenes av bagasjen (les: de tidligere roller) disse bringer med seg inn i rolletolkningen. For ikke å glemme at casting og bekledning/make up/rollefigurfremstilling generelt ikke er optimal: Ifølge handlingen skal Cesar, hans familie, motstandere, elskerinner o.a. befinne seg på toppen av alle næringskjeder, være ekstremt rike, velsoignerte og elegante – samt være superattraktive i seg selv. Noe de virkelig ikke er. (Altfor ofte slår det en hvor billig alt ser ut.)

Verst av alt, og en av de viktigste årsakene til at Coppolas kaos denne gang er så vilt at selv ikke han (og hans team) kan spinne gull av det, er skuespillet. At (nesten) enhver film med Adam Driver i hovedrollen jobber litt mer i oppoverbakke enn nødvendig, er klart. (Han simpelthen er ikke en stor skuespiller.) Men når filmens handling drives av dialog så keitete og krøkkete som den Coppola her har skrevet, hindres alle skuespillerne i sine forsøk på å fremstå som levende, følende, trengende vesener.

Hadde jeg trodd du orket å lese om det, ville jeg gått i detalj også på spesialeffektenes «kvaliteter», på musikkens tidvis ekstreme upassenhet, på plottet og intrigenes unødvendig enkle og urealistiske form, og på filmens/Coppolas skjemmende overtydelighet. (Skal satire, metaforer, allegorier og smart samfunnskritikk kunne fungere, og ha effekt, bør den være subtil – i hvert fall når den pakkes inn i et forsøksvis storslagent science fiction-lignende epos som dette.)

I stedet avslutter jeg med en slags ros:

Som en enslig, men ikke desto mindre forfriskende, overraskelse var det Shia LaBeouf og hans rollefigur, Clodio (Cesars fetter), som stod frem som den troverdige. Som den som hørte hjemme i Megalopolis; den hvis adferd drev handlingen fremover på internlogisk og -realistisk, tilforlatelig vis. Det så jeg ikke komme.